For ikkje så mange tiår sidan var seksuelt samkvem mellom menn rekna som kriminelt, og homoseksuelle personar vart innlagde på sinnssjukehus og utsette for tvilsame behandlingsmåtar. I dag er stoda ei anna: Noreg tevlar med andre vestlege statar om å vera det mest homotolerante landet i verda. Men kva går denne homotoleransen ut på? Med utgangspunkt i si eiga historie som homo og transeperson granskar Kristin Fridtun den norske homotoleransen. Samstundes som levekåra for skeive er blitt betre, har nye flokar dukka opp. Negative haldningar i det norske samfunnet blir tona ned, medan homofiendslege trekk ved andre kulturar får mykje merksemd. Det er blitt ei kløft mellom «oss» (som er snille med homoane) og «dei» (som er slemme). Men den største kløfta er den som skil hetero frå ikkje-hetero. Kvifor eksisterer dette skiljet framleis? Kan det tenkjast at homotoleransen er ein del av problemet?
Kristin Fridtun (f. 1987) frå Elverum er utdanna filolog, bur på Lillehammer og er forfattar på heiltid. Ho har blant anna skrive Kjønn og ukjønn (2015), Homoflokar (2018) og Kunsten å irritera seg over skrivefeil (2021). Fridtun vann Bokhandelens sakprosapris i 2016 og Språkprisen i 2019.
Ei fin lita bok om homofili og skeivskap, med fokus på Norge og til dels i eit historisk perspektiv. Kunne godt vore dobbelt så lang bok, men eg får ta til takke med andre bøker av Kristin Fridtun.
Fin, liten bok med diskusjon rundt toleranse for homofili og hvilke problemer som har forsvunnet med toleransen og hvilke nye som har dukket opp. Handler mest om "vi" og "de andre" problematikk som er gjenkjennelig fra også andre diskusjoner, ikke bare rundt seksuell legning, og hvorfor dette skillet både er med på å skape problemer.
En interessant liten lefse om hvordan skeivhet har blitt sett på gjennom Norges historie og hvilke vurderingsfeller mange fremdeles faller i forhold til overflatisk homoaksept, fremmedfrykt, og nasjonsfølselse (se Alf Prøysen). Boken er skrevet i en personlig og ærlig stil der Fridtun blant annet deler utdrag fra sin egen ungdsomsdagbok hvor hun kan trekke historiske linjer til vanlige fordommer ute i verden.
Jeg satte spesielt pris på en bok som skriver både om homofile og lesbiske forhold og juridiske konsekvenser gjennom historien. Det kommer til å gå lenge til jeg glemmer argumentet i en rettsak om en kvinnes ulovlige seksuelle omgang fra 1847, der en dommer sa at det ikke kunne defineres som sex da kvinner kun kunne "gnide hinanden utuktigen". Ord som setter seg fast, det der.
På noenogfemti sider er det selvfølgelig ikke plass til en voldsomt utdypende historikk, men Fridtuns eksempler er velvalgte og drøftingen er solid og tankevekkende.
Lettlest og informativ. Fridtun skriver om hvordan samfunnet har gått fra å anse skeivhet som syndige handlinger og sjukdommer, til å bli mer tolerert og se på det som å ha en dygd å være vennelig ovenfor skeive personer. Det drøftes også om hvorvidt engasjementet for likeverd blant minoritetsgrupper kommer av genuine motiver eller ikke (refererer til Erna Solbergs uttalelse om å ikke være fornøyd med å være det nest beste inkluderende landet i Europa, og TGI Fridays "Pridays"-kampanje i Oslo 2017). Lesinga får meg personlig til å innse at vi enda ikke er kommet langt i kampen for et inkluderende samfunn, og hvor skummelt det er at blant annet DNM og gamle hvite cismenn i Facebook-kommentarfeltene fortsatt ser på skeive folk som perverse misfostre som ikke burde finnes da det er "et avvik fra naturen".
Alle bøkene i "Norsk røyndom"-serien er gode! På bokmål bruker vi gjerne ordet "virkelighet" som synnonym for det nynorske "røyndom", og dette essayet er en skildring av vår felles virkelighet. Kristin beskriver hvordan det er å være skeiv i det norske samfunnet i dag og litt om hvordan det har vært tidlige. Jeg tenker at alle tekster som dette er nyttige for å få nye perspektiver og en større forståelse for samfunnet og alle oss som bor her. Det sagt ble ikke denne banebrytende og veldig mye nytt for meg, men sånn er det noen ganger.
Ei bok som fekk meg til å tenkje over eigne fordommar og haldningar. For kor ope er eigentleg samfunnet, og snakkar me med eit språk som likestiller og inkluderer både det å vere heterofil og det å vere homofil. Boka gir fleire døme på korleis Noreg endå har ein veg å gå for å oppnå eit likeverdig samfunn. Eit likeverdig samfunn der kven ein elskar, blir tiltrekt av eller har eit "crush" på, ikkje blir overskugga av det å måtte forklare og forsvare.
En kort, konkret og fin tale. Mye er kjent stoff, men sammensetningen føltes av like vel ny. At noen av ytringene fremdeles er like som for flere tiårsiden er nitrist. Den gir kanskje ikke så mye håp, men en del forståelse for at folk tenker ulikt og at det er mange sider og oppfattelser er viktig å ha med seg på veien fremover.
Siste bok ut i serien «Norsk røyndom» skuffer ikke. Boken er velskrevet, lettfattelig og engasjerende, og Kristin Fridtun inviterer leseren blant annet til å ta del i problemstillinger knyttet til «oss og dem»-tankegangen som i stor grad preger LHBTQI-debatten.
I serien Norsk røyndom (Samlaget 2018). Denne må du lese. Den er best og viktigast når den dreier innom høgreekstreme, noko eg gjerne vil lese meir om ved eit seinare høve.
Viktig bok! Godt gjennomarbeidet og tankevekkende. Nynorsk gir fort en helt annen stemming, håper ikke folk blir avskrekka av det - denne trenger bli lest.
En lettlest og velformulert bok om noe av det som er problematisk/utfordringen med toleranse og homovennlighet. Anbefales spesielt til de som ikke er skeive.
En kjekk liten bok om "homotoleransen" vi har i Norge og problematikken rundt inndelingen i "vi" og "de andre". Ønsket dog litt mer av denne, den kunne med fordel vært lengre.
Dette er obligatorisk lesing for alle. Spørsmål og tema som er svært aktuelle blir fremstilt på en lettfattelig og engasjerende måte. Fridtun skriver godt, og selv en (relativt sett) nynorskmotstander som meg, begynner å lure på om vi kanskje trenger nynorsk likevel.
Liker du denne, så anbefaler jeg å lese boken "Norske seksualiteter" av Wenche Müheisen og Åse Røthing (red.) også.