I grålysningen en desemberdag i 1972 lander den ambisiøse lederskikkelsen Arve Johnsen i Stavanger. Oppdraget er å etablere hovedkvarteret til det statlige norske oljeselskapet i Nordsjøbyen. Selskapet får snart navnet Statoil og blir symbolet på det norske oljeeventyret.
I Giganten forteller den prisbelønte forfatteren Aage Storm Borchgrevink for første gang historien om Statoil i bokform. Vi følger ledere, ingeniører og tillitsvalgte gjennom skiftende regjeringer og verdensbegivenheter som Sovjetunionens fall og 11.september. Det er en historie som strekker seg gjennom fem tiår – om visjonære lederskikkelser, politiske stridigheter og ufattelig rikdom, men også ulovlige streiker, livsfarlig arbeid og et utlandsengasjement som etterhvert skal koste norske liv. Ettersom fortellingen skrider frem, kommer klimatrusselen til syne. Hvordan kan Equinor ta skrittet ut av oljealderen?
En god forfatter kan redde et kjedelig tema, men her er det temaet som redder forfatteren - og denne boken er i mine øyne en tapt mulighet.
Narrativet følger hovedsakelig de mest profilerte nyhetssakene om Statoil så mye av stoffet vil være kjent på forhånd for den allment opplyste leser.
Med andre ord - store deler av boken er ikke historieskriving, men journalistikk. Den gode siden ved det er at mye fakta presenteres på en lettlest og elegant måte.
Nedsiden er dog at vi opplever flere av episodene, særlig de selskapsinterne, som man opplever hvilken som helst annen selskapsskandale i et støyete mediebilde. Dermed forsvinner de større sammenhengene boken kunne bydd på med en mer historisk metode.
Noen ganger er detaljnivået irriterende granulert, andre ganger presenteres nøkkeltall uten relative størrelser som ville hjulpet leseren veie betydningen. Se på det som å presentere telleren uten nevneren - eller som en av mine professorer sa: "Hvordan er kona di - vel, relativt til hva?". Tall som enheter oljefat produsert av et felt er i grunnen meningsløs uten tilleggsinformasjon - som hvor mye som ble produsert totalt av selskapet, i Norge, eller i verden.
Forfatterens dårlig skjulte politiske innskytelser tilbyr ingenting, og "skråblikket" er uoriginalt og utfordrer på ingen måte etablerte tankemåter om selskapet. Litteraturlisten siterer flere masteroppgaver og nyhetsartikler enn seriøse historiske eller økonomisk orienterte analyser. Det blir for meg den siste spikeren i kisten. Denne boken mer er en metahistorie om norske mediers dekning av Statoils skandaler, og tilbyr mye av det "menneskelige dramaet" og den nytteløse jakten på syndebukker som man ellers får i pressen.
Boken er på sitt beste når den tar for seg avgjørende øyeblikk i teknologi og oljemarkedet: OPECs væren og virkemåte, spillet om Shtokman og frackingrevolusjonen. Den byr også på et par underbelyste godbiter: "den norske oppfinnelsen" flerfaseteknologi, samt hvorvidt oljeprisfallet på midten av 80-tallet fremskyndet Sovjetunionens kollaps.
Informasjonstett, lettfattelig, men de beste bitene handler ikke om Statoil. Den norske oljealderen fortjener en klassiker, dette er ikke den.
Steingodt gjennomført. Løfter Norges moderne historie opp på et nivå vi selv vanligvis ikke greier å ta inn over oss. Fortjener utvilsomt oversettelse også til andre språk.
For meg er dette den type forståelse av historiefaget som gjør at folk vender seg vekk: oppramsing av fakta, uten evne til syntetisering og storytelling. Så skjedde dette, og så sa hun dette, mens han sa noe annet, og så skjedde en annen ting, og her er et sitat, og dette skjedde et annet sted i verden, også gjorde sånn slik og...
Veldig bra research, men sånn sett en bortkastet mulighet. Skal historie ha noen nytte må forfatteren svømme i stoffet en stund, absorbere det, gjøre det til sitt eget, for så å kunne ekstrahere noe nytt, trekke slutninger, se mønstre, heve det opp fra det konkrete. Det skjer ikke her, derfor er det nesten umulig å lese.
Vet ikke helt hva som gjør en bok bra eller dårlig, og ikke spesifikt en bok som er et forsøk på historie - men vet at visse bøker gleder man seg til å plukke opp igjen, mens andre har en slags anti-gravitasjon ved seg, de er frastøtende, fantasien finner på fortellinger for å unngå dem, de er kjedelige - selv om de tilsynelatende ikke er det, så er de nå i realiteten det.