Om det man ikke kan tale, må man tie. Med denne forunderlige setningen avsluttet Ludwig Wittgenstein sitt tidlige verk Tractatus Logico-Philosophicus. Få filosofer i det 20. århundre har som Wittgenstein klart å inspirere ikke bare fagfilosofer, men også forfattere og kunstnere. Han var fremfor alt en språkets filosof, som gjennom, og i språket ønsket å trekke grenser for tenkningen. Denne boken er et forsøk på å skrive et portrett av både mennesket og filosofen Wittgenstein. På en medopplevende måte og med utgangspunkt i hva stedene Wien, Cambridge og Skjolden betød for ham, rettes blikket mot filosofens tenkning omkring språk, kunst, etikk og religion. I tillegg byr boken på flere korte reiseskildringer og litterære møter med filosofen, både fra Østerrike, England og Norge.