Una novela incómoda, impactante y exquisitamente elaborada que desmiente el mito de que la diversidad está plenamente aceptada
Desde la adolescencia, Pia ha vivido en una relación heterosexual. Pero no puede seguir siendo quien no es. Cuando un día se atreve a reconocer lo que realmente piensa y siente, una ansiedad insoportable se apodera de ella. Hay muchas historias sobre personas no aceptadas por su entorno, sobre familias y sociedades que intentan moldearlas a su imagen. Pero en esta novela, es la propia protagonista quien lleva su negación al extremo, hasta el punto de querer desaparecer para convertirse en alguien distinto.
Basada en su experiencia con la terapia de conversión, Pia Edvardsen ha escrito una novela profundamente delicada y conmovedora. Con este, su segundo libro, ha conquistado a la crítica noruega, que ha destacado la autenticidad y sensibilidad con la que aborda la vergüenza y la negación de uno mismo. Una novela incómoda, impactante y exquisitamente elaborada que desmiente el mito de que la diversidad está plenamente aceptada y que advierte sobre los peligros de las terapias de conversión. Incluso en una familia progresista en Noruega, la heterosexualidad sigue siendo la norma, hasta el punto de llevar a una mujer a negar su deseo, su cuerpo, su vida.
En vond og sår bok om seksualitet og identitet. Hva gjør du når ideen du har om deg selv og hvilket liv du vil leve ikke stemmer med følelsene dine? Når du helst vil at følelsene dine bare skal innordne seg identiteten din?
I et forsøk på å håndtere de uønskede følelsene rundt kvinner, går hovedpersonen blant annet i konverteringsterapi. Dette var det ganske fascinerende, men først og fremst veldig provoserende å lese om. Tenk å si i fullt alvor at å være skeiv er en form for tvangslidelse. Eller det psykodynamiske tullet om at forholdet til mor gjør deg lesbisk. Bra det er blitt forbudt, si.
Apropos provoserende, så vil jeg også si at jeg ble litt provosert av hovedpersonens holdninger til skeive og pride, og hvor mørkt hun så på seg selv. Dette er imidlertid ikke noe negativt, snarere tvert imot. Jeg vil heller lese om hva folk faktisk tenker, enn hva de burde tenke. Det er jo ærlige og ufiltrerte tanker som er interessante, og de gjør i tillegg at du får utfordret dine egne holdninger og idéer. Jeg syns i hvert fall at det fungerte bra i denne boka. Eneste ting jeg ikke likte (en veldig liten ting!) er at det var noen repetisjoner som ikke føltes helt nødvendige. Eks: Dette med at skeive lever på storsamfunnets nåde (elns), kom opp litt vel mange ganger. På den annen side, satt kanskje hovedpersonen litt fast i denne tanken?
Un libro durísimo. Creo que especialmente te toca si perteneces al colectivo LGTBI. Esperaba un poco más del final. Además, he pensado mucho mientras lo leía en las semejanzas de lo que narra con mi propia experiencia y en que me gustaría que lo leyese mi madre.
4 🌟 En velskapt pike—eller bare en pike som prøver å overleve?
Noen bøker leser du med hjertet i halsen. En velskapt pike er en av dem. Jeg måtte ta pauser. Ikke fordi språket var vanskelig, men fordi det gjorde vondt. Fordi det var så rått og nakent at jeg flere ganger måtte legge boken fra meg og bare stirre tomt ut i luften. Pia Edvardsen skriver om en kvinne som ikke orker å være den hun er—og som derfor prøver å utslette seg selv, bit for bit, tanke for tanke.
Det er en grusom lesning, ikke på grunn av vold eller store dramatiske hendelser, men fordi hovedpersonens indre liv er en krigssone av skam, selvforakt og desperasjon etter å passe inn i en mal hun aldri skulle vært tvunget inn i. Hun er både offer og overgriper mot seg selv, og det er nettopp det som gjør det så smertefullt.
Jeg gremmes, jeg føler på avmakt, og jeg blir forbannet. På et samfunn som har lært henne at hun må omskape seg selv for å være verdig kjærlighet. På en verden der konverteringsterapi fortsatt eksisterer. På tanken om hvor mange andre historier som denne som aldri blir fortalt.
