Krig. Ondskap. Frykt. Og en styrke de ikke visste de hadde.
Mot alle odds møtes Linnea og Max. De er begge på flukt i sin egen hjemby, etter at bander i lengre tid har stått imot myndighetene. Nå er det ingenting som fungerer lenger. Det er uro og farer overalt. Strømmen er borte. Maten er borte. Folk blir evakuert ut av byen. De to blir sviktet av sin egen familie, så de må finne styrke i hverandre. Det viser seg at det de har trodd mest på her i verden, vender seg mot dem.
Veldig fin, men også rå og brutal. Stakkars Max :( Likte hvordan byen kunne være hvilken som helst by. Jeg så for meg min hjemby, og det gjorde det enda et hakk verre.
I was disappointed in this. Its supposed to be a YA but it feels very childish or child-like. Esp Max. Hes so fragile. It was slow and not that original really...
Имах огромното желание да прочета някоя мрачна младежка книга, която предупреждава за трудностите в живота и често неясните очертания на бъдещето. Тийнейджърските неволи предизвикват купища въпроси, което е съвсем естествено и вероятността от грешки не само е възможна, но дори е неминуема. Как реагираш на всекидневните предизвикателства и дали си готов да осмислиш световните проблеми – неща извън теб самия, без възможност да им повлияеш? Книги като тази дава поводи да седнеш и помислиш, да се поставиш на мястото на героите и да вземеш решение. „Мракът идва отвътре“ („Емас“, 2020, с превод на Ева Кънева) е за непознатия в нас, дълбоко заровените инстинкти на човешката еволюция и трудните избори. Израстването калява и дава посока – естествен механизъм за противодействие на хаоса вътре и извън нас. Въпреки яснотата на проблематиката, първоначално сюжетът ме изненада. Тази книга действително съдържа мрак, онези моменти на безперспективност и капката отрова, която се вижда на дъното на чашата с вода. Можеш лесно да я изпиеш или да се противопоставиш на злото. Какви всъщност сме ние и кое ръководи действията ни? Ето въпроси, на които всеки би искал да знае отговора предварително. (Продължава в блога: https://knijenpetar.wordpress.com/202...)
Denne boka er ikke helt for pyser, det er ganske tung og dyster lesning. Men historien har et utrolig driv som gjør at du bare må lese videre. Men den krever altså at du orker å gå inn i krigen, inn i angsten og redselen som krig innebærer og hva den kan gjøre med mennesker. Hvordan det kan være for de som lever midt i en konfliktsone der ingen kan stole på noen, der man må berge seg som best man kan. Mens jeg leste tenkte jeg på alle flyktningeleirene rundt i verden. Jeg tenkte at såpass får jeg tåle å lese, det er barn og ungdommer som opplever dette på ordentlig. Hver dag. Det er hjerteskjærende og nådeløst godt skrevet. Vi følger ungdommene Max og Linnea som prøver å navigere og overleve i borgerkrigens grusomhet i en tenkt by- som like godt kan være et virkelig sted. Viktig bok! Og med en glødende strime av håp til slutt, tross alt. For husk: «Framtida er et lys.»