På begynnelsen av 1990-tallet flytter Morten Harket hjem til Norge, etter et musikalsk himmelsvev av en kometkarriere som til da hadde vært utenkelig for norske artister. Han begynner å synge på norsk, engasjerer seg i klimapolitikk på Maldivene og kaster seg inn i tung lobbyvirksomhet for et borgerkrigslammet land på den andre siden av kloden.
Ørjan Nilsson, som tidligere har skrevet samtaleboken «Tårer fra en stein» (Pål Waaktaar), har villet komme til bunns i hva som egentlig skjedde da hele landets popstjerne kom hjem og gjenoppfant seg selv: En Morten Harket som ikke formidlet popmelankoli med lyst stjernestøv på stemmebåndene, en Morten Harket som ikke sang om solen som skinner på TV, men om fascisme, prostitusjon og fundamentalisme, en aktivistisk Morten Harket med skarpslipte kanter og politisk brodd. Det er den Morten Harket denne boken kaster lys på. Årene mellom 1993 og 1998.
Gjennom de åpenhjertige fortellingene fra musikerne og poetene som var med på den forunderlige reisen, tegnes portrettet av en artist vi trodde vi kjente, men som ikke fullt så lett lar seg parodiere. Den forrykende og fornøyelige historien om den norske verdensstjernen som lander i andedammen med en jumbojet, er samtidig blitt et gjensyn med Norge på 90-tallet med «A Kind of Christmas Card» som tidens lydspor.
Ørjan Nilsson (f. 1981) er kulturjournalist og forfatter. Han debuterte i 2014 med boken om Kings of Conveniences Quiet Is the New Loud. I 2017 ga han ut Tårer fra en stein - Samtaler om et arbeid, om Pål Waaktaar Savoys kunstnerskap.
Denne boka forteller om et annet midten av 1990-tall enn det jeg fulgte med på. A-ha var en del av barndommen min, og jeg definerte dem ut av livet da jeg var ca. 12 år gammel. Denne boka følger Morten Harket gjennom fem år, fra utgivelsen av a-has (ekstremt undervurderte!) album Memorial beach til de ble gjenforent på Nobelkonserten i 1998.
Respekten min for Morten Harket vokste da jeg så Thomas Robsahms nye film om a-ha. Der Magne Furuholmen og Pål Waaktaar-Savoy er langt inne i bitterheten til tross for all suksessen, klarer Harket å ha litt mer perspektiv på tingene.
Ørjan Nilssons bok forklarer langt på vei hvordan han har klart det. Da jeg leste den, satt jeg og lo store deler av tida. Ikke fordi Harket gjør eller sier så mye rart, men fordi det er herlig å lese om en megastjerne som overhodet ikke ser ut til å ha en karriereplan. Engasjementet hopper hit og dit, fra storpolitikk til treskjæring, med prosjekter og samarbeidspartnere som langt fra er opplagte. Historien om innspillingen av albumet Vogts villa er noe av det morsomste jeg har lest på lenge. Kanskje er det nødvendig for å beholde forstanden når man har et fjes som blir gjenkjent i hele verden, å gå sine egne veier så ofte man kan?
Og under det hele ligger Systemet, som er Harkets kallenavn på a-ha. Systemet kan ligge nede, men det våkner alltid til live før eller senere, og alle er maktesløse mot Systemets vilje, som ingen kan helt styre. Det er også et av poengene i a-ha-filmen - alle trekkes litt motvillig mot episenteret til slutt.
Boka er selvsagt ganske svevende og kommer ikke egentlig så tett på Morten Harkets indre. Eller kanskje gjør den det, jeg er ikke sikker. Og så ble jeg så deilig 90-tallsnostalgisk av å lese denne boka, den lyste opp noen rom i det tiåret som jeg ikke kjente. Bortsett fra 1995-konserten som Harket holdt i Spikersuppa før jul, den så jeg sammen med Jostein. Det var jævla kaldt, akkurat som det står i boka.