What do you think?
Rate this book


261 pages, Hardcover
First published May 5, 2023
På linjen under har jeg skrevet: "Ismail forteller at Libya ga Sarkozy fem millioner euro. Det var bestikkelser for å sikre seg langvarig politisk støtte i Paris."
Slik Ismail beskrev hendelsen, skjedde alt dette før den til da relativt ubeskrevne politikeren Nicolas Sarkozy ble Frankrikes president, en maidag i 2007. Fra et sted i Tripoli hadde Saif, Ismail og andre nærstående fulgt den politiske situasjonen i Paris nøye. De skal ha følt seg relativt sikre på at den ambisiøse Sarkozy hadde gode muligheter til å dra i land seieren i presidentvalget. Derfor ble det tatt kontakt med hans betrodde medarbeider. Deretter ble en avtale inngått, og ikke lenge etter ble litt i overkant av femti millioner kroner sendt i retning av valgkampanjens ledelse i Paris. Deler av beløpet ble overført via bank i Beirut. Deretter gikk pengene videre til en bankkonto i Tyskland, til den som skulle gjennomføre utbetalingen. Noe ble også betalt kontant til nære assistenter. I Tripoli ble støtten bokført og en av Sarkozys notert som donasjon på et offisielt dokument. "Vi kan legge frem dokumentasjon", avsluttet Ismail.
Jeg vet ikke hva som hadde overrasket Støre mest, men fikk følelsen av at det var illojaliteten. Våget franskmennene virkelig å gå imot FNs eget vedtak? Jeg tror det var det som opprørte ham. At Frankrike var en alliert. At ingen, og i alle fall ikke Norge, som inntil da hadde brukt store ressurser på krigen, var blitt informert. Sarkozy planla å fjerne regimet, mens Obama og FNs beslutning var en annen: «Alle nødvendige midler» for å beskytte sivile, men ingen "utenlandske okkupasjonsstyrker av noe slag i noen del av Libya".
"Dette må de ha planlagt lenge", sa Støre. Han hørtes opprørt ut.
Både Tomas og jeg visste at Libya var annerledes enn andre stater. Det fantes ikke noen formell leder av Libya overhodet. I tråd med en av Gaddafis forunderligste ideer ble staten formelt nedlagt allerede i 1977. Staten skulle erstattes av "et massenes samfunn" samt en folkekongress alle skulle følge med på via direktesendt fjernsyn. Samtidig trakk Gaddafi seg som landets president og ble revolusjonens åndelige og broderlige leder. Det eneste vervet han ikke ga opp, var rollen som hærens øverste leder.
For oss hørtes det pirkete ut, midt i en blomstrende krig. Gaddafi var sjefen, om ikke i juridisk forstand så i alle fall i gavnet. Men for Ismail, og for de to diplomatene som var med ham hit til Oslo, var problemet helt reelt. Hva skulle Gaddafi trekke seg fra? Han hadde jo allerede gått av?
Den sommeren i 2011 forsvant Libya. Det finnes ikke andre måter å si det på. Landet bare løste seg opp. Hele statsdannelsen kollapset ned til sine minste bestanddeler. Alliansene mellom stammene opphørte. Politiet og hæren av leiesoldater deserterte eller ble til militser. Eldgamle byer ved Middelhavet som Misurata, Zliten og Sirte ble enklaver og løsrevne bystater. Oljeinstallasjoner og kraftverk ble sprengt. Fengslene ble tømt. Matproduksjon stoppet opp. Skoler og sykehus ble enten plyndret og forlatt eller tatt over av lokalsamfunn. Til og med TNC og opprørerne i Benghazi, med sitt skjøre forbund av frihetshungrende ungdom og radikale islamister, manglet kontroll over egne styrker.
Samtidig eksploderte volden.