What do you think?
Rate this book
Dikt fra Antikken til vår tid
Here is a collection of over 70 poets, some famous and others less so, from ancient Greece to today. All poems, with exception of those by Scandinavian and English speaking poets, are presented in their original language and translated to Norwegian, Danish or Swedish. (The editors have made the distinct choice of choosing the best translations instead of choosing only Norwegian translations.)
This anthology of poetry is part of the curriculum for Literature Studies at the university level in Norway. It is written in Norwegian, but is a great book for any Scandinavian student interested in a deeper analysis of poetry.
This anthology of poetry is part of the curriculum for Literature Studies at the university level in Norway. It is written in Norwegian, but is a great book for any Scandinavian student interested in a deeper analysis of poetry.
364 pages, Paperback
First published January 1, 1994
6 people are currently reading
15 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 2 of 2 reviews
May 10, 2013
Fra Sapfo og Horats til Hölderlin og Sødergran, en spennvidde på 2500 år. Virkelig en eklektisk samling av kanoniserte og obskure diktlinjer. Går det an å håpe på en del to?
December 2, 2020
Endelig, endelig har jeg fått lest dem alle. Det føles som en stor seier. Mange flotte. Alle verdt å ha vært innom, i det minste. Litt sent på kvelden nå for å begynne på en lang og (tentativt) gjennomtenkt refleksjon, men enkelte av disse kommer til å være med meg bestandig.
Jeg likte å lese de antikke, selv om diktene kanskje ikke talte så direkte til meg at det gjorde noe. Igjen er det denne dype fascinasjonen ved å lese noe som er tusener av år gammelt.
Arkhilokhos (fragment 128) har noe man kan kjenne igjen: «Ag deg ikkje opp i ovmod framfor alle, når du sigrar; ikkje ligg i klager heime, når din sigersbør har snutt.». Og Catull (dikt 16) gir vel et tidlig eksempel på grov fornærmelse i vers som ikke står tilbake for for eksempel Eminem (min hovedreferanse til rap battles): «Jeg skal ta dere i ræva og i kjeften, gladhomse Aurelius og pikkenfeier Furius...»
Carmina Burana, dikt 130 (Svanesong på norsk) var morsom: En svane synger om hvor fin og flott den var, men så: «Mi lykke sveik, no blir eg steik.». No voggar eg i peparsaus. Sånn har vi det alle, kjære svane, sånn har vi det alle. Underholdning fra 1200-tallet er ikke så verst.
Francois Villons Gravskrift (En forme de ballade) var også morsom, særlig da jeg googla ham og fant hans ville livshistorie, og også tresnitt som var gjort til diktet.
Så følger noen århundrer jeg ikke syntes var så spennende, fram til Percy Shelley og John Keats, Elizabeth Barrett Browning. How do I love thee?
Walt Whitman visste jeg at jeg likte, Baudelaire likeså, surrealismen ble en positiv overraskelse med Guillaume Apollinaire (jeg likte hvordan den grafiske utformingen var med på å utvide diktet), Halldis Moren Vesaas er kjent fra før, men det er det gode grunner til, jeg likte Einsamflygar.
Og så. Paul Celan. Herregud for et slag i mellomgulvet Todesfuge er. Les den på alle språk du forstår. Selv er jeg heldig nok til å kunne lese den på tysk. Der Tod ist ein Meister aus Deutschland. Jeg ville skrike, så bra var det. Etter det diktet var det på en måte ikke så mye som gjorde inntrykk lenger.
Det var bra det kom nesten til slutt.
Jeg likte å lese de antikke, selv om diktene kanskje ikke talte så direkte til meg at det gjorde noe. Igjen er det denne dype fascinasjonen ved å lese noe som er tusener av år gammelt.
Arkhilokhos (fragment 128) har noe man kan kjenne igjen: «Ag deg ikkje opp i ovmod framfor alle, når du sigrar; ikkje ligg i klager heime, når din sigersbør har snutt.». Og Catull (dikt 16) gir vel et tidlig eksempel på grov fornærmelse i vers som ikke står tilbake for for eksempel Eminem (min hovedreferanse til rap battles): «Jeg skal ta dere i ræva og i kjeften, gladhomse Aurelius og pikkenfeier Furius...»
Carmina Burana, dikt 130 (Svanesong på norsk) var morsom: En svane synger om hvor fin og flott den var, men så: «Mi lykke sveik, no blir eg steik.». No voggar eg i peparsaus. Sånn har vi det alle, kjære svane, sånn har vi det alle. Underholdning fra 1200-tallet er ikke så verst.
Francois Villons Gravskrift (En forme de ballade) var også morsom, særlig da jeg googla ham og fant hans ville livshistorie, og også tresnitt som var gjort til diktet.
Så følger noen århundrer jeg ikke syntes var så spennende, fram til Percy Shelley og John Keats, Elizabeth Barrett Browning. How do I love thee?
Walt Whitman visste jeg at jeg likte, Baudelaire likeså, surrealismen ble en positiv overraskelse med Guillaume Apollinaire (jeg likte hvordan den grafiske utformingen var med på å utvide diktet), Halldis Moren Vesaas er kjent fra før, men det er det gode grunner til, jeg likte Einsamflygar.
Og så. Paul Celan. Herregud for et slag i mellomgulvet Todesfuge er. Les den på alle språk du forstår. Selv er jeg heldig nok til å kunne lese den på tysk. Der Tod ist ein Meister aus Deutschland. Jeg ville skrike, så bra var det. Etter det diktet var det på en måte ikke så mye som gjorde inntrykk lenger.
Det var bra det kom nesten til slutt.
Displaying 1 - 2 of 2 reviews