En sindig og nøktern kar forteller sin historie. Her er ikke mye adjektiver og følelser, nei! «En gang ble jeg liggende på slipp-plassen med et ødelagt kne. Det var i slutten av oktober og lett snøvær. Jeg var ikke kar om å gå tre mil tilbake til hytta, og måtte slå meg til under en stein. Der lå jeg i fem dager med et lite radioapparat og ventet på at gutta skulle komme. Jeg håpet å kunne skyte et dyr for å få litt mat. Selvfølgelig kom det ingen. Sjette dagen var jeg såpass bra at jeg kunne gå tilbake til Skriubu.»