Etter min mening er «Illvilje» den aller beste Wisting-romanen Horst har skrevet så langt. Et lite knepp mørkere i handling. Hakket fastere i plottet.Etter min mening er «Illvilje» den aller beste Wisting-romanen Horst har skrevet så langt. Et lite knepp mørkere i handling. Hakket fastere i plottet. En skarpere regi på dramaturgien. Eller sagt med enklere ord ... Vi kommer nærmere den rendyrkede ondskapen i et finslipt plott der Horst varierer stødig mellom rolig etterforskning, intens spenning og heftig driv. Å klare å finne den rette balansen mellom disse ulike elementene er en svært krevende øvelse. Horst på sitt beste har akkurat dette som sin sterkeste våpen, og i denne boka er han på sitt beste.
Mennesker som av hele sitt hjerte ønsker å påføre andre smerte og lidelse, som nyter å se at noen har det vondt, og som utfører ondskapsfulle handlinger med det som formål, er heldigvis svært sjeldne tilfeller. Men, de finnes, og i denne Wisting-romanen får vi møte to av dem. De kunne lett blitt karikert, men blir det ikke. Tvert imot viser Horst en innsikt i disse menneskene, og velger en nøktern og balansert tilnærming til problematikken. Jeg synes å se en viss inspirasjon fra en glitrende TV-serie som tar for seg profileringen av kjente amerikanske sadistiske seriemordere på 70-tallet, mens anslaget i «Illvilje» er som snytt ut av en episode fra første sesong av «Bosch». Det er helt innafor å la seg inspirere når dette gjøres med kløkt, finesse og presisjon. Når sluttresultatet har særpreg og et tydelig fingeravtrykk.
Horst sine tre cold case-bøker har etter min mening løftet både Wisting som karakter og Horst sitt forfatterskap. Dette er rett og slett kvalitetskrim!...more
I fem bøker har jeg latt meg fascinere og begeistre av den svært uvanlige miksen kriminologi, filosofi, idéhistorie, psykologi, religion, ogI fem bøker har jeg latt meg fascinere og begeistre av den svært uvanlige miksen kriminologi, filosofi, idéhistorie, psykologi, religion, og astrofysikk. Ja, for det er det denne serien til A.J Kazinski er ... Et litterært prosjekt der de prøver å løse verdens største gåter, svaret på livets opprinnelse, vår eksistens, og dødens mysterium samtidig som de putter disse umulige spørsmålene inn i en forrykende thriller med grenseløs spenning, action, halsbrekkende tempo, spektakulære mord og en solid dose teologi. Det er bare å gi seg ende over ... For en vanvittig ide, og for et spinnvilt oppsiktsvekkende resultat.
Etter fem bøker er det bare å reise seg fra stolene og applaudere høylytt. Jeg har lyst til å rope et rungende «Da capo» men vet at det er ønsketenking. Jeg tror forfatterne er ved veis ende med denne thrilleren. I «Miraklenes natt» får vi hele lidelseshistorien fra dommen, gjennom spotten og fornedrelsen på Golgata, til korsfestelsen og selve oppstandelsen. Det er fullendt. Det er et lerret der hver minste ublekede piksel er dekket med farger. For en krimserie dette ble. For et drama, og hvilken spektakulær avslutning ... Jeg har knapt pust igjen etter å ha lest siste side. Tusen takk til forfatterne og til Gyldendal Norsk Forlag som har stått last og bram med dem gjennom hele serien. Bravo!...more
Lene Lauritsen Kjølners første selvpubliserte roman, etter å ha gitt ut de fem første på forlag, ble dessverre en stor skuffelse for meg. Det erLene Lauritsen Kjølners første selvpubliserte roman, etter å ha gitt ut de fem første på forlag, ble dessverre en stor skuffelse for meg. Det er krevende å gi ut selv. Det settes svært store krav til kvalitet i absolutt alle ledd for at sluttproduktet skal bli godt nok. Faren for at man blir for navlebeskuende og ukritisk til egen tekst er overhengende.
Jeg skal ikke hevde at det er det som har skjedd i «Mord på Kilen», men forfatteren kunne hatt stort utbytte av noen ekstra runder hos en profesjonell redaktør. Humoren som veldig ofte er finslepen, skarp og treffende hos Kjølner blir nesten som blødmer å regne denne gangen, og den drukner i en ekstrem pratsomhet der hver eneste detalj males ut med bred pensel, og sakte men sikkert kveler de kvalitetene som ligger i teksten. Her burde og skulle det vært kuttet mye.
I neste omgang går denne pratsomheten ut over spenningen, dessverre. Etter en frisk start blir det bare mer og mer seigtflytende. Til tider får jeg inntrykk av at det er viktigere å holde på sjargongen enn det er å fortelle historien. Enten det, eller så har forfatteren rett og slett gått litt på tomgang i sitt siste prosjekt. Dette kunne virkelig blitt en herlig og godt fortalt historie, men Kjølner har ikke overbevist meg om at hun er av dem som ikke trenger redaksjonell hjelp fra et forlag....more
Denne kortromanen (150 sider) med førstebetjent Camille Verhoeven i hovedrollen har i utgangspunktet et fantastisk kult plott. En terrorbombe går av iDenne kortromanen (150 sider) med førstebetjent Camille Verhoeven i hovedrollen har i utgangspunktet et fantastisk kult plott. En terrorbombe går av i sentrum av Paris. Et par timer senere stiller bakmannen opp på politihuset og melder seg selv. Han forteller at han har plassert ut seks bomber til på strategiske steder, alle med tidsinnstilling slik at det smeller av en ny hver dag. Kravet for å fortelle hvor bombene er gir Verhoeven og kollegaene et delikat dilemma. Han vil ha løslatt sin drapsdømte mor, ha fritt leide til Australia, og 4 millioner euro.
