Heim

by Johan B. Mjønes

Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.

Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.

Genres: Fiction

256 pages, ebook

Published September 1, 2018

About the author

Johan B. Mjønes er en norsk forfatter og skribent fra Orkanger.

Mjønes debuterte i 2009 med romanen Terminalhastighet på Aschehoug forlag.
I august 2010 ga han ut sin andre roman Orkanger. Boken handler om mobbing, hevn og livslangt skjebnefellesskap. 27. februar 2013, på førtiårsdagen for okkupasjonen av Wounded Knee, ga Mjønes ut Fortellingen om sju bål.
I oktober 2013 debuterte Mjønes som ungdomsbokforfatter med romanen Død manns kiste. Mellom 2009 og 2014 foreleste Mjønes på Aschehougs forfatterskole sammen med Kari Fredrikke Brænne.

Reviews

[Bjørn Skjæveland · Rating 5 out of 5]

En stillferdig og gripende roman. Den gamle gårdbrukeren Jørgen Heim har demens og ligger på det siste, og vi følger ham gjennom et døgn på sykehjemmet, mens minner fra oppveksten og livet på gården flettes sammen med nåtiden. Mest sentralt er minnene om storebrorens død, som førte til at Jørgen ble motvillig odelsgutt, og dermed la føringer for hvordan resten av livet hans skulle bli. Det er tidvis vondt og emosjonelt å lese, men helt fantastisk bra skrevet. En viktig bok om alderdom, identitet, skyldfølelse, forsoning, og tradisjoner vs. modernitet. 4.5 stjerner.

PS: Denne burde vært obligatorisk lesning for alle som jobber med demente.

[Ina · Rating 4 out of 5]

Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?

Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.

Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.

Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid. I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.

Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.

Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.

[Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl · Rating 5 out of 5]

Rystende, suggererende og med stor intensitet fortelles det om den gamle mannen som ligger på sykehjemmet. Nydelige overganger til tilbakeblikk på hans liv som gårdbruker- mot sin vilje. Om å miste, om alderdom, om identitet og om slekters gang. Denne berørte meg sterkt.

[Gunnhild · Rating 5 out of 5]

"Som spedbarnet strekker kroppen og tanken mot den det skal bli, strekker jeg meg mot den jeg var."

"Glasshender. Med håndflatene mot ansiktet ser jeg små riper i glasset. Noen har alltid vært der. Andre er kommet med åra, forteller om alt jeg har berørt. Jeg husker ikke det første jeg grep, men det første min datter grep om, det første hun berørte, var min pekefinger. Den vesle nyfødte, den vevre hånda som lukka seg om min, kraften i de små fingrene som reagerte på den første berøringen og klemte om min finger. Ja. Tanken på at det første jeg berørte, det første mine hender grep, var fingeren til far min, eller mor mi, at min lille hånd lukka seg om en stor og tykk og grov finger slik jeg husker fars, som jeg husker min datter grep om min finger. Ja. Jeg kjenner det fortsatt. Trykket om fingeren min. Det første hun gjorde var å holde fast.

Som vi holder fast i hverandre. Holder fast i minner. Holder fast i tid. Alt vi gjør er å holde fast, mens vi venter på å slippe taket. Min datter slapp fingeren min, så slapp hun hånda mi, som jeg slapp min fars. Hun grep nye hender og jeg gjorde det samme. Grep etter hender, etter ting, etter steder å høre til, kropper, mennesker å høre sammen med. Nå griper jeg etter lyset og skyggene i rommet mitt."

