Tante Ulrikkes vei

by Zeshan Shakar

«Det skjer ikke da. Jeg liker ikke skriving. Hvert fall ikke skrive dagbok ass. Det er for kæber, mann. Jeg snakker isteden ass. Men ok, ja ass, jeg er Jamaal. Svarting, muslim, fra Stovner, T.U.V, Tante Ulrikkes vei, du veit, representerer alltid.»

«Det er tradisjon å kalle den førstefødte Mohammed, og Profeten er alle muslimers forbilde, men liksom, de som er så opptatt av at jeg skal komme ut dit og få en fin jobb og alt det der, jeg skjønner ikke hvorfor de ga meg det navnet.»

Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.

Genres: Fiction, Contemporary, Novels, Roman, Audiobook, Scandinavian Literature, Coming Of Age

432 pages, ebook

First published January 1, 2017

About the author

Zeshan Shakar (born 1982) is a Norwegian political scientist and author.

Shakar won the prestigious Tarjei Vesaas' debutantpris for his literary debut Tante Ulrikkes vei.

Reviews

[Sarmad · Rating 5 out of 5]

Historier om innvandrergutter fra Oslo øst har alltid fått stor plass i nyhetsbildet. I litteraturen derimot, er de ikke like synlige. Det er deler av denne boka som traff så close to home at jeg ble ukomfortabel og måtte legge den fra meg. Dritbra. Og dritfint omslag.

[Daniel Milford · Rating 5 out of 5]

Bra ass, jeg sverger. Du veit ikke. Ofte jeg bare leser bøker og de ikke er noe bra, men noen gang den boka er bare dritbra liksom og alt føles som på ekte liksom og bare du må lese den liksom.

Peace

[Vivi Renate Audsdotter · Rating 5 out of 5]

Vel, vi har snakket om det i bokhandelen, hvor "uflaks" det kanskje har vært for forfatter og bok at den tilfeldigvis kom ut en høst hvor mange av våre beste har gitt ut bøker på sitt toppnivå. Det forandrer ikke det faktum at jeg er helt i harnisk inni meg over at denne ikke er nominert til noe som helst, for det burde den ha vært.
Her er troverdige karakterer, en forfatter som virkelig kan det han skriver om, og skriver godt. Veldig godt, i en form som funker utrolig bra og historien har et godt driv.
Selv kjenner jeg dette stedet personlig. Jeg kjenner veiene. Senteret.
Men tida har løpt siden den gang vi bodde der, og det å få innblikket i hvordan utviklingen har vært siden den gang, er fascinerende og veldig spesielt, det kjennes langt inn i hjerterota. Tanta og onkelen min bodde sågar i Tante Ulrikkes vei hele sine liv sammen.
Dog trenger man absolutt ikke å ha bodd i Groruddalen, for å ha utbytte av denne knakende gode romanen.

Topp tre leseropplevelser av året, uten tvil.

[Bendik · Rating 4 out of 5]

Totalt usannsynlig at han har klart å mekke mailadressen mo.1@hotmail.com!

Utenom det ganske bra.

[Neda Alaei · Rating 5 out of 5]

Edit: Hørt på lydbok november 2018. Vedvarende skuffelse over stemmen til Mo, men alt i alt fornøyd med å ha fullført min første lydbok!

Den viktigste og beste samtidsromanen jeg har lest.

[Thomas Løge]

For en debut, Zeshan Shakar! Dette er ei bok som tar for seg livet til to gutter som vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner på 2000-tallet. Vi får ta del i guttas hverdag sett fra deres øyne gjennom et forskningsprosjekt som kartlegger hverdagen til unge i Groruddalen. Forskeren Lars Bakken mottar mailer fra Mo og innspillinger fra Jamal hvor de forteller han om deres hverdag fra 2000 til 2006. Artig å lese boka fordi det er mange gjenkjennelsesfaktorer for meg som er vokst opp på 2000-tallet selv om det var i Ski og ikke på Stovner, men mest av alt ble jeg veldig revet med og grepet av historiene til disse to gutta.

