«Jeg hater den gale kjerringa», forteller sandefjordskvinnen Marina Enoksen om naboen sin. «Jeg kommer aldri til å tillate angrep på mine demokratiske rettigheter», mener milliardær Øystein Stray Spetalen. «Jeg er opptatt av estetikk», sier en mann fra Bergen som brant ned naboens hus. Stadig flere har sluttet å hilse på naboen. De ringer heller advokaten, eller leser på nettet hvordan de kan drepe trær med gift. Noen tør ikke lenger å gå ut av sitt eget hus. På Nesøya kuttet finansmannen Arne Vigeland naboens uthus i to. Hvilke psykologiske mekanismer leder oss fra naboskap til fiendskap? Hva skiller nabokrangler fra andre krangler? I den første boken som tar for seg fenomenet nabokrangel får du møte en mann som tagget ned sitt eget hus for å gi naboen noe stygt å se på. Vi treffer også sinte rikfolk, familien som tok grantreet sitt til Menneskerettighetsdomstolen i Haag - og mannen som blir kalt Norges verste nabo. I tillegg vil noen av landets ledende forskere, professorer, filosofer og eks-torpedo Espen Lie gi svar på hvorfor nordmannen er blitt så sint.
Det er denne voka som burde vært utgangspunktet for den tåpelige NRK-serien "Norske beefer". Rett og slett legendarisk. Fra Jon Gelius og Arne Vigeland til ukjente folk i alle klasselag.
Boken handler om naboskap, og som tittelen tilsier - mest om vanskelige naboforhold og krangler. Jeg opplevde boken som velskevet, opplysende og til tider morsom. Her finner man absurde og ekstreme historier om norges verste naboer og om bagateller som blåser seg opp til å gå ut over liv og helse. Flere av historiene får meg til å trekke på smilebåndene, mens andre får meg til å føle stor medfølelse og oppgitthet over hvor langt noen folk er villige til å gå. Synes også slutten av boken er bra, her kommer det et avsnitt om såkalte i-landsproblemer og et avsnitt om hvordan man kan unngå nabokrangelene. Det er litt skrivefeil og slurv her og der som trekker helhetsuttrykket litt ned. Hopper også over kapittelet som omhandler hvilke våpen/redskaper som kan brukes i "kampen" mot naboen, men det er mest fordi jeg er mer intressert i enkelthistoriene. Jeg er sikker på at det kan være et interresant kapittel for andre. Men absolutt en kjekk og lettlest bok som anbefales til alle, både gutter, jenter, menn og damer fra 13-100 år.
Quite entertaining book about the atrocities neighbours can do to each other. Out of spite and other malicious feelings. How two sides never have the same way even though outsiders think they are both ridiculous.
Det her er en svært underholdende bok om jakten på Norges verste nabo. Den er først og fremst tragikomisk, til tross for at den også prøver å ta for seg grep som kan dempe nabofejder. Unngå å trekke inn advokater og prøve litt selvinnsikt. Helt riktig refereres også til - skjønt ikke med akkurat denne betegnelse - "fundamental attribusjonsfeil". Det vil si, vi bedømmer oss selve etter våre gode intensjoner og folk omkring oss etter hva de gjør og personlighetsfaktorer. Som oftest er atferd et resultat av situasjons- og ikke personlighetsfaktorer.
Likevel tok det eksakt 30 sekunder for meg å konkludere at et av mine nabopar er noen duster. Til tross for at de må kjøre over min tomt for å komme til kommunal vei fikk jeg ikke lov til å rygge en millimeter inn på deres tomt, uten måtte istedet rygge ca 100 meter. For å sikre dette parkerte det sin Mercedes så langt frem som mulig. Det var jo ikke akkurat innledning på noe vennskapelig forhold. Særlig ikke som de prøvde å komme opp i høyest mulig fart før de kjørt forbi huset mitt. I 30 sone, vel å merke. Når jeg klaget fikk jeg høre "ja, og hva skal du gjøre med det da?" Etter at han mistet lappen i 6 måneder på grunn av ha kjørt for fort en annen plass ble det forunderlig nok bedre. Så gikk det noen år. I sommer trimmet jeg et litet tre jeg mente stod på min tomt. Dagen etterpå hadde noen vært og trimmet treet enda mere. Jeg brant noen propper, ringte kommunen og ba de komme å sette opp grensepinner. Når det ble gjort tre måneder senere viste det seg at treet står langt inne på min tomt og naboen har i hvert fall 5 tujabusker på min tomt. Det vil si, jeg kan egentlig rygge trygt inn på hva naboen mente var sin tomt og fortsatt være på egen eiendom. Jeg tror for øvrig de skal flytte, de har ikke bott i boligen på en måned.
Så det å få til en nabokrangel er fryktelig enkelt. Det holder med å være uhøflig og så kan det eskalere i voldsom fart. I boken presenteres vi med den berømte naboen som kuttet sin nabos uthus i to fordi han mente den kom over på hans tomt. Vi har også naboen som ga sønnene sine i oppdrag og male sitt eget hus med graffiti etter at noen naboer kuttet ned hans morelltreer for å få bedre lysforhold. Samt en anonym man som fikk 13 av 15 naboer i en boligrekke på Holmenkollen til å flytte. Hysterisk morsomt å lese. Samtidig gjør et høyt konfliktnivå mennesker syke. Nabokrangling koster samfunnet uante summer.
Selv prøver jeg å holde konfliktnivået lavt - men jeg står på mitt. Gir man et lillfinger er armen neste. Dessuten kan jeg nok virke ganske snill og litt tafatt for folk som ikke kjenner meg godt, og da kan det være greit å rette opp i den feiltakelsen. Jeg irriterer nok en god del av mine omgivelser med å nekte å sette opp tujahekk fremfor utsikten min. Det betyr at det er et "hull" på ca 40 meter i en ellers enhetlig rekke. Her er det nok ikke snakk om at noen skulle komme å grave opp eller ødelegg tuja som skjer på mange andre plasser i landet. Det kan godt være at jeg kommer hjem fra ferie og oppdager at noen plante en rekke. I hvilket tilfelle den ikke blitt langlivet.
Så se her, jeg en normalt, uskyldig nesten-norsk nabo kan helt sikkert uten å mene noen noe vondt skape konflikter. Nabokrangler kommer å finnes så lenge det fins mennesker. Det går sikkert bedre i mer glissen bebyggelse. Selv hadde jeg - tro til mine finske røtter - helst bott uten å kunne se noen naboer. Dette til tross for at jeg per idag er på talefot med alle. I mellomtiden skal jeg prøve å leve fredelig med de jeg har.