Men mest av alt beundrer jeg Pia Edvardsen for å ha skrevet dette. En velskapt pike er ikke en bok du leser for hygge eller underholdning. Det er en bok du leser fordi den er nødvendig. Og fordi den nekter å slippe taket i deg.
sobre el dolor de ser lesbiana en un mundo en el que la violencia contra los cuerpos queer existe y marca las vidas de quienes los encarnan. sobre cómo el miedo a recibir esa violencia puede ser tan grande que una prefiere vivir de espaldas a su identidad, paralizada por la posibilidad de ser señalada o maltratada. sobre la incredulidad hacia la posibilidad de una vida sáfica no bordada por el odio ajeno. sobre las exigencias de la feminidad y el binarismo.
qué durísimo leer que hay quienes todavía no se sienten seguras para dejarse ser, aun cuando sus contextos no están especialmente atravesados por la lgtbiaqfobia. qué doloroso ver cómo se puede llegar a atentar contra una misma en tantos sentidos, con tal de librarse de la violencia externa. y qué rabia ver cómo hay quienes se aprovechan de ese miedo y ese dolor y prometen una vida tranquila una vez se haga desaparecer el deseo lésbico.
me ha hecho pensar muchísimo en la importancia de tener referentas sáficas felices, tranquilas, orgullosas y dignas. me he reconocido en el miedo al rechazo, en el miedo a decepcionar a los padres, a no ser lo que esperaban de una. yo también tuve miedo a esa violencia y supongo que por eso tardé en reconocer ese deseo ahora tan evidente, si echo la vista atrás. qué alivio haber tenido yo esas referentas y haber atravesado el miedo para abrazar quien soy.
se lee facilísimo y rapidísimo, hay algo que engancha y que mantiene en vilo, quizás el hilito de vida y de esperanza que aún sostiene a la protagonista. la cubierta, además, es perfecta.
“El lenguaje sobre mí misma nunca ha sido un lenguaje que se haya desarrollado”. (la importancia del relato, once again).
«En velskapt pike» er en sår og vond bok om det å ikke ville være den man egentlig er. Denne boka er litt annerledes enn andre bøker jeg har lest om homofili, fordi her handler det ikke så mye om at man ikke blir akseptert av andre, men hva om man ikke aksepterer seg selv?
Det var vondt, frustrerende og til tider irriterende å lese om, men når man tenker over hvor mange som faktisk lever og har det som dette får jeg rett og slett vondt i magen. Å høre på debatten som har gått nå i vår om å ikke ville heise pride-flagg på skoler og offentlige bygg har gjort meg veldig sint, og jeg synes synd på de homofile som må sitte og høre på at de ikke blir akseptert, noe som igjen vil føre til at de føler på skam og frykt og kanskje ikke ønsker at de hadde en homofil legning. Denne boka fikk meg til å tenke en god del, og setter lys på mange viktige temaer.
Boka er litt kort, men likevel evner den å fortelle ganske mye. Det er et godt språk i boka, og det var vanskelig å legge den fra seg.
Etter å ha lest denne boka følte jeg meg i en skvis. Jeg har stor forståelse for at mange skeive kan synes det er vanskelig å akseptere seg selv og sin legning på tross av at omgivelsene rundt aksepterer en. Det er et viktig perspektiv som jeg er glad denne boken belyser, og som jeg selv trengte en vekker rundt. Jeg likte også den delen som tok for seg konverteringsterapi. Skulle ønske det var viet mer plass til den delen, for hallo så hårreisende. Personlig ble jeg nok litt provosert av den pessimistiske og fastlåste tankegangen hos hovedkarakteren. Hun opplevdes mest opptatt av å klandre verden rundt seg med svart-hvitt-tanker av typen: «alle skeive har selvmordstanker, og ingen kjemper de skeives kamp». Det er langt fra min opplevelse, og boka ble derfor litt for klagete for meg. (Men igjen, full forståelse for at noen kan kjenne på en slik dysterhet i møte med sin seksualitet) Kanskje er det jeg som er for naiv og godtroende rundt mennesker og menneskets evne til å endre sitt eget tankesett mot et bedre liv?
Totalt opplevdes denne boka som unyansert, og litt «på overflaten»; som at den ikke gikk helt ordentlig inn i de ulike momentene, men bare streifet innom og ikke benyttet seg av potensialet til å bli en skikkelig viktig skeiv bok. Nå oppleves boka ganske rotete og uforløst, og selv om perspektivet er superviktig, nådde den ikke helt hjem hos meg.
