Kirsten Thorup, a Danish author, was born in Funen, Denmark, in 1942 and now lives in Copenhagen. She is the author of three poetry collections, a volume of short stories, and three novels including Baby which has been translated into English. She has also written for films, television, and radio. Her novel, Den lange sommer, was published in Denmark in 1979.
Recognition 1974 - Otto Gelsted Prize 1996 - Tagea Brandts Rejselegat 2000 - Grand Prize of the Danish Academy
Jeg var ellers godt i gang med romanen her med det skønne navn, men må sande at jeg ikke bliver færdig. Jeg er dog på ingen måder opgivende omkring hendes forfatterskab og glæder mig til at blive venner med Kirsten Thorups skriverier. #elskedeukendte #kirstenthorup
Dette var en firestjernes roman helt frem til omtrent siste tredjedel, da syntes jeg den begynte å bli langtekkelig og jeg var fristet til å bla meg fort gjennom de siste to hundre sidene. Det er den eneste boken jeg har lest av Kirsten Thorup, og jeg er usikker på om jeg er fristet til å lese flere. Men altså, jeg likte den intense driven i begynnelsen av historien, og det var vanskelig å legge fra seg boka. Jeg ville vite hva som skjedde videre med Rene og omgivelsene hans etter studiene ble avbrutt, selv om den til tider etter min smak hadde noen litt vel råe scener jeg gjerne kunne unnvært. Overgangen til Karl sin historie var også spennende, men etterhvert begynte det religiøse vannviddet å bli litt i overkant repetetivt og kunne med fordel vært kortet ned for mitt vedkommende. Slutten ble dessuten for brå, og det hadde ikke skadet med et par ekstra kapitler der.
This entire review has been hidden because of spoilers.
This book, Elskede ukendte (unknown loved one) was very difficult to get through because the story was filled with so much hate, but I could not stop reading it. I was hoping the the main characters would change and be better human beings and I'm sure that is what kept me reading.
En veldig ambibiøs bok som behandler sentrale problemer i 90-tallets Danmark. Thorup har valgt et stort lerret og en rikholdig palett til å fargelegge det. Og hun mestrer å holde orden på det hele og la det flyte og ha en dynamikk som gjør at dramaet hele tiden er interessant for leseren.
Jeg har et par ankepunkter som gjør at jeg ikke kan si meg helt fornøyd med boka, og de henger sammen. Det ene er at ulike emneområder som trekkes inn i fortellingen ikke gjengis korrekt. Særlig helt i begynnelsen av boka fikk jeg flere slike irriterende opplevelser, f.eks. når det skrives at den ene hovedpersonen har en walkie-talkie med uttrekkbar antenne som han fra sin kjellerleilighet midt i en by pleier å snakke med stasjoner rundt om i hele verden. Jeg har selv drevet med denne hobbyen, og disse radioene har normalt en rekkevidde på noen kilometer til noen få mil. Enkelte gang KAN man oppleve det som ble kalt for 'skip' der signalene reflekteres i atmosfæren og da hender det man i en liten periode kan kommunisere med andre som sitter f.eks. i Syd-Europa. Men dette er unntaket, og da har man gjerne gode stasjonær-radioer og store utvendige antenner. Tilsvarende opplevde jeg beskrivelser knyttet til droger og virkning av disse, samt et par andre emneområder. Dette er dårlig research av forfatteren, men vil hos de aller fleste ikke oppdages ettersom de fleste leserne ikke har kompetanse på disse områdene. Mye av bokas handling foregår i pinsebevegelse-miljø. Dette opplevde jeg troverdig. Jeg har hatt litt kontakt med pinsebevegelsen selv, så jeg syntes dette virket overbevisende. Men kanskje lesere som selv er oppvokst i eller har større erfaring med slike miljøer på samme måte her vil reagere på at detaljene ikke hele tiden er realistiske? (Det kan naturligvis hende at Thorup selv kjenner pinsebevegelsen fra innsiden, og da vil nok disse detaljene være korrekte hele veien). Ihvertfall fikk disse dissonante opplevelsene meg til å måtte legge boka fra meg et par ganger, men etter noen timer var irritasjonen gått over og jeg kunne fortsette lesinga greit.
Men så er det det andre da. Det handler om en ikke helt tilstedeværende resonans med det organiske liv, slik jeg opplever det. Med det mener jeg at fortellingen oppleves som «uttenkt», at personene handler og tenker på måter som virkelige mennesker kanskje ikke ville gjort. Jeg skriver «kanskje ikke», og i det ligger det at jeg ikke intuitivt føler at personene «like gjerne kunne vært ekte mennesker» fra virkeligheten. Og dette er noe som for en bok som denne som åpenbart ønsker å si noe om sanne mennesker i en sann virkelighet, altså være en kommentar til det aktuelle samfunnet, gjør at jeg ikke helt kan sette pris på den. Jeg elsker bøker som gir meg en opplevelse av å komme på innsiden av autentiske mennesketyper som jeg fra før ikke har hatt kjennskap til. Og da blir det rett og slett en skuffelse at personene i denne boka, så dramatiske, særpregede og dynamiske de enn er, ikke inngir meg med den følelsen at jeg har lært noe om virkeligheten. Bare om en imaginør virkelighet som Thorup har tegnet «mest mulig lik» den sanne virkeligheten.