Felen i vilde skogen

by Hans E. Kinck

Unknown Binding

About the author

Hans Ernst Kinck var en norsk forfatter og filolog. Han tok Examen Artium 1884 og studerte dels i Tyskland og dels i Norge. Han ble cand.philol. i 1890 med fagene latin, gresk, oldnorsk, norsk og tysk. Goethe og Wergeland ble lagt opp som særpensum. Etter embetseksamen arbeidet han litt som lærer og bibliotekar, men det var skrive han egentlig ville.

Hans forfatterskap er imponerende i omfang, spennvidde og kvalitet. Som dikter og essayist hentet han sine emner dels fra norsk virkelighet, dels fra italiensk middelalder, renessanse og tidlig barokk. Han nådde høyt både som romanforfatter (bl.a. trilogien Sneskavlen brast), dramatiker (t.d.Driftekaren) og essayist (t.d. Storhedstid, Mange slags kunst). Men aller høyest raker han i ettertid som novellist (t.d. samlingene Flaggermusvinger, Trækfugle, og den kulturpsykologiske novellen, «Mot ballade»). Tage Aurell karakteriserte ham som Nordens ypperste novellist.

Gjennombruddsverket var samlingen Flaggermusvinger, 1895, som Per Thomas Andersen karakteriserer som «et ras av en bok», og som et eksempel på tidlig litterær ekspresjonisme. Han må til malerkunsten for å finne sammenlikningsgrunnlag: «Enhver sammenlikning med tidligere og samtidig norsk diktning halter. Vi må til våre fremste malere for å finne paralleller. Hos det unge, uferdige geniet Halvdan Egedius, hos Nicolai Astrup og mesteren Edvard Munch var det i 1890-årene i ferd med å bryte fram en ny uttrykksheftighet som fikk gjenstander og figurer til å dirre og nekte å stå stille, som fikk farger til å flytte seg mot nye glødepunkter, og linjer til å krølle seg i helt nye krumninger, ja, som fikk realismen til å bøye av for trykket i det heftige eller pressede sinn. Selve den ytre virkelighet tok farge og lot seg forme av det nye trykket. Siden alt i kunst- og litteraturhistorien «skal» ha et navn som ender på -isme, kaller vi dette ekspresjonisme.» (Andersen 2001, 305)

Hans E. Kinck har hatt den vanskjebne å bli regnet som vanskelig, eller som en dikter for de få. Det er med Kinck som med mye stor kunst, at det kan kreves innsats for å trenge inn i den. Men han kan og gripe umiddelbart gjennom språkets poesi og musikalitet. I samband med en omtale av Kincks lyrisk-dramatiske verk Agilulf den vise, skriver den kjente kritikeren Sven Lange at Kinck er «en av de få i Norden som endnu holder poesiens flakkende lys mellem sine hender!» (Jf. Gierløff 1923, 129).