Implisitt kritikk av romanen som sjanger? Eller en hyllest? Det utgis mye rart og denne diktsamlinga forholder seg til spennvidda med ironi og humor, men tidvis også med inderlighet. Noe blir for platt/enkelt, noe skiller seg ut med en sjokkeffekt som kanskje ikke passer inn i helheten, men totalt kan nok også dette leses som et bilde på det romansjangeren representerer. Ble nysgjerrig på forfatteren og fikk lyst til å lese mer av ham.