I det lille og idylliske bygdesamfunnet Øystese i Hardanger tar alle vare på hverandre, men hva skjer den dagen idyllen sprekker, og en av deres egne gjør det utenkelige? Etter en fuktig fest på en dans i bygda blir Iselin brutalt voldtatt av en nær venn av familien. De tette båndene i det lille bygdesamfunnet, og skammen over at hun har satt seg selv i en situasjon der han kunne forgripe seg, gjør at hun velger å holde overgrepet for seg selv. Et valg som får fatale konsekvenser når ryktene i bygda begynner å svirre, og gjerningsmannen blir mer og mer truende. Iselin er svært preget av overgrepet, og det blir ikke bedre av at overgriperen til enhver tid lusker rundt henne og familien hennes.
Agnes Lovise Matre is a Norwegian author. Her first book, a novel about bulimia, was released in 2012.
She teaches at a junior high school, and likes to sing and play the guitar. She is also an avid soccer fan, with FK-Haugesund being the team of choice.
Jeg har fått sansen for bøkene til Matre, særlig særlig serien med lensmann Bengt Alsaker. Denne handler om Iselin og venninnen fra barndommen som begge har funnet seg en mann som ikke er fra bygda. De har fått bygget hver sin enebolig nesten vegg i vegg på jorden til Iselin sin familie. Etter en fest på ungdomshuset blir hun voldtatt av mannen til bestevenninnen. Hun er flau over det som har skjedd og prøver å komme seg videre men det er umulig med en slik alvorlig hendelse. Etter en stund blir det folkesnakk og overgriperen fremstiller det som om hun har lagt seg etter ham.
En svært realistisk fremstilling av en grusom hendelse hvor offeret fryser fast i situasjonen og hverdagen etterpå går som tilnærmet normalt. Liker måten Matre skildrer bygdedyrets mørke. Etter flere års krimtørke var det endelig en bok i sjangeren som fenget meg!
A very well-written story, a stand-alone novel involving people she writes about in her next novels, and a good introduction to the policeman Bengt Alsaker series.
Målgruppe for denne boken? Aner ikke, men jeg er nok ikke i den. Langt fra dårlig skrevet, men jeg skjønte ikke poenget med den, hva det var meningen leseren skulle tenke/føle. Jeg hadde ikke noen særlig medfølelse med hovedpersonen heller, så nei, for meg ble dette bare kjedelig.