Agnes lukker øynene og ser for seg begravelsen sin. Det er det samme hver gang. Den fullsatte kirka, den hvite kista nesten skjult under overdådige kranser, blomstene som strekker seg hele veien nedover midtgangen, den lille trykksaken i eksklusivt papir med et fordelaktig fotografi av henne selv på forsiden; smilende og livsglad, et hjerteskjærende gjensyn med dette unge mennesket som så meningsløst skulle bli revet bort.
Man kan dø av sorg, også, tenker Agnes, det har hun lest et sted.
Agnes er 32 år, hun er blitt forlatt av kjæresten og flytter inn i farens leilighet. Her er hennes liv.
Heidi Linde er født i Asker i 1973. Hun har gått på forfatterstudiet i Bø og er utdannet manusforfatter fra den Norske Filmskolen på Lillehammer. Hun debuterte med barneboka Myggstikk i 1998, og i 2002 kom den første romanen Under bordet. Hun har også skrevet radiodramatikk, og gikk av med seieren i den nordiske hørespillkåringen i Helsinki i 2008 for hørespillet Schmokk.
(Popsugar reading challenge 2022, prompt 43: A book with a palindromic title)
Skal godt gjøres å finne en bedre palindrom-tittel, men ellers var det lite verdt å lese; usympatiske, lite troverdige karakterer, og ingen egentlig handling å la seg fenge av. Lettlest, om ikke annet.
Her synes jeg det ble vel lite handling og dermed ganske kjedelig.. Boken handler om Agnes som sørger over bruddet med kjæresten. Jeg får ikke noe mer ut av den enn akkurat det egentlig. Men språket er godt og jeg prøver meg gjerne på noe annet av Heidi Linde.
Толкова се надявах , че в лицето на авторката ще открия следващата Катарина Масети. Уви , пак се улових като шаран от реклами, че това е "скандинавската кралица на модерния женски роман". Направо съм отчаяна. Затрупах се с книги, които нямат какво да кажат и отгоре на всичкото са написани зле.
I listened to it, read by Tone Beate Mostraum. It's for a younger reader than myself, I worked through the issues the main character is dealing with, some 20 years ago. Nonetheless, it was very well written, with lot of humor and self irony. I enjoyed following the process of Agnes growing up, taking care of herself, learning to prioritise what's important, and taking back the agency. Having said that, I am bias. I think Heidi Lunde is a remarkably smart feminist, under the layer of humor and everyday feel good stories, she spuns another story. Of self worth and of decentralising men (especially toxic ones, selfish ones, or childish ones, so... yeah, men) from women's lives. I liked "Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet" much better. It suit me better age and experience - wise. It was especially funny to afterwards go online, and watch men reviewing it, as the ones I watched did not understand at all what the book was really about. It went over their heads literally like in that silly pencil drawn cartoon meme. I think Heidi Linde's heart and agenda er much closer to Marta Breen (if you haven't read "Om muser og menn" yet, give yourself that gift as soon as you can :)), than they are to, let's say, from top of my head. Nina Lykke's. Whom I also love. But the light and humoristic style of her novels can be misleading.
Jeg synes denne boken var veldig underholdende og lo høyt flere ganger. Lettlest, ja, men den ga da også et godt innblikk i hvor navlebeskuende og tragikomiske vi kan bli når vi har blitt såret og forlatt av kjæresten. I tillegg lærte jeg meg ordet palindrom. PS: Burde også ta med at fyren hun sørger over er en god dritt.
3,5* Jeg hørte på lydboken lest av Tone Mostraum. Hun gjorde virkelig humoren i boken levende og jeg lo masse! Dessverre var karakterene lite troverdige, usympatiske og rett og slett for dumme til at jeg klarte å bry meg særlig om dem eller historien.
Etter å ha lest Nu jävlar! merket jeg meg Heidi Lindes navn. Hun hadde skrevet en morsom, rørende og alvorlig roman om mennesker som på ulikt vis har gått seg fast i livet sitt. Hun skrev slik at jeg kjente meg igjen, og slik at jeg lærte noe om det å være menneske.