Om jeg skulle ha noe å utsette på denne boka, er det kanskje at jeg ikke syns det er så troverdig at to ungdommer gidder å fortelle så mye om livet sitt til en de aldri møter over en såpass lang tidsperiode. Men det er fortsatt ei knall bok!

P.S.: Jeg ble overraska over hvor mange av slangordene jeg faktisk kan.

Favorittsitat fra boka:

"Jeg plasserte meg selv steder, steder jeg innbilte meg var skikkelig ikke Stovner. Steder jeg hadde sett på tv, eller på turer rundt i byen, som kjøreturen til Fornebu da flyplassen var der, eller da vi besøkte en venn av faren min på Høyenhall. Jeg plasserte meg på trappa til et stort hus, eller på en trendy kafé, sammen med trendy folk, eller på en båt, på dekk i solskinn i Oslofjorden." [Mo]

"Alle de tingene jeg ble lovet den kvelden jeg kikket gjennom vinduet på SV-fakultetet, jeg ser det hver dag. [...] Jeg ser alt, bortsett fra meg. Når jeg spiser dagens på Frederikke, hører på forelesninger, noterer altfor mye, eller setter meg på T-banen tilbake til Stovner igjen, gjør jeg det alltid for meg selv." [Mo]

"Jeg føler sånn, alltid Norge snakker masse fint, skjønner du? Du veit, alle har lik verdi og sånn. Men liksom, på ordentlig, da det er litt mere sånn som tagginga fra jeg var kid, den som stådde på tunnelen på Sotvner sykehjem der. Norge for nordmenn"" [Jamal]

[Ada · Rating 5 out of 5]

Det er lenge siden jeg har lest en bok som har fått meg til å bry meg så mye om karakterene. Kanskje fordi den er så virkelighetsnær, geografisk nær og generelt gjenkjennelig.

Jeg gikk på barneskole med mange gutter som Jamal, og jeg hatet det. Jeg hadde ikke noe særlig begrep om integrering, marginalisering, rasisme og sosial ulikhet som barn. Jeg tenkte bare at disse guttene var unødvendig frekke og bråkete, og at de ikke hadde noen bedre grunn til å være bøller enn alle «potetene» i klassen med problemer hjemme. I tenårene begynte jeg å se på det mer som det strukturelle problemet det egentlig er, men jeg ble likevel enda mer utfordret og opplyst av å lese denne boka.

Den er så ærlig og nyansert. Aldri forherligende, forkynnende eller svartmalende. Bare ekte.

Jeg er glad begge hovedpersonene var like mye med, men jeg må innrømme at jeg foretrakk å lese om Jamal. Kanskje litt fordi han har en mer gripende historie, men også fordi han er så mangefasettert: Lojal, modig, ærlig, omsorgsfull, sjenerøs og sjarmerende, men også frekk, fordomsfull, unyansert, impulsiv og til tider voldelig. Mo er litt for unnvikende og ugjennomtrengelig i forhold, men er selvfølgelig like nødvendig for historien.

Begge hovedpersonene veksler mellom å være sympatiske og frustrerende (om ikke direkte provoserende), men jeg sitter likevel igjen med en sterk slags omsorgsfølelse og opplevelsen av at de først og fremst er gode mennesker i en veldig vanskelig situasjon. Med foreldre som svikter, i et samfunn som ikke tar dem godt nok imot. Og de fortjener så mye bedre.

[Momina M. · Rating 5 out of 5]

2nd read: updated to 5 stars.

"Jeg er jævla sliten nå ass, mann, jeg sverger. Du veit når du har skikkelig lyst å sove, men noen gjør sånn at du ikke kan sove? Du veit, naboen har heftig høy musikk, eller dem sager på trærne på gata, eller dem kommer med korps på 17.mai og du er drittrøtt, og du bare er der på senga og får ikke sove, og du bare klikker helt: "Faen ass, hva er fuckings problemen din, la meg sove a!" Sånn er jeg ass. Hele tida jeg klikker, og liksom samtidig, jeg er dritsliten."

