Obligatorisk diktbok i novembermørket.
Jeg ser på skogen bak huset, den mørke veggen av trær. Men skogen har ingen ord, ikke for dette.
Hendene mine ser ut som vanlige hender, men jeg vet ikke hva de kan gjøre. Jeg vet ikke hva munnen min kan finne på å si. Tenk om det har vært feil hele tiden, at jeg fører meg selv dypere og dypere ut?
Navnet mitt er blåst bort.
Er det jeg eller trærne som gråter tidlig om morgenen? Tårene deres ligger i gresset og glitrer.
Det fine med hunden er at den finnes.
Jeg hører tankene mine snu seg i søvne. Jeg hører hvordan det summer, hvordan det suser av en stor skog.
Jeg må komme meg på innsiden av ordene, men vet ikke hvordan.
Ved å snakke, slipper jeg å høre, virrer meg inn i setningene, floker av tråder, til hodet er fullt av gråt, elver og sjøer som flommer over sine bredder til alle veiene står under vann.
Jeg har en fremmeds hender og den fremmede i meg tar på alt som er fremmed, og fremmede ord dukker opp i munnen min og lever sitt eget liv.
Bort med navnet mitt. Jeg vil ikke lenger hete noe.
Hunden finner meg bestandig, for det er det hunder gjør.
Du kan ikke se det på meg. Ingen kan se hvordan mennesker tenker.
Et øyeblikk slår det meg at jeg kunne klippe dette hjertet og selge det på torget for tolv kroner.
Det kunne være til pass for et slikt hjerte å bli solgt til underpris som et stykke billig lever til første og beste forbipasserende.
Er det noen gang mulig å forstå hverandre bare ved å snakke? Stå der med språket i en kveil, kaste det ut og nå fram? Leppene mine svir av feil og forsnakkelser. Munnen er full av grus. Tunga trekker seg tilbake dit det er trygt.
Jeg må bare passe på å le
På de riktige stedene. Må bare passe på og nikke og si «Ikke sant»!
Er det latter jeg hører når jeg ler?
Det første som blir borte er munnen. I speilet blir den usynlig, trekker seg inn og tar ordene med seg.
Hvis jeg kommer inn med regn i ansiktet, er det ingen som ser at jeg har grått.
Det går så bra, sier regnet. Det går så bra, sier regnet.