Sophie Mackintosh – The Water Cure

[Ann Helen]

Her kan vi diskutere The Water Cure av Sophie Mackintosh.

[Marianne]

Tenker jeg skriver det her også... Jeg fant The Water Cure svært rotete i lydbokformatet. Noen andre som har samme opplevelse? Jeg kjøpte eboka nå istedenfor. Jeg klarte rett og slett ikke konsentrere meg, selv om innleser(e) er veldig bra. Er det bare meg?

[Marianne]

Gikk over til ebok, og nå maker det sense, for å si det på godt norsk. Svært spesiell etterhvert, men selv om jeg har lest vaskeseddelen så ser jeg ikke helt hvor forfatteren vil ennå.

[Elida (elidaleser)]

Halvanna time ut i lydboka og eg har litt The Handmaid's Tale-vibber over denne. Hm?

[Marianne]

Ja her er det dystopi i retning Atwood, selv om språket ikke er helt det samme. Feelingen når jeg leser derimot er mye lik. Underfundig roman dette. Over halvveis er jeg hektet, men fremdeles ikke helt sikker på retning...

[Elida (elidaleser)]

Eg er halveis i lydboka, og kan ikkje fatte og begripe kor dette skal ende eller kor det begynte...

[Marianne]

Haha da er vi to :-)

[Marianne]

Å du verden denne boka og kom tok meg. Brått, plutselig og aldeles uforventet. Beste boka sålangt i Booker-lesingen for egen del. Sitter igjen som et levende spørsmålstegn. Dystopisk, realitetsforskyvende (om nå det er et ord?) og forstyrrende god. Nå er jeg svært nysgjerrig på hva dere syns etter fullgått løp. Spretter opp på foreløpig 2.plass på lista mi (man må jo ha rom for en potensielt enda bedre bok ;-)

[Ann Helen]

Så gøy! Da har vi funnet hver vår foreløpige favoritt. Jeg venter på at The Water Cure skal dukke opp i postkassen, tipper den kommer i starten av uken. Nå gleder jeg meg!

[Ann Helen]

Jeg fikk ikke dystopifølelsen av denne, mer en slags kult-følelse. Moren virker som en kultleder som til syvende og sist ikke er karismatisk nok til å lure alle kvinnene til å bli og følge henne. Noen av dem forstår hva hun driver med og vil ikke være en del av det. Her skjer det vel både selvmord, drap og muligens noen som klarer å dra?? Litt usikker. De eneste hun klarer å holde ved sin side er døtrene.

Jeg likte fortellerperspektivene til Lia og Grace og synes boken er virkelig nydelig skrevet. Den er interessant bygget opp og jeg synes at det passet godt at vi ikke får vite Grace sin bakgrunnshistorie før etter at vi har fått alt som skjer med mennene fra Lia sitt perspektiv.

Men uten noe form for kontekst faller historien litt flatt. Er det samfunnskritikk inni her? Hva er det forfatteren prøver å si i så tilfelle? Dette virker ikke som en feministisk bok i det hele tatt og det er uten tvil mennene jeg får mest sympati med. Jeg skjønner at moren kanskje har hatt noen dårlige opplevelser med menn, men hun har hjernevasket døtrene så til de grader, uten at det helt er mulig å forstå hvorfor hun er så ekstrem. Med litt mer kontekst hadde det kanskje vært mulig å forstå hva forfatteren ønsker å formidle.

Kanskje ønsker hun bare at dette skal være en historie om en sær familie. Som ser på forholdet mellom mor og døtre, mellom en sammenknyttet familie og de fremmede som blir en del av livene deres. Dette er interessant nok i seg selv, men igjen føler jeg at det er vanskelig å rettferdiggjøre det som skjer når jeg ikke får noen forståelse for hvorfor det skjer. Denne boken mangler rett og slett en del for meg, til tross for at den er vakkert skrevet.

[Monika]

Jeg tror det er en kultfamilie i en dystopiverden.

Jeg klarer ikke å lande følelsene mine om denne. Ja, det er bra, men er det så bra liksom? Og helt enig, Ann Helen, det er mennene som vant min sympati (eller helt til de ble noen raringer på slutten).