Denne boka var skikkelig godt skrevet! Språket var helt utrolig. Det er en veldig sår og tung bok, den handler om en kvinne som sliter veldig med tanken på at hun skal leve et liv som lesbisk. Aller helst skulle hun ønske at hun kunne forandre seg og bli noe annet. Det er til tider ganske dystre skildringer og det gjør vondt å lese. Dette er en veldig personlig bok for forfatteren, på baksiden står det at boken er basert på hennes egne erfaringer med konverteringsterapi.
Synes dette var en ganske vanskelig bok! Veldig harde opplevelser og tanker som blir skildret, og føler ikke boken tydeliggjør hvilken side man burde lene seg til.. og føler personen som leser kanskje burde være et litt trygt sted når det gjelder identitet og legning når man leser denne? Men synes det var mye viktig og et interessant perspektiv jeg ikke har lest om på denne måten før.
Er litt usikker på om jeg egentlig burde ha lest den? Vet ikke helt!
Denne traff! En vond og sår bok om det å være skeiv når man så gjerne vil være hetero, for da er alt så mye enklere og tryggere. Denne boka fikk meg til å føle, og jeg satt igjen helt paff når den var over. 10/10.
Et overflod av internalisert homofobi, selvhat og anti-pride-holdninger. Særlig behandles konverteringsterapi på en lite kritisk måte, noe som tidvis gjorde lesingen nokså frustrerende.
Selv om jeg forstår at skildringen skal reflektere karakterens indre kamp, opplevdes den noe ensidig og monoton. Karakteren fremsto for meg nesten uten utvikling.
det første kapitlet traff meg ganske hardt, på et personlig nivå, og jeg gråt. det var en pangstart fyllt med så mange tanker og følelser jeg har kjent og kjenner i meg selv, følelsen av å skimte noe man tenker på som ulikheter og en annerledeshet i seg selv i noen andre, er så trøstende og er noe jeg underbevisst konstant søker til, trolig pga følelsen av utenforskap som er så innebygd i blodårene mine. videre i boken, kunne jeg ikke se meg selv like mye, noe som egentlig var godt fordi jeg kunne oppleve boken og utforske protagonisten på en avstand fra meg selv, uten å lete etter likheter, selvom små likheter dukket opp igjen stadig, særlig hvordan Pia har opplevd forholdet til foreldrene sine, og hvordan hun alltid har prøvd å korrigere seg selv. Jeg er jo på et ganske annet livs-stadie enn hovedkarakteren, kanskje om jeg plukker denne boken opp igjen om ti år, kan jeg finne andre speilpunkt? Jeg anser meg selv som aseksuell lesbisk, jeg har ikke opplevd og opplever ikke lysten til det intime og lysten på en annen kvinnes kropp, men tankene har dukket opp i min reise også (en reise som trolig nok ikke er over? når vet man hvem man er egentlig?), og skammen og forakten som beskrevet forstår jeg så alt for godt. Følelsen av, og frykten for, å være ekkel og bli gjennomskuet, og det at man forteller om sitt sex-liv bare ved å eksistere som homofil, den er så reell. det å kunne se meg selv i historien, samtidig som det er en avstand, var fin. jeg likte boken.
Denne ble litt for pessimistisk, selvhatende og tragisk for min del. Jeg hadde trengt mer karakterutvikling som fører til et kritisk blikk på konverteringsterapi og internalisert homofobi. Det begynner såvidt på slutten, men var ikke nok til å endre meningen min - i tillegg til at det blir holdt vagt og åpent, med mulighet for at hun faller tilbake i samme tankemønster.
Jeg skjønner at dette er basert på forfatterens opplevelse, men hadde jeg ikke googlet og funnet ut av det ville jeg trodd det var en bok skrevet for heterofile. Den typen skeivt selvhat og skeiv tragedie som blir populær blant cishets (tenk brokeback mountain og moonlight feks)
This entire review has been hidden because of spoilers.
es duro pensar que hay mujeres ahí fuera que se sienten incómodas con su cuerpo, su deseo y su sexualidad, que llegan a darse asco y no conciben un futuro siendo lesbiana, pero, al mismo tiempo, es tan necesario leer testimonios así para que sigamos, para que no paremos hasta que todas y cada una de las mujeres de este planeta vivan su sexualidad libremente sin complejos.