"Jeg ser at Knut snur seg, ser at han strekker armene ut mot sønnen sin og tar ham imot der han kommer løpende, og kaster ham i været. Hører Sigurd hvine av fryd og kjenner et sug i magen selv, en glede som om jeg er ett med ham, som om guttens glede er min glede og jeg kan kjenne kilinga i magen når han kastes i været av far sin, henger i lufta et vektløst sekund før han faller ned i sin fars hender. Knut kaster ham i lufta på nytt, og enda en gang kjenner jeg det kile i magen, kjenner jeg hans kiling i magen, for det er et bånd her, et bånd som er noe mer enn navn og arv, som er sterkere og tyngre, et bånd som er fletta av blod og kjøtt og hud, fletta gjennom dager og år, for hans glede er min. Så enkelt, og samtidig så vanskelig. For jeg forstår, ikke med ord, ikke med fornuft, ikke med annet enn følelsene forstår jeg det. Og jeg kjenner hans kiling i min mage, han som blir kasta i været mens jeg sitter tung og stiv på en stubbe og hans glede er min og jeg ser far min, brått dukker far min opp for meg, og farfar, og så kiler det ikke i magen lenger, det hugger til, en smerte slår inn i meg, stanser pusten og får hendene til å lukkes så neglene skjærer inn i håndflata og det svimler for meg mens jeg sitter stille, svimler så jeg er redd jeg kommer til å falle om, for den hvitglødende smerten jeg kjenner er fars smerte, og det er farfars smerte."

[Hanole · Rating 5 out of 5]

Heim er en lavmælt og rørende roman som gir et nært innblikk i livet til en eldre mann på Heim. Mjønes skildrer på en troverdig måte hvordan det kan oppleves å forsone seg med livet slik det har blitt, og hvordan tanker og følelser ofte forblir uuttalte. Tematikken rundt modernisering og tilpasning er sentral - hovedpersonen har i yngre år vært positiv til endring, men med alderen kommer et skifte, hvor det gamle og kjente får større verdi.

Boken gir et sterkt inntrykk av hvordan demens kan oppleves fra innsiden. Fortellerperspektivet gir en følelse av forvirring og manglende sammenheng, noe som minner om filmene "The Father" og "I'm Thinking of Ending Things", hvor publikummet får oppleve verden gjennom et fragmentert og usikkert sinn.

Et sentralt element i romanen er fortellerens forhold til broren og den uklare hendelsen som har preget han. Gjennom hele boken får vi små hint om hva som kan ha skjedd med hans bror, men fortellerens minner er upålitelige. Et av de sterkeste øyeblikkene er når han forteller om brorens fall fra båten, og at han "må holde fast". Jeg opplever dette som både håpefullt og tragisk. Det kan tolkes som at han sitter fast i fortiden og traumene etter det som skjedde - at han ikke klarer å slippe tak på minnene som har preget han hele livet. Jeg liker en mer håpfull tolkning der uansett hva livet bringer, godt eller vondt, må vi holde fast i det som gir oss mening og styrke til å gå videre.

Heim anbefales varmt til alle som ønsker en innsiktsfull og empatisk roman om alderdom og tilhørighet.

[Ane Vorhaug · Rating 3 out of 5]

Hm jeg veit ikke hva det er som gjør at jeg ikke ble fanga helt av denne, fordi jeg syns Mjønes skriver veldig fint om livet som ikke ble som det skulle, og alderdommen som kommer etter. Feks er språket tidvis skikkelig flott! Kanskje mer typ en 3,5 stjerne fra meg da hehe

[Mette Løkeland · Rating 3 out of 5]

Jørgen Heim ligg på sjukeheimen på det siste. Han går ikkje uttrykt seg med ord og pleiarane skjønar ikkje kva han meiner med å dra av seg trøya. Dei hemper, løfter, plukker og mater han. Han gjennomgår minnene sine over korleis livet vart, sorger, foreldre etc.

[Torunn Galina Nygaard · Rating 5 out of 5]

Veldig fin bok i all sin enkelhet.

[Merete Kaik · Rating 5 out of 5]

Bok som setter seg i deg! Jeg klarte ikke å legge den ifra meg da jeg begynte på den. Boka rørte noe i meg! Sterkt!