«Jeg har arvet hendene dine. Selv om mine er mindre og slankere, er det lett å se spor av hendene dine i mine. I lang tid syntes jeg selv dét var ubehagelig.»
Stranger er en roman om en voksen sønn som ikke ferdig med å undersøke hvem faren var og hvordan han ble som han ble. En sønn som har vært glad i faren sin, men også har fryktet ham gjennom hele barndommen, og mest av alt: fryktet å bli som ham.
Det handler om å vokse opp i skyggen av psykisk sykdom. Om å ville frigjøre seg og seile til den andre siden av jorden, bare for å bli dratt tilbake igjen til utfordringene i barndomshjemmet. Hvordan komme seg videre når man både er bundet til de man elsker, og samtidig ønsker å ta avstand?
Årets siste bok! Takk til bestemor og bestefar for julegaven ❤️
Denne boka var praktfull, som jeg synes alle Strangers bøker er. Det var veldig forfriskende å lese en voksen manns oppgjør med egen far og egen oppvekst i klartekst. Litt befriende at det er et oppgjør uten to streker under svaret, for det er jo ting man bare må leve med her i livet. Dersom selvransakelse er en bok, så er det denne. Trist og tøff. Ser at jeg har lest veldig mye om psykisk syke menn i år da, ref. Tollak til Ingeborg, Jævla Menn mm 👍🏻 Faren i denne historien henter imidlertid noe mer sympati hos meg, og jeg synes Stranger er god til å flette sammen farens liv og sykdom og sette det i perspektiv for leseren. Det er tross alt ikke svart-hvitt det livet her!
2,75. Uten å røpe for mye av bokens avansement, syntes jeg hovedpremisset, ja, selve eksistensberettigelsen for boken, et formodentlig vanskelig oppgjør med far, blir fullstendig undergravet mot slutten av verket. Forfatteren hevder å ha skrevet den av nødvendighet, men avslutningsvis bringes det på banen opplysninger som får meg til å sterkt betvile påstanden. Dette fremstår som et krampaktig forsøk på å skrive inderlig, høystemt litteratur om Det Såre og Det Personlige.
En veldig godt skrevet bok, som alltid av Simon Stranger. Her ble jeg revet med, og hadde bare lyst til å lese mer. Ærlig om hans forhold til sin far. Men historien føles også for privat til tider, av og til noe ubehagelig.
I sin selvbiografiske roman forteller Simon Stranger om sin oppvekst med en suicidal far. Om hvordan de trippet forsiktig rundt i barneårene, aldri sikre på om de møtte en far som var nedstemt, eller sint. Men, er det mulig å lese en hel bok om et så mørkt tema?
Det viser seg at det er det når Simen Stranger skriver den. I fortellingen tar Stranger oss frem og tilbake mellom barndomsår, ungdomsår, som student, til nå tid, hvor han graver etter hva som egentlig hendte der hjemme i barndommen.
For selv om minnene er uklare, er følelsen i kroppen, av umiddelbar fare ikke så god å riste av seg, og selv når Stranger hopper på en seilbåt for en måneder lang reise, er en aldri fri, for når far igjen vil trenge seg inn i livet igjen.
Stranger håndterer temaet mesterlig og tegner et menneskelig bilde av en far som setter spor som ikke viskes bort. Et bilde som er mer erkjennende enn dømmende eller tilgivende.
Denne historien inneholder også en ikke så vellykket seiltur, og det er egentlig bare smålighet som gjør at jeg trekker den ned til terningkast fem. Men kanskje jeg ombestemmer meg i løpet av året?
Blir alltid litt skeptisk når det skal skrives om eget liv, men dette er virkelig en sterk beskrivelse av ringvirkningene i en familie (og i neste generasjon) når et familiemedlem sliter med psyken.
Forfatteren har heller ikke falt for fristelsen til å gjøre portrettet overdrevet varmt, heller ikke overdrevet tragisk.