En algunos tramos es algo repetitivo pero eso no quita que sea un buen relato sobre la homofobia interiorizada hasta puntos enfermizos. Un retrato perfecto de la ansiedad y el auto desprecio. Bastante triste por momentos.
he descubierto este libro por casualidad porque me había quedado sin lecturas de viaje y me llamó la atención por el título, no tenía muchas expectativas y me ha gustado mucho!! me encanta como está escrito y la crudeza y sencillez con la que cuenta todo, he leído gran parte del libro con un nudo en el estómago pero ha valido la pena!! os lo recomiendo 100% empatizas tanto con ella… que difícil es aceptar lo que una es
3,5 Dette er nok en viktig bok for de som har kjent på skam over egen legning. Selv har jeg ikke samme erfaring, så dette blir litt fremmed for meg og lite gjenkjennelig. Men det er viktig å prøve å forstå den internaliserte homofobien som mange sliter med, og denne boka er med på å gi et innblikk i hvordan noen skeive har det.
Cruda y despiadada, esta historia narra en primera persona el rechazo absoluto hacia una misma, hacia el hecho de ser lesbiana: el propio cuerpo, el deseo, la vida entera.
Pia Edvardsen comparte su experiencia en "Una niña hecha y derecha", donde el desprecio hacia sí misma es tan feroz que la conduce a desear ser otra, incluso a someterse a una terapia de conversión en una Noruega supuestamente progresista, rodeada de una familia “maja” y bienintencionada.
Desmonta de alguna manera la idea de que la diversidad está plenamente aceptada. A ratos parece más ficción que una historia real, y eso la vuelve aún más perturbadora.
Las máscaras que construye para sobrevivir son tantas que quitárselas supone arrancarse partes de sí misma. Es un relato duro, casi insoportable en ocasiones. Terrible.
Yo me quedo con la alegría y la purpurina y con la celebración de las vidas lesbianas. Los armarios a las hogueras.
* *
"No paraba desde por la mañana temprano hasta por la noche, todo por intentar quitarme del cuerpo esa sensación que se sentía como un error".
No soy capaz de decidir si me ha gustado este libro o no. Creo que, por mi experiencia vital, tengo la suficiente fortaleza de no venirme abajo con todo lo que trata. Si lo hubiera empezado a leer hace unos años, probablemente no lo habría soportado y me habría dejado, por lo menos, una semana bastante mal. Además de que, quizá, me habría costado tomar las decisiones que tomé o me habría herido mucho. Creo que es un trigger warning para todas aquellas personas lesbianas/gays que aún no se han atrevido a vivir acorde a cómo son. Lo que piensa la protagonista de sí misma deja una herida abierta y, aunque el final es un alivio, deja una carga mental bastante importante. No es un libro que recomiende. Está bien escrito, la protagonista es compleja y muy creíble, y a grandes rasgos es una buena obra. Pero no es para mí. Menos mal que tengo superadas todas estas cosas y no me identifico, pero no sé si dará consuelo a alguien que sí se vea reflejada en la protagonista.
Boka tek opp eit kontroversielt tema: konverteringsterapi. Dei siste åra har det kome fleire bøker der skeive fortel om kontroversielle/utfordrande sider ved å vere skeiv, ikkje "berre" kampen for å kome ut av skapet. Sist las eg Tina Aamodt til dømes. Dette er viktige tema som gjer at eg som er Cis, får ei utvida forståing.
En velskapt pike er viktig, men for kort. Sjølve konverteringsterapien og kvalane med kunne vore mykje lenger. Det hadde vore interessant for meg å forstå vurderingane etter samtalar med terapauten. Og det kunne tatt opp i større grad kvifor konverteringsterapi er så kontroversielt. Eg forstod heller ikkje kvifor ho valde å "lande" på å vere lesbisk.
This entire review has been hidden because of spoilers.
ouchhhhh, qué dolorcito. sobre la no aceptación de una misma, la incomodidad del cuerpo, la disonancia entre cabeza, conciencia y acción. sobre la doble vida con la familia, las amigas, la ciudad, el bosque. mentiras permanentes y cargo de conciencia pesadumbroso que te arrastra hasta los 30. sobre cosas mucho más violentas con las que gracias a dios no me he identificado nada.
no tenía ni idea de la autora ni de literatura noruega en general, pero las recomendaciones de la biblio siempre son buenas. en resumen: vivan mis bolleras
Vondt å lese og vondt å forstå. For hvordan kan selvhatet ta overhånd fordi du "er feil", fordi du forelsker deg i noen av samme kjønn. Oppvekst der de av oss som er homofil ble mobba er selvsagt medvirkende, politisk diskurs om flagging, om assistert befruktning, giftemål eller bare det faktum at det er kun 10 år siden forbud mot diskriminering av skeive ble norsk lov gjør det forståelig, men likevel vanskelig å akseptere.