[Elias · Rating 4 out of 5]

Noe av det mest imponerende med Tante Ulrikkes vei etter min mening, er hvordan forfatter har klart å skrive store deler av boken på kebabnorsk, uten at det ble slitsomt å lese. Språket har en utrolig fin flyt selv om det er skrevet hensiktsmessig gebrokkent. Zeshan Shakar skildrer et levende og realistisk Stovner, uten at det virker overdramatisert eller tilgjort. Handlingen i seg selv fikk meg dypt investert i begge hovedkarakterene, og jeg ble både sint og henrykt over de ulike valgene de tok.
Til tider virket det som at det jeg leste ikke var fiksjon, men faktiske historier og hendelser fra livet deres. Formatet på bokens struktur var jeg skeptisk til på starten, men etter hvert så jeg hvordan dette tilførte verdi, kontra å bare være en gimmick. Tante Ulrikkes vei er en fantastisk bok som jeg anbefaler alle å lese.

[Malin · Rating 4 out of 5]

#CBR10Bingo: Home, Something, Home (this book is set at Stovner in Oslo, three stops away from where I live on the metro. It also concerns exactly the sort of pupils that I teach.)

Two youths, both living in the same tower block in a suburb on the east side of Oslo, in Stovner (where the large majority of inhabitants are immigrants or the children of immigrants). They start out going to the same high school. Starting in the year 2000, the framing device consists of these two teenagers, later young men, being asked to take part in a social studies survey, to map out the formative conditions for children and teens in these eastern suburbs, where the social divide between the white inhabitants of Norwegian descent and the poorer residents (mostly from minority language backgrounds, either first or second generation immigrants from the Middle East, South Asia and/or African countries) keeps getting bigger and more pronounced.

Mohammed ("It is tradition to name the first born Mohammed, and the Prophet is revered by all Muslims, but really, if they are so concerned with me going out and getting a good job and everything, I'm not entirely sure why they would give me that name"), who goes by Mo, writes his answers to the survey as e-mails. He is articulate, intelligent, rather shy and does very well in school. His parents have extremely high expectations of him, and early on, at least, they seem well on course to being fulfilled. Mo does well enough at high school that he wins a special scholarship, established for academically gifted children of immigrants, enabling him to go to University. He even gets to shake the prime minister's hand during the scholarship ceremony.

Our second protagonist, Jamal, doesn't really like to write, so he records his answers on tapes that are sent to the researcher in pre-paid envelopes. His answers are informal, irreverent, full of vernacular slang - a sociolect. His father is out of the picture, after a history of domestic violence. There's just him, his increasingly depressed and ineffectual mother and his much younger little brother, whom Jamal has to step up and help raise. He has to take him to nursery every day and pick him up in the afternoons. He does most of the shopping, and even occasionally attends meetings at the nursery, and later his little brother's school, because his mother isn't really up to the job. While he complains in his reports, he doesn't do it too loudly and swears the researcher to secrecy - no one wants the state to come and take his brother away from the family. After years of struggling through primary and secondary school and getting nowhere, only to find things harder and even more frustrating in high school, one day he has enough and just quits. He gets a job washing cars at a local garage, and is initially, at least, happy to be earning money.

The book follows these two young men over a period of about six years. We see how they view the world, and how they feel about the attitudes towards immigrants prevalent in society. We learn about their hopes, their dreams, their fears and how they feel about their families. Mo studies statistics and economics at the University of Oslo and loves it (at least to begin with). Jamal works at the car wash, gets stoned with his friends, listens to rap music and wants to be a gangster. At the same time, however, he's doing his best to make sure his little brother is fed and that the staff at nursery and later, school, doesn't report that the boy has problems speaking and occasionally wets himself when he's nervous. Jamal gets frustrated at his mother's refusal to be a proper parent.

In addition to winning a prestigious literary award for debutant writers, Tante Ulrikkes vei (the address of the tower block that both the protagonists live in) has sold a phenomenal amount of copies in Norway. A crowd funding effort has ensured that every member of Parliament receives their own copy (which is good, because far too many politicians have no idea what the day to day life of some of the poorer kids in the "wrong part of town" is actually like). It has garnered rave reviews in pretty much everywhere, and once I started reading, I could easily see why. Not only is it a very engaging and well-written book, it's so incredibly important, because the politicians in Parliament are not the only ones who could use an insight in what growing up as the child of immigrants, especially in a both socially and economically disadvantaged families.

