Groruddalen: En reiseskildring

by Øyvind Holen

Lærer du Oslo å kjenne gjennom avisoverskriftene, vekker Groruddalen assosiasjoner til gettodannelser, sosial nød og kriminalitet. Journalist og forfatter Øyvind Holen er lei svartmalingen av sin barndoms grågrønne dal, og tar leserne med på en kulturhistorisk reise på t-banen – til eksotiske plasser som travbanen på Bjerke, jazzklubben på Høybråten og Stokken på Stovner, til kinarestauranter, fritidsklubber, kjøpesentre, cricketbaner, villastrøk og herregårder.

Groruddalen ble kåret i VG til en av 2005s fem beste bøker. 2016-utgaven er oppdatert og utvidet.

Genres: Nonfiction

368 pages, Mass Market Paperback

First published January 1, 2005

About the author

https://snl.no/%C3%98yvind_Holen

Reviews

[Bjørn Stærk · Rating 4 out of 5]

Etter å ha besøkt Groruddalen ett T-banestopp om gangen hele veien opp linje 5 og ned linje 2, ender Holen opp i toppen av en høyblokk på Tveita hvor han skuer ut over Oslo fra fjorden til Romsås, og skriver at han ikke liker blokker, men skulle han først bo i en måtte det være akkurat her, hvor utsikten er så flott. Det passer godt, for det er nettopp fordi jeg selv flyttet inn i en av Tveita-blokkene, og så hele dalen fra høyden for første gang, at jeg fikk lyst til å lese mer om Groruddalen, og hvorfor den ble så underlig som den ble, med en sørside og en nordside som lever isolert fra hverandre, og en uhyggelig industri/trafikk-maskin langs hele dalbunnen.

Dette er en reiseskildring, ikke en historiebok som går i dybden, men den har en fin blanding av anekdoter og bakgrunnsinformasjon. Holen har skjønt at Groruddalen først og fremst gir mening som en rekke T-banestopper som knytter beboerne til sentrum, ikke til hverandre. Bor du på Veitvet har du neppe noe forhold til Ammerud eller Romsås, og du har iallfall ingen grunn eller mulighet til å komme deg over på den andre siden av dalen.

Holen er innom alle svakhetene ved disse drabantbyene. Flere av dem ble dårlige designet, har knapt noe kultur- eller utelivstilbud, og er preget av tvilsom arkitektur. Men de er også bedre enn sitt rykte. De sosiale problemene har blitt mindre enn de var den gangen Stovner og Tveita var synonym for narkotikamisbruk og forbrytergjenger. Og de har fortsatt de samme fordelene som da de ble bygget på 1960- og 70-tallet: Store, flotte leiligheter til en relativt lav pris, kjapp reisevei til sentrum (det er kjappere til Jernbanetorget fra Tveita enn fra Torshov), og marka rett utenfor døra.

Det eneste seriøse problemet med dalen er dalbunnen. Holen prøver seg på å gå langs Smalvollveien ved Tveita, kanskje den frykteligste av de mange menneskefiendtlige veiene i Groruddalen. Men jeg håper at neste generasjon byplanleggere gjør noe med dette. Folk som tror at Oslo må flytte markagrensa for å finne plass til nye boliger har neppe utforsket Groruddalbunnen. Men så er den da også designet slik at det å gå der til fots eller på sykkel i dag er noe av det skumleste, kjedeligste og farligste du kan finne på i Oslo.

Den eneste svakheten ved denne boka er at den er ti år gammel, og mye har skjedd siden.

[Pauline · Rating 4 out of 5]

Veldig bra! Boka er litt utdatert, trass i at andreutgåva er frå 2016, men det er fortsatt ei veldig lærerik og til tider humoristisk bok, fylt av funfacts om Groruddalen si historie, og om fordommar og fordelar med å bu i drabantbyane. T-baneturane får nye perspektiv framover.

