Hanne har fått nok. Nok av å bu med mann og barn i den gamle, tronge leilegheita, medan alle dei vellykka vennene frå studietida boltrar seg i villa med hage. Men no har draumehuset dukka opp. Romanen følgjer Hanne og mannen Andreas i tida før huset skal seljast. Dei går nøye gjennom prospektet, rom for rom. Samstundes blir samlivet deira kartlagt. Er draumen om huset like mykje eit forsøk på å få forholdet til å henge saman? Kva konsekvensar vil små og store svik frå fortida få for den viktige avgjerda som ligg framfor dei?
Marit Eikemo (f. 1971) er frå Odda og bur i Bergen. Ho har tidlegare arbeidd som tidsskriftredaktør, festivalsjef for Litteratursymposiet i Odda, forlagsredaktør, leiar for Cornerteatret i Bergen og er i dag programsjef for Norsk Litteraturfestival.
Eikemo debuterte i 1999 med intervjuboka Her, no. Møte med unge menneske. Hennar første roman, Mellom oss sagt, kom i 2006. Eikemo har til saman gitt ut seks romanar, den seinaste er Team Tuva (2021). Ho har også skrive essayboka Samtidsruinar.
Marit Eikemos bøker er både smarte og underhaldande, og har imponert både kritikarar og publikum med sine presise observasjonar av det norske samfunnet og tida vi lever i. Ho mottok Amalie Skram-prisen 2017 for sin forfattarskap, og var festspeldiktar på Dei nynorske festspela 2018. I 2019 mottok ho Samlagsprisen.
Ikke la deg lure av starten og en nevrotisk Hanne. Dette er skikkelig bra. Observasjonene er så gode. Jeg føler med Hanne og vil riste samboer Andreas for lettheten og hvor tiltaksløs han er i forhold.
Hastverket hun har til å få til livet, ambisjonene samboeren ikke deler. Boken er full av avstand i parforholdet og hvordan Hanne ønsker å leve livet, men dette er først og fremst en bok om aksept.
Hovedpersonen er nevrotisk – og ikke på den underholdende måten. Det er fryktelig slitsomt å følge alle tankerekkene hennes, preget av opphaussing av irrelevante detaljer som de er. Dette er ikke en kritikk av boken, for både hun og ektemannen er jevnt over veldig godt skildret. Så kan man diskutere om de begge er karikert eller ikke, men dynamikken mellom en overtenkende person som tar all "mental load"-en i forholdet og en partner som lever livet mer bekymringsløst er uansett noe boken gjør det lett å sette seg inn i, eventuelt kjenne seg igjen i. Gjenkjennelig var også beskrivelsene av å være på husjakt. Jeg gir ikke plusspoeng for gjenkjennelighet alene, for selv om håndverket er bra, savner jeg en mer engasjerende historie underveis. Jeg skulle også ønske jeg hadde det i hjertet mitt å heie på hovedpersonen, men det klarer jeg ikke.
Først etter å ha tenkt meg litt om så likte jeg denne boken. Man blir så utrolig irritert på denne Hanne. Som tror livet blir helt perfekt hvis bare hun kan få kjøpt seg det huset hun ikke har råd til i den eneste gaten i den eneste bydelen som går an å bo i. Hun blir helt besatt av dette hel***es huset og det nye perfekte livet sitt som snart skal starte. - Nå snart, så fort, bare de, også videre. Boken starter litt roligere, der var til og med et par øyeblikk der jeg tenkte at ja, her kjenner jeg meg jo igjen. Men så tar det bare helt av. Dog når en bare tenker seg om, så er det faktisk en godt skrevet satire, og man blir engasjert som leser. Når jeg sitter å har lyst til å riste vett inn i hovedkarakteren, da har jo forfatteren truffet blink, selv om det ikke er en kosebok som gir masse goodfeel til kakaoen.
En roman som gjenspeiler samtiden, med satiriske trekk og en rent ibsensk vri på slutten. Hovedperson til å bli sliten av, moderne småbarnsmor med så høye skuldre at jeg nesten fikk det også....
Skremmende gjenkjennelig til tider. Jeg synes den sluttet litt brått og savnet forløsning. Utenom det var det fornøyelig lesning. :)
*Spoilers ahead*
Konflikten som ligger latent i parforholdet her er svært interessant, men hendelsene som ligger til grunn for konflikten er også ganske ekstraordinære (i hovedsak den bakenforliggende handlingen som blir avslørt helt i slutten av boka). Når den delen av boka som er knyttet til boligjakten er så på kornet realistisk og gjenkjennelig, blir det nesten et brudd i leseropplevelsen at man plutselig befinner seg langt utenfor noe man selv kan relatere til. Disse to delene, eller temaene, av boka er for så vist godt integrert, men når konflikten (hemmeligheten og mistankene) i parforholdet leses inn i den ellers så gjenkjennelige diskursen rundt boligkjøp og salg, så må denne delen også tolkes som noe annet enn det man først trodde. En mindre relaterbar helhet.
