Anders Lange - En norsk historie

by Øyvind Strømmen

Anders Lange - mannen som stiftet Fremskrittspartiet, og en av de mest fascinerende skikkelser i moderne norsk historie. Fortellingen om en av norsk politisk histories morsomste, mest fargerike og paradoksale skikkelser - kenneleier, avisredaktør, gaucho, eventyrer, aktivist på ytterste høyre flanke og fascist på 30-tallet, motstandsmann under krigen, politisk rabulist på femtitallet og til sist partistifter og Fremskrittspartiets far.

Genres: Nonfiction

254 pages, Hardcover

First published January 1, 2016

About the author

Øyvind Strømmen er en norsk politiker, journalist, oversetter og forfatter. De siste år har han kartlagt de kontrajihadistiske og høyreekstreme miljøer på internett.

Reviews

[Bjørn Stærk · Rating 4 out of 5]

Bra om en av norsk politikks mest spennende personer. Det eneste jeg ikke liker er at boken er for kort, både om Lange og om konteksten rundt ham. Den sveiper kjapt innom mye jeg ønsker å lese mer om. Fortellingen om Lange kunne vært en slags nøkkel for å åpne mye av norsk historie fra 1930- til 1970-tallet, og vise ting fra et annet perspektiv enn vi er vant til, men i stedet får vi bare smakebiter.

[Kim Arne · Rating 5 out of 5]

Hva skal man si – det er vanskelig å ikke lage en underholdende bok om hundeelskeren, naturverneren, eggelikørentusiasten og hobbyfascisten Anders Lange. Mannen med så stort ego at han startet både «Anders Langes avis» og «Anders Langes parti for sterk nedsettelse av offentlige skatter og avgifter». Mannen som dukket opp på NRK sin partilederdebatt med en flaske eggelikør og et sverd (!).

Etter å ha lest boken er i det minste fun fact-behovet tilfredstilt. Vil man forstå de dypere kausalitetene bak hva som ledet frem til at Anders Lange startet forløperpartiet til Fremskrittspartiet, bør man nok heller se til den «offisielle» biografien «Anders Langes Saga», men som en enkel innføring i livet til en mann som mot alle odds endret noe fundamentalt med norsk partipolitikk i etterkrigstiden er dette en bok som er et must for alle med interesse for norsk politisk historie.

Boken er relativt kort, og Øyvind Strømmen sin briljante sakprosapenn sørger for at denne kan konsumeres på én kveld, så lenge man holder litt igjen på eggelikøren underveis.

[Fredrik · Rating 4 out of 5]

Anders Lange virker som litt av en figur. På mange måter er han en person Trump ville ha kjent seg igjen i, og en person Trump skulle ønske han var. Trump hadde derimot ikke så sterke meninger, en så artig personlighet og heller ikke så mye ryggrad.

Anders Lange var fascist på 30 tallet, men slo ned en hver person som mente han var enten nazist vennlig eller fascistvennlig etter krigen. Han mente at alle som så på Tyskland som en fiende, eller trodde at Tyskland ville starte en krig som naive idioter. Han mente norsk ungdom burde bli som Hitlerjugend. Men da tyskerne først kom, var han motstandsmann og satt inn flere ganger.
Etter, og under, krigen var han anti-nazist, men mente fortsatt at fascisme var bra og ikke hadde noe autoritært eller krigersk over seg. Boken kommenterer ikke hva Lange syntes om Italia under krigen, men ut ifra kommentarene han ga om fascisme, så kan det tenkes at han til det siste mente Mussolini var i det rette. Boken viser tidlig til at Lange, da han var gammel, innrømte å ha flørtet med fascisme, men lagt det i fra seg. Han sa også han la det ifra seg før krigen. Historier senere i boken, viser at dette i beste fall var en forvridning av sannheten.

På mange måter var Lange en motstridende mann. Staten burde blande seg mindre inn med skatter og avgifter, men den burde også nekte grunneiere diverse å gjøre på sin egen eiendom. Han brydde seg om naturvern, var i mot diverse sprøytemidler, men mente også at røyking ikke var så usunt.
Han virket til å tro at politikere var udugelige, dumme mennesker, men historiene i boka viser at han brukte opp tiden til forsamlingen på idiotiske påfunn for å drive tiden. Han var frekk, men han tålte ikke å høre motmæle uten at man risikerte never.
Han ville være upolitisk, selv om han var politisk. Han var i mot å ha et program eller en "politikk". Dette er rett ut av Mussolini sin bok, som også Hitler brukte.
På mange måter viser mye av motsetningene i Lange at det er den første delen av fascismen han synes var interresant. Den ideologiske bevegelsen som ikke er styrt av motstridende meninger i partiet, som må føye seg etter andre eller streve etter oppmerksomhet. Heller selve bevegelsen, det å være på motstandssiden, i mot alle andre, begge sider av spekteret. Han virket også til å elske persondyrkelsen som dette medførte. Spesielt siden han la sitt eget navn inn i partiet.

Alikevel er det ikke sikkert han var bare negativt for norsk politikk. Jeg kan for lite om datidens saker og tilstander til å kunne bedømme det, men jeg vet han var et friskt pust. Jeg vet også at det bare var et tidsspørsmål før noe lignende ville ha oppstått.
Anders Lange viser også hvor mye en god taler kan gjøre. For retorikken til Lange, som han ble elsket og hatet for, er på mange måter lik den linjen Trump la seg på. De eksemplene man viser av retorikk og diskusjon, var det heller personer, enn sak, som var viktig. Det var også showet, imaget og det utenom det vanlige, ikke noe monotont som folk hadde sett før.
Og på mange måter så vant Lange poeng fordi han var morsom. Det er ikke vanskelig å se sjarmen og humoren i mange av hans kommentarer. Det er derimot de nedlatende og poengløse eksempelen som ødelegger. For fra forfatteren sin side, så virket det som han kunne være nedverdigende mot to sider av samme sak, fordi han var uenig med alle standpunkter på saken, uten at Lange presenterte en tredje. Dette, som mye av det jeg skriver, går jo over i spekulasjon, siden jeg ikke har lest mer om Lange, eller erfart han i levende live.

Forfatteren sammenligner aldri Lange og Trump, men det er vanskelig å ikke se likheten i retorikken. Jeg vil tro Lange hadde utviklet seg, hvis han var i livet i dag, og dermed er ikke sammenligningen helt reel. Det er uansett fascinerende å se noen i etterkrigstiden fortsatt se på fascisme som positivt.
På mange måter kan man si at Sylvi Listhaug har tatt over noe av mantelen. Selvmotsigelser, gå på personer istedet for sak, beskylde andre partier for sine egne feil, er ihvertfall noe hun ikke holder seg for god til.

Jeg har ikke tatt opp de morsomme sidene ved Lange her, og det virket til å være mange. Jeg føler også forfatteren har unlatt mye, eller manglet mange kilder. Dette gjør boken med kompakt, men den mangler også kanskje noe av det menneskelige som kunne ha kommet frem. Uansett ser boken ut til å vise de mangfoldige sidene av Lange, hans liv og personlighet.