Mo's family are not exactly poor, but various circumstances mean they need to rely on support from the government to get by. Tuition fees at Norwegian colleges and universities are less than what it costs to buy a 30-day travel ticket on Oslo public transport, but the scholarship Mo receives allows him to focus entirely on his studies, without needing to work part-time on the side (something he initially suggests doing, but his father is vehemently against. Nothing should take the focus away from his studies, the rest of the family will get by with less, if it means making sure Mo has what he needs at Uni.

Jamal's family, on the other hand, sometimes barely have the money to pay rent and/or get groceries. While he's still in high school, he gets a small stipend to help him, but once he drops out, Jamal has to get a job to help supplement his mother's increasingly meagre benefits. Due to the stigma surrounding mental illness and the fear of child protective services, Jamal and his mother work very hard to hide just how dismal the family's home life actually is, and due to the very poor communication between school, social services and others who could get clued in and intervene (probably making the lives of both Jamal and his brother much better), nothing really changes. For a brief while, Jamal is promised help from a discretionary fund at the local mosque, but after some negative press articles, the mosque loses its additional funding, and it all comes to naught.

Both youths struggle with their families' and society's expectations of them. They are children of immigrants, growing up in Norway, bombarded with two very different and often disparate cultures. Representation is hugely important in fiction, and the two protagonists in this novel could not feel more real to me. In my ten years as a teacher in the Oslo educational system, teaching kids mainly from the east side of the city, I have met several examples of both of these boys. I have seen these kids graduate our secondary school several times.

Some are academically gifted and do well, fulfilling their families' hopes and expectations. Some are gifted and can't take the pressure, dropping out and struggling. Some are like Jamal, functionally illiterate, abrasive, taught to feel inferior and like losers from an early age, because they cannot keep up with the increasingly harder demands both of what they're to learn and how they're to behave in school. They are naturally fed up, and many (especially the boys) drop out of school. Yet others, who get sufficient support, either at school or from other places, manage to find the motivation and eventually mature enough to apply themselves, and end up doing well. I'm never happier than when I meet a former student of mine, often the ones who were very challenging and seen as "trouble", very much like Jamal in this book, and can catch up with them about how they are doing - which tends to be very well indeed.

As of yet, this book is not available in English, but I've read several articles telling me that it will be. There will be an area (or areas) like Stovner, and kids like Mo and Jamal in most cities in most countries around the world. While this book is set in Oslo, the themes it covers are universal.

Judging a book by its cover: The cover is a sort of a pinkish beige, almost the colour of a pale brick. It's very simplistic, with a cover drawing that looks pretty much like something a child would draw if asked what their house looked like. We see a tower block and a small swing set. The rest is blank, except for the title of the novel, which is printed on what looks to be a street sign. This is a novel that has sold on word of mouth, not exactly because of the flashy cover design.

[Lillemor · Rating 4 out of 5]

En fantastisk bok, med skarpe kontraster. En bok som fikk meg til å tenke over egne privileger. Jeg synes likevel boken virket uferdig og noe forenklet mot en slutt som kom utrolig brått på. Men det kan bare være sorgen over at boken tok slutt.

[Emil Erstad · Rating 5 out of 5]

Ei av dei beste bøkene eg har lese (eller høyrt, sidan eg valde lydboka). Eg trur faktisk ikkje nokon kan snakke om eller diskutere integreringspolitikk utan å ha lese denne boka. Og det nesten utan at boka handlar om politikk. Likevel er boka nærast som eit lærestykke. Den er ei autentisk skildring av oppvekstmiljøet på Stovner i Oslo, fortald av to unge gutar som deltek i eit forskningsprosjekt. Dei fortel så ekte og ope om utanforskap, fattigdom, sosial ulikskap og ein heilt annan oppvekst enn den eg sjølv hadde. Det at forteljingane deira har ramma av svar til eit forskningsprosjekt, gir det heile fleire lag enn ei vanleg roman. Det er sterkt, rått og til tider brutalt. Det er aha-oppleving etter aha-oppleving - og solide inntrykk for meg som politisk aktiv. Og sidan eg høyrde den på lydbok må eg tilrå alle andre å gjere det same, for det munnlege og ufiltrerte språket til den eine respondenten (Jamal) er som skapt for det formatet.

