Kjell Askildsen (f. 1929) debuterte med novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem i 1953. Askildsen har fått Kritikerprisen to ganger, for novellesamlingene Thomas F's siste nedtegnelse til almenheten (1983) og Et stort øde landskap (1991). Han har også blitt tildelt blant annet Aschehougprisen, Doblougprisen og Brages hederspris. Sommeren 2006 kåret Dagbladet novellesamlingen Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten til den beste norske boken utgitt de siste 25 årene. Kjell Askildsens bøker er oversatt til over 20 språk, blant dem engelsk, tysk, fransk og italiensk.
Vemodig vakkert. Samlingen har vokst på meg. Jeg leste novellene, litt uinteressert til å begynne med, men ettersom jeg ble vant til den avmålte frustrasjonen som preger mange av tekstene, ble jeg ditto fascinert og grepet av dem. Så mye at jeg nesten ble fristet til å snu bunken og begynne på nytt.
Mine favoritter, selv om mye kunne ha endret seg hvis jeg hadde lest samlingen om igjen: Et deilig sted, Ingrid Langbakke, Jokeren og utdragene fra Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten.
Askildsen er, for meg, uten tvil Norges største novelleforfatter. Kvaliteten på de individuelle novellene i denne utgivelsen er upåklagelige, men dessverre så kommer det ikke frem om hvorfor dette er «Askildsens beste». Alf Van Der Hagen hadde heller aldri hørt om denne utgivelsen, og antok at det først og fremst er en bransjeutgivelse for å promotere Askildsens forfatterskap. Problemet er ikke at Oktober vil ha grunker og gryn, men heller det at boka ikke viser Askildsens spennvidde som forfatter og heller bare er et trygt og koselig utvalg av noveller som, nesten uten unntak, omhandler relasjonen til en fars figur. Askildsen er så mye mer!!!! ARGH!!
27 i 2025: Så økonomisk og presist kan altså noveller skrives. Dette er utrolig gode tekster, med masse rom til å tenke selv. Likte spesielt godt en av de lengste; "Ingrid Langbakke".
Første setning : "Jeg var på vei ned trappen i en fem-etasjes leiegård litt øst i byen; jeg hadde besøkt min eldre søster, det hadde ikke vært hyggelig, hun hadde for mange problemer, de fleste av dem innbilte, men det gjør jo ikke saken bedre."
Flere av disse novellene vet jeg at jeg kommer til å lese igjen. De er for meg å lese litt som å se på malerier, de sier noe, men jeg vet ikke helt hva. Jeg må se mer. Det blir hele tiden sagt om Askildsens skrivemåte at den er sparsommelig og streng, at vi blir overlatt til oss selv å fylle ut detaljene mellom linjene i disse små og store glimtene av liv