Jeg skal ikke si at boka "left me wanting more", men den "left me wanting", altså jeg skulle gjerne vite hvordan det gikk med boligkjøpet og tiden etterpå, eller om hendelsene som ble avslørt forandret parforholdet for alltid. Dette var nok, som tittelen indikerer, ikke selve essensen av romanen, men det var et behov som oppstod i møtet med boka selv, og som ikke kunne innfris innenfor disse rammene. Kanskje man ikke bør bry seg så mye om å kjenne seg igjen i en roman. Det er jo noen andres historie, og ikke din. Men humor er til en viss grad avhengig av gjenkjennelsen. Og i mesteparten av denne boka er vekkes denne på glimrende vis. I alle fall gjorde den det for meg.
4/5
This entire review has been hidden because of spoilers.
Synes denne var nokså bra, litt lite engasjerende i starten, men slutten var utrolig bra, så det hjalp, selv om jeg ikke egentlig likte noen av karakterene spesielt godt (som kanskje også er litt av poenget?)
67 i 2022: Stor leseglede her! Skriver veldig morsomt (og tankevekkende) om jakten på det perfekte hus/liv, om småbarnslivet og Finn-annonser... Pluss for en spennende og god slutt. Anbefales 🙂
Seeing as every Norwegian "books you should read" list last year seemed to have this one on it, I figured Id give it a try, If anything to get to know contemporary Norwegian literature a little better. My takeaway is that I should probably read more contemporary Norwegian books - I really enjoyed this one.
The book is more of a journey of emotions than it is a story: the main character is contemplating buying and moving into a new house, and is forced to confront why she wants to move so badly. With a new and better house comes a promise of a new, and better, life. She's not satisfied with how things are now, but surely that would all be solved if only she had a bigger house. Right?
I'd file the start of the book under "humour" - the main character is obviously putting way too much hope into how her life would improve if only she lived in a bigger house. But there is something knowing and familiar about it - deep down she knows what she is doing. She's building an illusion of the life she wants to live. She probably realises they are mostly illusions, but she enjoys it, revels in it, and goes along with it. As readers we nod and laugh along, knowing that we've all done similar things in the past, feeling better about ourselves because at least we stopped short of being quite as extreme as this charmingly insufferable main character.
Gradually though, the book takes a turn. The thoughts of what has been, is, and could be, take a bit of a turn as the main characters start examining their relationship in the same light. And when the added pressure of spending a bit more than they can afford on somewhere to live, and questioning whether or not this is something their relationship actually needs, rather than just something they want, gets thrown into the mix, emotions can start running quite high.
This book hit me in quite a few ways, and I can only imagine how much harder if would have hit me if I'd had just a little more in common with the main characters. The premise of the story, the catalyst, is so simple and brilliantly utilised. As a way of exploring exactly these insecurities I can't imagine it having been done better.
I would recommend this book to anyone wanting to try out some new Norwegian literature. I'm sure some would enjoy it much more than I did, and I'm sure some wouldn't enjoy it at all. However, I don't think anyone could deny that this book really is the best version of itself, and an impressive piece of work.
Jeg forstår og er tildels enig i det mange av de andre leserne har skrevet. Men for min del klarte jeg ikke å bli begeistret over hovedpersonens irriterende trekk, de var bare frastøtende. Jeg syntes mer og mer synd på mannen hennes. En annen ting var at jeg hørte denne fortellingen som lydbok, og selv om jeg liker Gjertrud Gynge som skuespiller og liker dialekten hennes i andre sammenhenger, så opplevde jeg at den ikke passet til denne teksten. Eikemo er jo fra Odda, og det er noe helt annet enn Tromsø. Det hørtes liksom mer sytete ut enn det trengte, tror jeg. Det jeg likevel likte godt var hvordan fortellingen underveis forvandlet seg til å handle om mye mer enn hva det virket som i utgangspunktet. Det var fascinerende!
Marit Eikemo er så god på å beskrive trekk ved mennesker som jeg blir så innmari irritert på, og spesielt når det er trekk ved meg selv som dras fram og settes lys på engasjeres jeg så veldig. Jeg ble dratt inn i historien til disse to menneskene, og selv om jeg kjente på irritasjonen mange ganger i løpet av boka gjorde det bare leseopplevelsen bedre.
Ei god bok om draumen om det perfekte livet. Eg irriterer meg over hovudpersonen, men ein forstår ho betre etterkvart, og blir heller irritert på mannen hennar. Lett gjenkjennelege situasjonar.
En skikkelig pageturner (utrolig nok) som ble slukt på én dag. Eikemo vet å holde på spenningen, hvordan legge ut små drypp og ikke minst å holde på leseren. På slutten blir du mer bevisst hvor ibsensk den er - forfatteren selv har nevnt Et dukkehus som inspirasjon, men du merker også spor av Vildanden...
første halvdel er irriterende og kjedelig, det er kun små glimt av progresjon som får meg til å fortsette. siste halvdel er innmari merkelig, og jeg klarer ikke helt å kjøpe historien til Hanne og alt hun måtte ordne opp i selv. boka er godt skrevet, og jeg liker fortellerkunsten, men alt i alt så faller denne litt igjennom hos meg.
Likte denne, skrevet i et levende språk med gode beskrivelser av følelser og forhold. Virket som et traust tema, men fortellingen har stort spenn og lett gjenkjennelighet i situasjonene. Morsom vri på slutten.