[Marie · Rating 5 out of 5]

Jamal: «Alltid Norge skal være så bitchen til USA. Sånn som med Palestina. Norge bare, Palestina er kompisen vår. Hele tida dem sier det. Men med en gang USA og Israel sier no, Norge blir helt drama, som fjortisjenter på Rommen, bare, nei, nei, slapp av, dere er ordentlige kompisen vår da, glem Palestina liksom.»

Mo: «Hun klappa henda sammen og sa-Nå har vi det jammen koselig- bare vi satt og spiste sammen, og da måtte vi smile alle sammen til henne og si at det hadde vi. Jeg tror jeg er litt mer preteritum. Det tar liksom litt tid før jeg forstår sånt.»

Fem år av to gutters liv fra videregående og videre, til universitetet eller til ingenting. Groruddalsvindu inn i to ulike familier. Råsterk debut av Shakar.

[Marie the Librarian · Rating 4 out of 5]

Well this was different and interesting. its very good to read stories about different kinds of teens growing up and especially in my own town. I was a bit let down by the ending, and it took me a while to get the hang of, but the last half was really interesting.

[Asbah · Rating 4 out of 5]

"Voksen. Det virka fortsatt langt borte. Som noe jeg aldri kom til å komme helt frem til og kunne bøye og tøye på. Jeg likte det."

[Kristine · Rating 5 out of 5]

Elsker den!

[Henriette Birkeland · Rating 4 out of 5]

Denne "klarte jeg ikke" lese da den kom ut, fordi språket er så muntlig. Lydboken gjør at jeg endelig fikk lest den, heldigvis! Likte denne veldig godt!

[Henrik Keeler · Rating 5 out of 5]

Denne boken står frem for meg som en av de beste norske romanene i nyere tid. Den viser at realistisk litteratur fortsatt ”setter problemer under debatt”, og med det har en enormt viktig samfunnsfunksjon. I ”Tante Ulrikkes ve”i treffer vi to gutter fra Stovner, Mo og Jamal. Ved første øyekast kan de virke ganske stereotypiske, men utover i boken blir sikkert mange lesere konfrontert med sine egne fordommer når et nyansert og vart tegnet portrett av de to guttene kommer til syne. Romanen tar for seg en lang rekke temaer, som integrering, rasisme og identitet. Den sier også utrolig mye om å vokse opp og å leve i Oslo.

Vi følger Mo og Jamal fra sommeren 2001, når de går på videregående, til sommeren 2006 når Mo i utgangspunktet skal være ferdig med en bachelor i samfunnsøkonomi på Blindern. Mo er den skoleflinke som tilsynelatende har alt som skal til for å lykkes, mens Jamal i mye større grad kommer på kant med lærere og arbeidsgivere. Likevel blir det etter hvert tydelig at Jamal har en helt annen trygghet i seg selv enn det Mo har. Og selv om bokens handling tar slutt på et lavpunkt for begge guttene, kan det virke som at det er nettopp denne tryggheten som kan bli Jamals redning.

I ”Tante Ulrikkes vei” er det utrolig mye å ta tak i, og det er fristende å gå i dybden på nesten hver eneste scene. For eksempel blir verdens største lampe (som i virkeligheten står på Haugenstua) et symbol på statens mislykkede integreringspolitikk. Etter å ha bygget opp spenningen i lokalmiljøet i et år kan politikerne endelig avsløre den store lampen som skal gjøre Stovner helt unikt, et kunstverk som gir ”innsikt i, og utsikt mot, oss selv”. Lampen blir møtt av et lamslått og skuffet publikum som ikke ser den estetiske eller praktiske verdien av å ha verdens største lampe på sin lokale grusbanen. Det tar ikke lang tid før lampen som skulle ”lyse opp Stovner” for det meste er skrudd av, men heller fungerer som et ypperlig sted for ungdom å røyke hasj.

