Leonoras reise

by Susanne Christensen

For surrealistene var drømmer, begjær og vanvidd et utopisk reservoar av fantastisk energi, og det sier seg selv at med en så sterk visjon om et alternativ, en alternativ verden, var gruppen også revolusjonært innstilt. De så noe der ute i verdensrommet, og der nede på de tomme strendene og under havflaten. De så et reservoar av potensialitet, de så konturene av en ny verden som skulle komme. De så drømmene som abstrakte signaler fra fremtiden – ja, fra andre planeter.

I Leonoras reise foretar Susanne Christensen en reise i Leonora Carringtons fotspor, til New York, Mexico og California, på jakt etter Carringtons liv og verk. Leonora Carrington (1917-2011) var en britisk-meksikansk kunstner kjent for sine surrealistiske malerier og tekster. Mens hun var kunststudent i London traff hun Max Ernst, som hun senere fulgte etter til Paris. Her havnet Carrington i den surrealistiske kunstnerkretsens midte. Etter et sammenbrudd flyktet hun fra innleggelse på psykiatrisk institusjon – og fra nazistenes fremmarsj i Europa – først til New York og siden videre til Mexico, der hun ble boende store deler av sitt liv. Leonoras reise er en fascinerende, inderlig og kunnskapsrik bok om surrealismens kraft, feminisme, kunst, science fiction, mystikk, økologi og vanvidd.

Unknown Binding

Published August 1, 2019

About the author

Danish-Norwegian literary critic and non-fiction writer

Reviews

[Pelle "sometimes here" Parrafin]

"Hvor mange romaner publiserer ikke forlagene om det skandinaviske hverdagslivet sett fra et eller annet gjenkjennelig jegs synspunkt? Noen burde legge en science fiction-bombe under det skandinaviske jeget."

"(...) hvor blir det av de størrelsene i den norske samtidslitteraturen? Alle krabber rundt og er redde for å være noe annet enn populister. Alle de selvgode romanforfatterne, de legger seg lavt i landskapet og kverner løs om menneskelige banaliteter. Tenk om leserne fikk en grenseoverskridende idé i kaffekoppen, det ville uten tvil gå fullstendig galt."

Legitimt spørsmål for by-boende Nordmenn: hvordan dreper jeg de 30-50 selvgode populist-samtidsforfatterne som krabber rundt i det nedre landskapet i hagen min i løpet av 3-5 minutter mens mine små grenseoverskridende idéer leker?

[Lone · Rating 5 out of 5]

Bare tittelen på Susanne Christensens Leonoras Reise gjør at jeg gleder meg, for jeg har vært med på reise før, gjennom lesingen av boka En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika. Med et vell av referanser, kjente og ukjente, og skarpe observasjoner underveis, er det alltid interessant å henge i hælene på Christensen. Det er som å virkelig være på tur, jeg får oppleve nye steder, treffe interessante mennesker, lære nye ting og tenke nye tanker.

I Leonoras Reise, som både er en skarp og personlig introduksjon til surrealismen og dagens freelance-kulturarbeidertilværelse, krysser reisen tiden og kontinentene, samtidig som den dveler ved menneskene, hvor vanskelig det kan være å være nær dem, og fortvilelsen over å miste dem. Det er en bok med tyngde, både kunnskap- og sorgtung, men den er samtidig lett og ledig i tone og tanke. De knappe to hundre sidene er generøst spekket med informasjon, innfall, humor og alvor. Susanne Christensen skriver sakprosa på et nivå sammenlignbart med noen av de største i sjangeren, som Janet Malcolm eller Joan Didion. Det er bare å glede seg til hun biter seg fast i noe nytt, og gnager til det viser seg frem i en helt ny form.

[Matthias Friedrich · Rating 4 out of 5]

Det var en fin bok om en kunstner jeg knapt kjente fra før: Leonora Carrington, britisk-meksikansk surrealist, er i dag nesten glemt. Men Christensen gjør et forsøk på å vekke henne til live igjen, om enn "bare" i et essay som minner mer om Montaignes krumspringaktige tankeflukter enn om Bacons stringente argumentasjoner: Carrington går i dialog med vår tid, fighter med lysesverd, samtaler med Donna Haraway og opptrer i en tale av feministen Gloria Orenstein. En høyst original personlighet som stiller viktige spørsmål: Hva vil det si å leve av, men samtidig også i kunsten? Hvordan er det overhodet mulig å eksistere som kunstner i et neoliberalt samfunn? Så trekker Christensen linjer til sine egne erfaringer som kritiker, og hun skriver rørende og respektfullt om to kunstnere som har mistet kampen mot psykologiske og ideologiske problemer.

[Louise Niva · Rating 2 out of 5]

Skjønte null!
Lærte 0,1.
Startet liksom helt ok, litt forvirret, så ble det bare mer og mer uforståelig.
Mild tortur mot slutten.
Kanskje jeg bare er for dum for denne.