En reiseskildring, undertittel. Dette er tredje bok om denne herlige 11-åringen. Hun bor sammen med mora og broren. De er fattige, får mat fra Fattigkassa og bor i Oslo. Boka starter i det fargerike og travle bymiljøet, i klassen hennes. Buffy er bråkete, godhjerta, uheldig, modig, optimistisk og litt rampete. Så blir moren syk, og hun og broren Bobby må dra nordover til bestemora, som de ikke visste at de hadde. Olava, som hun heter, er en heller bisk og gjerrig, ensom dame. Vi får vite litt om hvorfor moren deres dro fra sin egen mor og aldri vendte tilbake, men det er ikke det som preger boka mest. Dårlig kommunikasjon, strengt miljø og slik har gjort ting vanskelig, men det som kjennetegner denne historien er den utrulige personligheten til Buffy. Hun er glad, ukuelig optimistisk, kreativ, utholdende og ser det gode i ting. Potetopptaking, fisketurer og kirkebesøk med bestemora går etter hvert over i dramatiske hendelser som fører dem sammen.
Buffy og klassen skriver brev til hverandre. Det er gammeldags, men de har fått det som norskoppgave. Slik kommer mange stemmer til ordet. Skolen utenfor Tromsø er annerledes den i Oslo. Kulturforskjellene kommer tydelig fram, fordi Buffy skriver ned en reiseskildring hvor hun stadig sammenligner by og land.
Humoren kommer tydelig fram i karakteren til bestemora. Hun er sint på mye, særlig på søringer. Fordommene hennes er ikke alltid riktig. Det blir etter hvert et varmt forhold mellom den gretne, motvillige bestemora og de to barnebarna. Der Buffy er, skjer det jo alltid noe.
Boka har noe av det samme universet som bøkene til Maria Parr.
Det er fine illustrasjoner av Nora Brech. Boka passer veldig godt til høytlesing.