En annen sterk scene er når Mo endelig har nådd sitt store mål om å begynne på Blindern. Gjennom hele teksten møter både Mo og Jamal på rasisme, enten i helt åpenlyst eller i mer subtile tilfeller. Dette fører til en generell følelse av utenforskap, kanskje spesielt for Mo som heller ikke føler seg veldig hjemme på Stovner. Tidlig i oktober i det første semesteret hans beskriver Shakar hvordan Mo går rundt på campus og ser. Med jevne mellomrom begynner Mo setningene sine med ”Jeg ser”, noe som etter hvert maner frem Sigbjøn Obstfelders dikt ”Jeg ser” fra 1893. Dette diktet er det ultimate norske modernistiske diktet om fremmedgjøring, og underbygger hvordan Mo går rundt og observerer et samfunn han ikke finner sin plass i og ikke helt kan ta del i.

”Tante Ulrikkes vei” er en utrolig morsom og vond bok, og man kan bare håpe at forfatterne fra det moderne gjennombruddet hadde rett. De mente at mennesket alltid hadde muligheten til å velge, og ved å lese realistisk litteratur som avslørte samfunnets hykleri og urettferdighet kunne vi velge å endre samfunnet til det bedre. Jeg håper at ”Tante Ulrikkes vei” kan bidra til at flere velger et mer inkluderende, åpent og egalitært Oslo.

[Ina · Rating 2 out of 5]

Å skrive om populære bøker er ikke alltid like lett, spesielt når man ikke er helt fan av den selv.

Tante Ulrikkes vei er en bok som jeg har sett omtrent overalt i svært lang tid. Har sett den ofte på Bokelskere, Goodreads, og på nettsider hvor jeg handler bøker. Det er en av de bøkene man legger merke til overalt, enten man vil det eller ikke.

Skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet
Mon skulle tro at jeg gikk inn for å ikke like bøker som er popuære, men så barnslig er jeg ikke. Blir selvfølgelig mer skeptisk til bøker som får mer oppmerksomhet enn andre, men det betyr ikke at jeg automatisk ikke liker dem av den grunn. Jeg liker å gi dem en sjanse, men det jeg har merket de mange årene jeg har lest og skrevet om bøker, er at jeg har en tendens til å like bøker som stort stett er ukjente bedre, og jeg vet ikke hvorfor. Har selvfølgelig likt noen populære bøker også, men det jeg prøver å si, er at det er ikke ofte.

Denne boka er om to forskjellige gutter som vi blir svært godt kjent med. Disse guttene er Mo og Jamal. De er med i en kartlegging av hverdagen til de unge i Groruddalen. Mo svarer på mail og Jamal spiller det inn muntlig. Mo (forkortelse for Mohammed), er skoleflink uten at han egentlig vet det selv, og har mange muligheter foran seg. Han jobber godt med leksene sine og virker som en rolig type. Jamal er en mer rastløs type som prøver å finne en hvilken som helst jobb etter å ha droppet ut av skolen, men det er ikke lett når man ikke har utdanning.

Populær roman
Dette er en svært høyt elsket roman, noe som er forståelig. Den tar opp viktige temaer fra 2001 til 2006, samme tidsperiode som romanen befinner seg, og blant annet 11. september blir nevnt, samt andre viktige situasjoner. Men boka er ikke bare politisk, men det handler i bunn og grunn om forskjellig oppvekstbakgrunn, og hvordan livet på Stovner i Oslo er. Det er ikke noe med Stovner som er er mer negativt enn andre steder i landet, samme hvilken bakgrunn man har. Det handler om å akseptere hverandre, og gjøre det beste ut av livet.

Selv ome Tante Ulrikks vei ble utgitt i fjor, dukker den fremdeles opp på diverse boksider på nett. Det virker som om den er kommet for å bli. Bøker er tross alt tidløse. Det er bare at noen bøker legger man mer merke til enn andre, og da får man ofte den følelsen av at det vil det ingen ende ta med den og den boka. Det gjelder også Tante Ulrikkes vei som har fått mye oppmerksomhet, både i fjor og i år. Det virker ikke som om oppmerksomheten til noen bøker aldri legger seg.

