Strengt fortrolig. Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya

by Henrik Thune

Våren 2011 bombet Norge Libya. Samtidig drev Henrik Thune og noen få norske diplomater i all hemmelighet et intenst arbeid for å stoppe krigen. Strengt fortrolig gir et enestående innblikk i krig og fred fra et sted vi sjelden har tilgang til. I boken er vi til stede i Tripoli når diktator Gaddafis sønn får vite at Libya skal bli bombet. Vi er til stede i Paris når utenriksminister Jonas Gahr Støre innser at stormaktene som fører an i krigen ikke har noe ønske om å forhandle om fred. Og i Istanbul når amerikanske diplomater gir slipp på siste mulighet til å samtale med Gaddafis regime. Fra innsiden får vi en beretning om hvordan historien om det nå ødelagte Libya kunne tatt en annen retning. En beretning som er spennende som en thriller, og gir unik innsikt i hvordan norsk fredsdiplomati utøves.

Genres: Politics

261 pages, Hardcover

First published May 5, 2023

Reviews

[Sunniva · Rating 3 out of 5]

Tror nok jeg i større grad falt for sjangeren enn for hva denne boka faktisk var. Den er godt skrevet og det er gøy å føle seg litt på innsiden av norske diplomatiske hemmeligheter, men situasjonen boka omhandler virker noe smal for min smak. Det er vanskelig å føle at Norge måler opp som noe viktig når bakteppet for boka er intet mindre enn den arabiske våren, Gaddafis (og Libyas) fall, samt USA og NATOs (inklusivt Norge) bombeglade tilnærming til fredsbygging.
Men alt i alt en innsiktsfull og spennende bok. Ga en følelse av Norges ambisiøse tilnærming til utenrikspolitikk og ‘gode intensjoner må da være godt for noe’-mindset.

[Synnøve · Rating 4 out of 5]

Interessant og lærerik bok. Krigen framstår unødvendig. Krigen framstår uten ein plan etter bombinga. Særlig Frankrike og Storbritannia framstår som statar som er opptatt av seg sjølve og ikkje av fred. Dystert bilde av kor lett det tilsynelatande er å bombe seg til ei løysing.

[Christian Allers · Rating 5 out of 5]

Hva man kunne tenkt at var et kjedelig tema, nøkterne Norge sin involvering i kriger som angår langt større aktører, har blitt fortalt som en av de bedre spion thrillerne jeg har lest. Henrik Thune forteller en utrolig interessant og spennende historie om norske diplomaters forsøk på å skape fred før Libya krigen tok helt av i 2011. Den tar opp de små og store aktørene i konflikten og forteller om de ulike diplomatiske strategiene og filosofiene som praktiseres, viktigst av alt Norges, under Jonas Gahr Støre som utenriksminister.

Boka inspirerer til å ville jobbe med diplomati eller noe der omkring og anbefales sterkt.

[Espen Stølan Holten · Rating 5 out of 5]

Spennende fortelling og norsk fredsdiplomati. Thune skriver godt, og man kan fort glemme at dette er en ekte historie.
Endelig får vi disse bøkene fra innsiden og utsiden av UD - de fortjener å bli fortalt.
Neste på listen må bli «Ut av jungelen».

[Eva Ulland · Rating 5 out of 5]

Bare: les! Dette er så interessant - og spennende som en thriller!

[Vegaread · Rating 5 out of 5]

Jeg lærte mye om Libya og konflikten!

[N · Rating 4 out of 5]

Interessant og usedvanlig velskrevet om norsk fremstøt for å få en slutt på krigen i Libya. Jeg savner likevel litt mer refleksjon rundt disse i lys av Norges øvrige og ikke helt ubetydelige rolle i militæraksjonen som resulterte i den libyske statens sammenbrudd.

[Sigrid · Rating 5 out of 5]

Spennende og velskrevet fra innsiden av diplomatiet, om et norsk forsøk fredsprosess i Libya som dessverre ikke lykkes. Et must for alle med interesse for utenrikspolitikk!

[Henrik · Rating 3 out of 5]

Norge bombet Libya i 2011, men samtidig drev noen diplomater intenst arbeid med å få slutt på krigen, og finne en løsning på konflikten, i den norske tradisjonen som fredsmeklere. De drev hemmelig mekling mellom parter lojale til Gaddafi-regimet og de ledende opprørerne. Gode ambisjoner, men de oppnådde lite. Kanskje derfor har forfatteren her valgt å skrive boken som en spennings/drama-roman, men for meg blir de gjentatte skildringene av diplomater som står utenfor hoteller i Oslo med spente nerver og sigarett i munnen en litt oppbrukt litterær klisje.
Det jeg likte best med boken var anekdoter som egentlig gir innblikk i mye større saker. Et eksempel er tidligere president Sarkozys korrupsjon:

På linjen under har jeg skrevet: "Ismail forteller at Libya ga Sarkozy fem millioner euro. Det var bestikkelser for å sikre seg langvarig politisk støtte i Paris."