Agnes er 32 år og har nettopp blitt forlatt av samboeren sin. Hun har flyttet ut, og inn i en leilighet faren hennes vanligvis leier ut. Faren som ikke tåler at hun gråter, og sier ting som: - Menn liker ikke magre kvinner. Og: - Menn liker ikke kvinner som ligger i sengen hele dagen.
Ord som ikke akkurat hjelper på humøret til en kvinne som er fast bestemt på å la kjærlighetssorgen omslutte henne som et tett, ugjennomtrengelig skall. Alt er håpløst. Agnes ser for seg sin egen begravelse. Hvem som kommer. Hvordan alle er kvalt av sorg, til og med solisten som er leid inn. Folk kan dø av sorg. Det har hun lest.
Svart humor Heidi Linde mestrer igjen den hårfine balansen mellom noe som er forferdelig vondt og vanskelig, men som samtidig er komisk og pinlig i ettertidens blikk. Det er hverken ren underholdning eller rent alvor. Det er svart humor, til tider veldig pinlig, men akkurat det man trenger for å kunne lese om kjærlighetssorg – med mindre man kunne tenke seg en tåredryppende bok hvor alt håp er ute, da.
For Agnes drar denne kjærlighetssorgen så langt hun klarer. Hun gidder ingenting. Ikke å vente på rød mann, eller la eskene til en tidligere leieboer stå i fred. Ikke å dusje, eller svare på telefonene fra broren – som får nye felger av faren hvis han har tre samtaler med henne.
Og kanskje er grunnen til at Agnes lar seg falle så langt ned, at det egentlig handler om ganske mye mer enn en kjærlighetssorg.
Minner fra et liv Linde lar kapitlene stå som skillelinjer for tiden, og veksler mellom nåtid og fortid gjennom hele boken. Noen hopp går få år tilbake, og handler om livet med han som har forlatt henne. Andre går lenger tilbake. Til første skoledag, eller da Agnes forsøker seg som au pair i England og blir hentet av en rasende far. Kun et par steder mistet jeg grepet om tiden. Det var litt frustrerende, men ikke nok til at det trakk ned leseopplevelsen nevneverdig.
Språket er lett og flytende, uten lange samtaler eller svære avsnitt. Det er godt å lese en forfatter som klarer å holde språket enkelt uten at innholdet lider under det. Kanskje henger det sammen med at Linde er utdannet manusforfatter fra Filmskolen i Lillehammer. Denne boken forsvant mellom hendene på meg. Det var egentlig litt synd, for jeg likte både den og Agnes svært godt.
En slags antihelt For Agnes er en kvinne jeg kjenner meg igjen i, og som jeg skulle ønske at jeg turte å være også. Jeg finner mine tanker i hennes, og når hun gjør de til handling kan jeg leve de ut gjennom henne. Agnes blir dermed en slags antihelt: Mye av det hun gjør er ikke særlig oppbyggende, men kanskje alle egentlig burde gjøre som Agnes når de har det vondt istedet for å skru igjen tårekanalene og stille på jobb hver dag. Apatisk, men til stede.
Det oppleves befriende å lese om en person som ikke klarer alt, og som ikke engang gidder å prøve. Og det er hjerteskjærende komisk!
En fare ved svart humor er at hovedpersonene kan ende opp som latterliggjorte karakterer. Det har Linde klart å unngå. Hun leverer en historie som lar hovedpersonen komme ut på den andre siden med æren i behold, hverken fullstendig knust eller fullstendig leget.
Les Agnes i senga hvis du ser at kjærlighetssorg kan være komisk, liker at ting blir litt pinlig, og har lyst på litt alvor også. Du finner den selvfølgelig på biblioteket.
