Wow, denne boka er satans pine meg førsteklasses litteratur, men det er også noe av det jævligste, om ikke det aller jævligste jeg har lest. Har aldri følt meg så messed up etter å ha lest en bok noensinne. Denne kommer til å sitte i meg lenge, om ikke for alltid. Føles som noen har vrengt innsiden min ut, og at jeg faktisk trenger tid på å komme meg til hektene igjen.
"Skråninga" er vanvittig godt skrevet og gjennomført, og jeg ble nærmest fra første stund sugd inn i handlingen i den grad at jeg glemmer at jeg leser, og forsvinner helt og holdent inn i bokas univers. Her skisseres brutalitet, håp, sårbarhet, smerte og sorg i en hårfin balanse om hverandre, men mest fremtredende av alt er likevel nådesløsheten.
Jeg er usikker på om jeg vil anbefale den videre til andre ettersom det tross alt var en nokså jævlig opplevelse. Likevel er det så absolutt litteratur i særklasse, så om det veier mer enn sjelefreden din de kommende dagene så for all del, kjør på.
Jeg for min del tror dette kommer til å bli en viktig bok å ha lest og en uvurderlig bok å ha i repertoaret, men jeg kommer nok aldri til å lese den igjen.