Før jeg leste ‘min skyld’, oppfattet jeg Abid Raja som heseblesende, oppmerksomhetstørst og fragmentert. Han ville så mye på så mange felt at hva som var hans prosjekt, ble borte. Etter jeg leste «Min skyld» endret jeg oppfatning av Raja. Etter å ha lest «vår ære og vår frykt» har jeg løftet Raja opp blant de jeg ønsker skal være tydelige opinionsledere som våger å debattere utfordringer vi har med mangfold og integrering i norsk samfunn. Fordi det er krevende og krever toleranse og samarbeid mellom flerkulturelle og etniske nordmenn for å lykkes. Og det sier jeg som elsker jobben min nettopp fordi jeg jobber med er 64% flerkulturelle. Jeg oppdager varmen, respekten og inkluderingen som jeg erfarer flerkulturelle ‘smitter’ oss etniske nordmenn med. Hvordan Hasib som notorisk kommer for sent til første time, tar seg tid til å handfiste med ALLE, også sjenerte Helge, før han setter seg. Inklusjonen og varmen servert med gjensynsklemmer og i språkbruken med hilsenen ‘bro’ som rører meg. Det at man ofte er store gjenger og ikke ekskluderende par. Jeg opplever at Abid får frem denne generøsiteten i hvordan han etter flere tiår i utenforskap, blir inkludert i det pakistanske fellesskapet som er spredd over Europa og Pakistan. Rørende.
Abids forsoningsvandring gjennom land i Europa, er spennende lesing. Her tas opp utfordringer
• knyttet til Tysklands ubetingede støtte til Israel etter 2. verdenskrig, som legger lokk på millioner av muslimers rett til ytringsfrihet om situasjonen i Gaza,
• i byer som Vilvoorde i Beliga, hvor 70% av befolkningen er fremmedkulturelle og har minoritetsbakgrunn, og har blitt arnested for radikalisering og flere terrorister med tilknytning til IS, hvor ordføreren bekjemper terrorisme med snillhet». «Den beste måten å bekjempe radikalisering på, er å få folk til å fungerer sosialt igjen med familie og venner. Radikalisering handler om isolasjon og kutting av all sosial kontakt. [] Da 28 mennesker fra 16 – 25 år forlot oss som IS-krigere, ble hele byen mobilisert.» Vi må aldri slutte å ta kontakt mener Bonte. Og jeg kjenner på oppgitthet når jeg ikke klarer å se på Debatten 26. september, fordi jeg blir provosert av Mohsan Raja (årets Osloborger 2015, og nestleder org samfunnsengasjerte norskpakistanere) som angriper Abid Raja med kunnskapsløse argumenter.
• I videregående skoler i Oslo som har høy andel flerkulturelle, hvor Abids fortelling om sine opplevelser, blir møtt med spørsmål som «hva slags bedragersk følelse overfor Allah kjente du da du kysset Nadia?» eller «Hvordan kan du la meningen dine styres av et politisk parti og ikke av Allah og islam» (s.203). Abid avslører at flerkulturelle ungdom presenterer seg som pakistanske, marokkanske osv, IKKE norske, fordi de føler seg ikke aksepter som norsk. «hvorfor prøver du så hardt, leker du norsk!» (s.207). Jeg er jo norsk! «Du kan aldri bli norsk fordi du er svart». Selv om andelen innvandrere som mener de blir diskriminert på grunnlag av rase, etnisitet eller nasjonalitet, er lavere i Norge enn i de fleste europeiske land, er denne andelen HØYERE blant dem som har bodd i landet i mer enn ti år! Integreringen møter en backlash og religionens rolle i ungdommenes liv er en forklaringsnøkkel. Radikale miljøer innen islam, med en religiøs tolkning av islam som ikke lar seg forene med de grunnleggende verdiene i norsk samfunn, demokrati, likestilling, ytringsfrihet, synet på homofile. Raja hevder av våre verdier står på spill, og en forklaring på det er at islam ikke har tilpasset seg den tiden vi lever i. samtidig må vi ta innover oss at et stort antall av disse ungdommene, lever i husholdninger med vedvarende lav inntekt (39% iflg Nettavisen 29032021). «De ligger også våkne om natten pga. foreldrenes vanskelige lappeteppe-økonomi, følger småsøsken til skole, hjelper foreldrene i NAV-systemet og har skolesekker stappfull av bekymringer. Når andre elever går hjem for å gjøre lesker, feste, jobbe i butikk eller dra på fritidsaktiviteter, startet de uoverkommelige arbeidsoppgavene for disse jentene og guttene.» (s. 220)
Abid Raja leverer et budskap det er sentralt at vi får belyst og debattert. Nå. I Norge var andelen barn født av innvandrerkvinner 22 % i 2011, og 29% i 2018 (Nrk, 26.04.19). Vi må få fellesskapet til å funke. Det er på tide å ta debatten.