Jeg ville svært gjerne like boka, noe jeg også gjør i grunn, men jeg likte den ikke så godt som resten av Tante Ulrikkes vei fansen. Noe som er synd, for det er en veldig fin bok på mange måter. Godt og ekte språk. Det er også en del å kjenne seg igjen i, og den kan godt leses av både ungdom og voksne. Likevel f��lte jeg en slags "disconnect" fra boka og klarte ikke helt å leve meg inn i den. Det var det som ødela litt for min del, og skjønner ikke helt grunnen til det var. En god bok for all del, men jeg ble dessverre ikke forelsket i den.

[Maria · Rating 4 out of 5]

Dette var bra saker! Boken satte mange følelser i sving, og det var høy gjenkjennelsesfaktor på oppvekst, beliggenhet, etnisitet, og ikke minst milennialiteten(!) og dens tilhørende kulturelle referanser.

Kanskje er det atter en gang e-bokutgaven som er idiotisk, men jeg klarer ikke å la være å trekke en stjerne for dårlig korrekturlesing på Mos del. Det ble tydeligst mot slutten, der enkle faktasjekker var fraværende og Jamal plutselig het Jamaal ved flere anledninger. God flyt er viktig, ass, skjønner du elle?

[Marte · Rating 5 out of 5]

Har sittet i godt over tre timer og lest, kunne ikke legge den fra meg. Må tidlig opp i morra, men får ta konsekvensene av min dårlige dømmekraft på morran. Dritbra bok. Er for seint til å ha flere tanker enn det, kanskje en annen dag.

[Marte Marie · Rating 4 out of 5]

3.75 rundet opp til 4

jeg likte den og den var bra gjennom hele boka, men synes kanskje ikke at det skjedde så mye før helt på slutten. men i guess det er sånn livet er da. tror også jeg hadde litt for høye forventninger fordi jeg har utsatt å lese den så lenge

[Anna Alstad · Rating 4 out of 5]

Denne er fin, rørende, viktig, provoserende og bra. Les den.

[Selma · Rating 4 out of 5]

faen as, bra greier as, fikk meg til å føle ting og sånn jo

[Martine · Rating 3 out of 5]

3,5 kanskje?
Synes det var litt kjedelig, og synes ingenting var overraskende, hvis man kan si det?

Noen interessante deler, definitivt! Spennende innblikk, og handlingen foregikk overraskende mye i mitt nabolag som var litt gøy

husker ikke hva jeg ga Gul bok, men merket veldig likheter i personligheten til Mo og hovedpersonen der, og skrivemåten, så kanskje det også var litt kjedelig når det ikke var helt «nytt».

[Erik · Rating 3 out of 5]

Kult fortalt, sprek slutt og alt i alt en bedre bok enn den gule. Men gir boka noe mer innsikt i fenomenet Groruddalen enn det jeg har fra groruddalske venner, Gul Bok, riksmedia og en oppvekst på et sted med liknende sosioøkonomiske forhold?

Egentlig ikke. Og det er jo bra – heldigvis for samfunnet og uheldigvis for min leseropplevelse er problematikken høyere opp i dagen enn da boka ble utgitt. Selv om det fortsatt er en vei å gå.

3,49 stjerner.

[Alexander Erdal · Rating 5 out of 5]

Den boken gjorde noe med meg, gjorde meg litt tom på en måte. Eller tankefull. Den var veldig fin, og rørende, men mest fortvilende og opprørende. Man blir veldig glad i de to hovedkarakterene, og veldig sint på dem samtidig. De opplever så mye urettferdig, og så er de samtidig ungdommer og gjør dumme ting oppi det hele. Hvis du ikke har lest den burde du absolutt det!

[Leanda Klingsheim · Rating 4 out of 5]

4.5 <3

[Jonas Høyem · Rating 5 out of 5]

Endelig leste jeg ferdig boka jeg fikk til bursdagen min. (Ja det er nesten et helt år siden nå 💀) Og jeg er så glad jeg faktisk leste den ferdig. Tante Ulrikkes Vei har fått meg til å reflektere over mitt eget liv, og hvordan andres liv kan være så forskjellige fra mitt eget. Derfor gir jeg den en 5/5. Det har vært en veldig spennende, trist, og interresant bok, som jeg virkelig anbefaler :) Skal definitivt lese mer, og denne appen gjør meg faktisk motivert til å lese.