[Ida · Rating 4 out of 5]

Likte denne godt! Er oppvokst i dalen på samme tid som forfatteren, og ble nostalgisk og opplyst. Likte særlig delene om boligpolitikk, obos, Selvaag, det vil jeg gjerne lese mer om.

[Eric George · Rating 4 out of 5]

Det er en smigrende ide for en person som har tilbragt neste 20 år av sitt liv i Groruddalen å bli invitert med på en reiseskildring, gjennom nettopp Groruddalen. For denne innfallsvinkelen passer for den lettleste, nøktern og faktabaserte reiseskildringen. Rik på detaljer, med personlige møter mellom forfatter og enkeltmennesker fra Groruddalen veksler forfatteren mellom nøktern sakprosa og historiefortelling. Boka er delt inn etter kapittel som reflekterer de ulike drabantbyene i dalen og hvert sted tilegnet sin spesifikke egenart. Vi tas med på historiske fakta om stedsnavn og utvikling av bebyggelse så vel som noen historiske perler fra jordbrukssamfunnet. Forfatteren har delvis til hensikt å avmystifisere oppfatningen av Groruddalen med de negative oppfatninger som media presenterer. Forfatteren drar likevel frem en reke episoder som bygger opp under myten, selv om boka streifer innom et utvalg av varierte historier. En dal med 270 000 mennesker har veldig mange historier å fortelle, og utvalget forfatteren gjør, preger også stemningen i boka. I kapittelet om Vestli beveger forfatteren seg inn i en subkultur som for mange var altoppslukende i oppveksten, grafitti og hip-hop musikken. Fortellerviljen er knyttet opp mot personer, steder og tid. De korte fragmentene av en fordums tid pirrer nysgjerrigheten, men i mange tilfeller må vi nøye oss med fakta, uten de grundige utdypningene. For eksempel er konflikten mellom de lovlige og ulovlige grafitti verkene et tema leseren kunne fått vite mer om. Å hevde at noen av miljøene beskrevet i boka ikke går av banen for å fortelle en god historie, ville vært ett understatement, så er også språket og allegoriene tildels preget av understatements antonym; overdrivelse. Det gjøres muligens av forfatteren som ett ledd i å skape fortellerglede og lekenhet til minner som var preget av forutsigbarhet og trygghet. Reisen i boka foregår sågar på to plan, både en mental reise gjennom assosiasjoner og en geografisk reise. Boka er meget treffende i sin sosiopolitiske kritikk når forfatteren velger ungdomsklubbens utvikling som tema. Og grunntonen er ganske graverende for kulturtilbudet i Groruddalen. Ungdomsklubb prosjektet kan utifra ett kulturelt tilbud sees på som en lite matnyttig institusjon, som ikke har utviklet seg og hengt med i tiden. Holen lar det skinne igjennom at dette er et sted med potensiale for utvikling av mennesker og ikke bare et sted å henge. Boka tar også opp den sterkeste samlingbæreren i Groruddalen; idretten. Dette er i god arbeiderpolitisk ånd det minst polariserte samlingspunktet. Furuset hockey trekkes frem, og de som kan erindre storheten og renommeet til denne klubben i sin tidlige "løkke hockey" karriere vil nikke anerkjennende. I kapittelet om Lindeberg møter vi forfatteren i hans oppvekst miljø og i kapittelet om Trosterud setter han et kritisk lys på boligutviklingen med tanke på utbyggerenes evner til å planlegge framtidsrettede boliger. Forfatteren som er utflytter fra Groruddalen tar oss også med på sitt dilemma om at det ikke er "noe" å flyttet tilbake til i Groruddalen. Han gir ikke mye goodwill til drabantbyens blokk kompleks, kanskje er det slik at folk formes av omgivelsene, eller at representantene fra de ulike bydelene er ingen stereotyper. Forfatterne lar også de humoristiske referansene komme til overflaten i sin beskrivelse og sammenligning mellom Tveita gjengen og skurker fra Donald Duck og Andeby verden. Boka rundes av på en mer seriøs og ettertenksom måte.