Slik Ismail beskrev hendelsen, skjedde alt dette før den til da relativt ubeskrevne politikeren Nicolas Sarkozy ble Frankrikes president, en maidag i 2007. Fra et sted i Tripoli hadde Saif, Ismail og andre nærstående fulgt den politiske situasjonen i Paris nøye. De skal ha følt seg relativt sikre på at den ambisiøse Sarkozy hadde gode muligheter til å dra i land seieren i presidentvalget. Derfor ble det tatt kontakt med hans betrodde medarbeider. Deretter ble en avtale inngått, og ikke lenge etter ble litt i overkant av femti millioner kroner sendt i retning av valgkampanjens ledelse i Paris. Deler av beløpet ble overført via bank i Beirut. Deretter gikk pengene videre til en bankkonto i Tyskland, til den som skulle gjennomføre utbetalingen. Noe ble også betalt kontant til nære assistenter. I Tripoli ble støtten bokført og en av Sarkozys notert som donasjon på et offisielt dokument. "Vi kan legge frem dokumentasjon", avsluttet Ismail.

Nå er jo Sarkozy dømt for dette. Kan dette være noe av grunnen til at Sarkozys Frankrike var krigshissere i denne konflikten?

Jeg vet ikke hva som hadde overrasket Støre mest, men fikk følelsen av at det var illojaliteten. Våget franskmennene virkelig å gå imot FNs eget vedtak? Jeg tror det var det som opprørte ham. At Frankrike var en alliert. At ingen, og i alle fall ikke Norge, som inntil da hadde brukt store ressurser på krigen, var blitt informert. Sarkozy planla å fjerne regimet, mens Obama og FNs beslutning var en annen: «Alle nødvendige midler» for å beskytte sivile, men ingen "utenlandske okkupasjonsstyrker av noe slag i noen del av Libya".

"Dette må de ha planlagt lenge", sa Støre. Han hørtes opprørt ut.

Vi får og litt innblikk i Libya under Gaddafi, en av de mer interessante statslederne i nyere tid, med sine eksentriske ideer og påfunn.

Både Tomas og jeg visste at Libya var annerledes enn andre stater. Det fantes ikke noen formell leder av Libya overhodet. I tråd med en av Gaddafis forunderligste ideer ble staten formelt nedlagt allerede i 1977. Staten skulle erstattes av "et massenes samfunn" samt en folkekongress alle skulle følge med på via direktesendt fjernsyn. Samtidig trakk Gaddafi seg som landets president og ble revolusjonens åndelige og broderlige leder. Det eneste vervet han ikke ga opp, var rollen som hærens øverste leder.

For oss hørtes det pirkete ut, midt i en blomstrende krig. Gaddafi var sjefen, om ikke i juridisk forstand så i alle fall i gavnet. Men for Ismail, og for de to diplomatene som var med ham hit til Oslo, var problemet helt reelt. Hva skulle Gaddafi trekke seg fra? Han hadde jo allerede gått av?

Har militær intervensjon noen gang fungert til å dyrke frem et demokrati i et land uten en demokratisk tradisjon? Etter Afghanistan og Irak burde dette vel ha vært klart for vesten alt i 2011, men medrevet av den arabiske våren ble det allikevel nok et forsøk på å bombe frem demokrati. Det fungerte dårlig. Borgerkrigen i Libya varte til 2020, og enda er situasjonen (fra det jeg har hørt og sett) svært ustabil. Jeg har selv møtt noen som (påsto, med god dokumentasjon) å ha vært solgt som slave i Libya, og Tripoli var (er?) en hotspot for menneskehandel. Så var vestlige politikere virkelig så naive at de trodde at militær intervensjon kom til å ordne ting? Eller var det andre, mer kyniske maktpolitiske faktorer som lå bak? Hva enn svaret er ble de største ofrene de sivile libyerne som mistet livet i det som ble en mangeårig konflikt og ustabilitet.

Den sommeren i 2011 forsvant Libya. Det finnes ikke andre måter å si det på. Landet bare løste seg opp. Hele statsdannelsen kollapset ned til sine minste bestanddeler. Alliansene mellom stammene opphørte. Politiet og hæren av leiesoldater deserterte eller ble til militser. Eldgamle byer ved Middelhavet som Misurata, Zliten og Sirte ble enklaver og løsrevne bystater. Oljeinstallasjoner og kraftverk ble sprengt. Fengslene ble tømt. Matproduksjon stoppet opp. Skoler og sykehus ble enten plyndret og forlatt eller tatt over av lokalsamfunn. Til og med TNC og opprørerne i Benghazi, med sitt skjøre forbund av frihetshungrende ungdom og radikale islamister, manglet kontroll over egne styrker.

Samtidig eksploderte volden.

[Jonas Maas · Rating 5 out of 5]

Spennende fortelling om en hittil ukjent del av norsk historie. Hjerteskjærende og rystende. Anbefales!

[Ingeborg Moa · Rating 5 out of 5]

Unikt innblikk i norsk fredsdiplomati, som dessverre ikke lyktes. Veldig godt skrevet!

[Thomas · Rating 3 out of 5]

Her ble det litt mye thriller stemning for min del

[Kyrre · Rating 4 out of 5]

Meget spennende! Litt kort, men absolutt verdt det for de som er interessert i krig og fred og sånt.

[Idunn Myklebust · Rating 5 out of 5]

Fikk endelig lest. Som en thriller! Varm anbefaling. Det er mennesker som til syvende og sist former historien.