Lett, sår og virkelig. Denne boken likte jeg godt 😊 Forfatteren hopper frem og tilbake i tid, slik at du både får ett innblikk i starten på en kjærlighetshistorie og en håpløs kjærlighetssorg. Boken er humoristisk og treffer virkelig spikeren på hodet når det gjelder skildring av familieforhold, selvfølelse, arbeidsforhold og nabolag. Anbefales 👏🏻
Det er ingen tvil. Boka er morsom, og gjenkjennelseselementet er mer enn stort. Hvilken jente over 30 år har ikke gått gjennom hele eller deler av Agnes' følelsesspekter i kjærlighetssorgen over "tapet av den eneste ene"? Joda, her kjenner vi oss igjen. Jeg med. Og jeg ler med Agnes. Ikke minst ler jeg AV Agnes, og jeg flirer litt skamfull i skjegget. Var jeg noen gang slik? For Agnes er kjærlighetssorgen grav alvorlig, for meg som leser er det dette gravalvoret som bærer humoren. Det mest makabre øyeblikket i hele boka, og som fikk meg til å brøle høyest i latter, kan jeg ikke annet enn å referere. Det er seansen hvor Agnes sitter ved siden av en gravid kvinne på legekontoret for å prøve å snike til seg flere sykemeldingsdager pga. sin egenerklærte ustabile tilstand som følge av samlivsbruddet:
"Du også?" spør hun lavt. "Hva?" sier Agnes. "Er du også i lykkelige omstendigheter?" Hun smiler forsiktig og skotter nedover Agnes. "Ikke akkurat", sier Agnes. "Jeg har nettopp fått fjernet livmoren"...
Å hvor jeg gjenkjenner den makabre galgenhumoren som får Agnes til å vrenge av seg denne ufattelig fryktelige kommentaren. Og så på kornet. Kommentaren made my day der jeg lå og leste boka med omgangssyke og det hele. Nå skal jeg ikke sammenlikne "Agnes i Senga" med Bridget Jones, men paralleller finnes jo. Ei heller skal jeg slå om meg med narrative teorier, det har Lines bibliotek gjort på en aldeles utmerket måte her (forøvrig en fornøyelig bokomtale etterfulgt av et hysterisk morsomt kommentarfelt i ren Agnes-stil). Jeg vil bare nøye meg med å si, at dersom du likte humoren hos Helen Fielding så vil du definitivt like denne boka fra Heidi Linde! :o)
Som med andre feelgood romaner har denne historien en forsåvidt lykkelig slutt. Jeg sier forsåvidt, for vi mer aner enn vet i hvilken retning livet til Agnes vil gå. Boka er lettlest og gjort på en kveld. Kan absolutt anbefales dersom du vil ha noen festlige, underholdende timer i sofakroken. Jo, det er nok den morsomste norske boka sålangt i år!
Det var julaften 2012 at jeg åpnet en gave fra min mor. Som alle år tidligere hadde jeg ønsket meg en drøss med bøker. Mor innfrir alltid, om jeg ser bort i fra det faktum at hun aldri treffer helt riktig på sjanger (til tross for mange påminnelser). Ikke nok med at jeg til vanlig finner slike bøker dørgende kjedelige, jommen skulle den handle om kjærlighetssorg også! Bare to uker tidligere hadde jeg blitt singel og flyttet ut av stedet eksen og jeg delte. Hensikten bak gaven var krystallklar. Jeg ble fryktelig fornærmet. Skulle jeg ikke kanskje fokusere på noe annet akkurat nå?! Takk, muttern.
Likevel leste jeg nå denne boken, da. Ikke fant jeg den morsom og ikke fant jeg den givende. Agnes slo meg som patetisk, svak og selvopptatt. Om ikke annet gjorde den meg enda mer bestemt på at jeg skulle søren meg aldri synke dithen. Kan hende humoren gikk meg hus forbi fordi jeg ble så opptatt av all idiotien, ikke vet jeg.
Ikke av den typen bøker jeg vanligvis leser, så jeg var litt skeptisk da jeg først begynte på den. Etter hvert klarte jeg ikke legge den i fra meg. Fengende, flott skrevet, morsom og lett å kjenne seg igjen i!