Dette er en essaysamling om europeisk lyrikk hvor forfatteren tar for seg blant annet Gunvor Hofmo, Paul Celan, Marina Tsvetajeva, Ingeborg Bachmann og Sylvia Plath. Den røde tråden hos disse forfatterne er at poesien deres tematiserer betydningen av å finne et språk for livsopplevelser som kan kalles ekstreme. Lesningene av disse forfatterne flettes sammen med forfatterens egne tanker og erfaringer. Samlingen inneholder også analyser av Ibsen og Sofokles.
Dette er noe av det beste jeg har lest om ting jeg virkelig ikke forstår meg på noensinne. En essaysamling som strekker erfaringsrommet og tvinger meg til å tenke nye tanker. Karin Haugane er poet og oversetter med en livshistorie som er mer krevende å ta inn over seg enn de fleste jeg har lest. Selv forteller hun i et personlig essayom hvordan hun opplever seg som Job etter at en av livets tragedier har inntruffet. Egne mørke livserfaringer speiler livserfaringene til noen av de store europeiske poetene som hun skriver om, poeter som har skrevet med pogromer i Russland, jødeforfølgelser og folkemord under 2. verdenskrig hos jødiske forfattere som Célan og Mandelstam, eller personlige tragedier som hos Sylvia Plath. Om det er grensesprengende som litteratur har jeg ikke forutsetninger for å si noe om, men at det er en grensesprengende leseerfaring for denne leseren er det ingen tvil om.