Norsk utenrikspolitisk idéhistorie: 1890-1940

by Torbjørn L. Knutsen, Halvard Leira, Iver B. Neumann

Norges utenrikspolitiske ideverden er særegen. Denne boka tar for seg idetradisjonene som slo inn i norsk politikk rundt forrige århundreskifte, og som i tiden etter bidro til å forme Norges forestillinger om verden omkring oss og om Norges plass og rolle i den.

Liberale argumenter har formet den norske fredstanken, betoningen vår av folkerettens sentrale plass og av internasjonalt samarbeid i ordnede, universelle former. Men hvor kommer disse ideene fra, og hvorfor slo de så dype røtter i Norge? Forfatterne viser hvilke forestillinger og ideer som har vært og er tonengivende i norsk utenrikspolitikk, og setter disse inn i et større, politisk og idehistorisk perspektiv. De viser blant annet hvordan den liberale fredstanken har vært en vedvarende kraft i det utenrikspolitiske ordskiftet og diskuterer hvorfor Norge har manglet en konservativ idetradisjon. Norges naboland har hatt et markant innslag av maktpolitiske resonnementer som har manglet i den norske idetradisjonen.

296 pages, Paperback

Published January 18, 2016

Reviews

[Yngve Skogstad · Rating 4 out of 5]

Det er kanskje ikke uten grunn at det tok over 110 år med norsk selvstendighet før den første gjennomgangen av norsk utenrikspolitisk idéhistorie så dagens lys. Denne boka tar til og med for seg opptakten til løsrivelsen fra Sverige, og omfatter dermed det som må kalles svært spede tilløp til systematisk og ideologisk tenkning rundt norsk utenrikspolitikk. Hovedtesen i boka er at «grunnvollen i norsk utenrikspolitisk tenkning i løpet av de siste 125 årene har vært nasjonal-liberal», dvs. en noe fornorsket variant av den internasjonalistisk liberale IP-skolen. I denne tidlige fasen var Norges linje at den beste utenrikspolitikken var å ingen utenrikspolitikk ha, som Bjørnstjerne Bjørnson ordla det. Dette framstår paradoksalt, men må forstås i lys av hva de norske «utenrikspolitiske tenkerne» på tiden anså som utenrikspolitikk. Det som ble ment med utsagnet var at Norge burde holde seg utenfor stormaktspolitikk, innta en nøytralitetslinje og jobbe for frihandel (handelspolitikk ble for øvrig ikke sett på som utenrikspolitikk). Variasjoner av dette temaet var totalt dominerende fram til første verdenskrig, sterkest målbært av Venstre-politikere og personer tilknyttet Nobelinstituttet. Etter dette kom radikale alternativer fra både høyre og venstre til, med vekt på henholdsvis den rene, organiske nasjonen, og teorier om vestlig imperialisme, men ingen av disse fikk noen innvirkning på praktisk politikk ettersom Arbeiderpartiet modererte seg kraftig på midten av 30-tallet.

Nordmenns bidrag til utenrikspolitisk idéhistorie in toto må kunne sies å være helt ubetydelig, og samtlige idéer som gjorde seg gjeldende her i landet var importerte. Den liberale tenkninga viste seg åpenbart å være den med best vekstvilkår i Norge, selv om jeg ikke fullt ut deler forfatternes analyse av årsakene til dette. Et merkverdig særtrekk ved norsk utenrikspolitisk tenkning er det nærmest totale fraværet av realpolitik, i det minste fram til den andre verdenskrig. Forfatterne knytter dette til offiserskorpsets svake stilling, og at den eneste idétradisjonen som fikk et norsk uttrykk var den liberale internasjonalismen, som fikk norske klær gjennom et ekstra fokus på «folket» som fredsskapende. Den «norske eksepsjonalismen» vokste også ut av dette; idéen om at det norske folk er iboende fredelig, og at det er vår oppgave å spre fredens budskap til resten av verden. Denne forestillinga lever i beste velgående den dag i dag gjennom bistandspolitikken og hvordan det spilles på Norge som en «nøytral» aktør uten egeninteresser (og implisitt: det som er bra for Norge er bra for verden).

Det var på høy tid at ei slik bok så dagens lys, og alt i alt synes jeg forfatterne lykkes i sitt oppdrag, selv om det er punkter hvor jeg mener de er upresise, og på grensa til uredelige. Mest graverende i så måte er måten de veldig lett glatter over Ishavsimperialismen, en territoriell ekspansjonspolitikk som slett ikke passer inn med bokas hovedargument, og som da knapt heller nevnes. Påstanden om at nøytralitetspolitikken var enerådende vil jeg heller ikke si meg enig i, all den tid Norge helt opp til andre verdenskrig baserte seg på en uuttalt (og fullstendig innbilt) sikkerhetsgaranti fra britene. Til sist er jeg heller ikke enig i at liberale teorier var mer «velutviklede» enn de grove marxistiske imperialisme-teoriene fra tidlig 1900-tall. Den nasjonal-liberale frihandelslinja utviser for eksempel en nokså begrenset forståelse av politisk økonomi, og det samme må kunne sies om den norske demokratisk fred-tesen om at i demokratier utgår styresmaktene fra folket (som var iboende fredelig), så derfor vil disse statene alltid søke fred. Grunnen til at den nasjonal-liberale ideologien vant fram skyldes i mine øyne primært at dens doktrine samsvarte best med den norske politisk-økonomiske elitens interesser på daværende tidspunkt.