Samme hvilke pressmidler politiet prøver på så er mannen like standhaftig og iskald. Han firer ikke en millimeter. Så smeller det igjen ...
Pierre LeMatre har en svært særegen skrivestil som krever sin leser for å si det slik. Teksten er full av digresjoner og tankesprang. Og handlingen hopper gjerne fra avsnitt til avsnitt, og det er ikke alltid like lett å følge trådene. Men, det er slik denne forfatteren skriver. Det er hans fingeravtrykk. Camille Verhoeven-fans vil elske denne lille godbiten, og for deg som ikke har lest de tre bøkene Irene, Alex og Camille, så kan denne kortromanen være en kul introduksjon til språket og universet. Jeg anbefaler deg å prøve dette ut. Noe helt annet, for å si det forsiktig....more
Jussi Adler-Olsen er en mann det ikke er lett å bli klok på. Han skriver glitrende kriminalromaner den ene gangen og tragikomisk dårlige den neste. OgJussi Adler-Olsen er en mann det ikke er lett å bli klok på. Han skriver glitrende kriminalromaner den ene gangen og tragikomisk dårlige den neste. Og det handler ikke om gode eller dårlige plott (de er stort sett spektakulære hver gang), men om fortellerstemme og språk.
I «Offer 2117» er Jussi på sitt beste. Boken er svært spennende med et voldsomt driv, gode og fascinerende subplott, og dyptpløyende karakterskildringer som river oss opp med hjerterota. Det virker nesten som om forfatteren har kriblet i fingrene etter å skrive denne historien. Det er en energi og en nerve i språket, det mellom-menneskelige og i dramaturgien som jeg må tilbake til de første AvdelingQ-bøkene for å finne.
Vi som har fulgt med serien fra første bok har ventet utålmodig på å få Assads historie avdekket, og her kommer den. En kan trygt si at den er både skremmende og traumatisk. Langt verre enn jeg hadde forestilt meg. Det er gripende å følge Assad og Carl gjennom denne boken. Begge viser helt nye sider av seg selv, og det er rett og slett strålende skrevet. Om jeg skulle ha en eneste innvending til Offer 2117 så måtte det være at hevntørsten til antagonisten er så ekstrem at den tipper over til det parodiske mot slutten. Men, du verden så gøy det var å endelig få se Jussi i storform igjen. Les folkens!...more
Av og til kommer en over forfatterskap via finurlige omveier. Da Samuel Bjørk meldte forfall til en bokturne i Tyskland etter Frankfurtmessa, endteAv og til kommer en over forfatterskap via finurlige omveier. Da Samuel Bjørk meldte forfall til en bokturne i Tyskland etter Frankfurtmessa, endte jeg opp som hans erstatter, og som forfatteren Lars Lenths reisekamerat. Nysgjerrigheten min vokste for hver opplesing jeg bevitnet fra scenen. Morsom, satirisk og en smule ironisk og samfunnskritisk krim fra Bærum ... Altså Hallo! Dette måtte jeg finne ut av. ;)
«Den norske pasienten» hektet meg opp fra dypet som en møresild på dorgefart. Jeg kunne ikke annet enn å le av denne underfundige og morsomme krimhistorien. Karakterene er herlig utfrika og malt i så mange grelle farger at en kan bli sjøsyk av mindre. Det er vittig, gjenkjennelig og samtidig fullstendig Kokkelimonke crazy på en og samme tid. En kan ikke annet enn å elske advokatfullmektig Leo Vangens hjelpeløse forsøk på å karre seg opp fra en tilværelse av selvvalgt avmakt, relativ fattigdom og beslutningsvegring til hans mirakuløse oppstandelse fra forfallet i denne romanen. Det samme kan sies om den mislykkede nordnorske torpedoen Rino. Karaktertegning av ypperste klasse. Satirisk til fingerspissene.
I tillegg er dette en ganske kul (om enn ganske så spinnvill) krimhistorie. Vi kan godt kalle det en røverroman også, men først og fremst så er det krimplottet som syr romanen sammen til en helhet. Det er småspennende hele veien, selv om Lenth tar seg bedre tid i skildringene og de utmalende partiene enn en krimforfatter vanligvis får lov til. Historien gir oss et tverrsnitt av det moderne Norge, av forfallet og luksusen, av paradoksene og skinnhelligheten. Rett og slett fornøyelig og morsomt!...more
«Dei sju dørene» er ein kriminalroman. Uansett kor høgt forlaget eller forfattaren måtte protestere på det. Heile motoren i forteljinga er den private«Dei sju dørene» er ein kriminalroman. Uansett kor høgt forlaget eller forfattaren måtte protestere på det. Heile motoren i forteljinga er den private etterforskinga til hovudpersonen Nina, og jakten hennar på løysinga av kva det var som eigentleg skjedde med den forsvunne leigebuaren Mari Nilsen. Det er eit klassisk mysterium, ei gåte, eit puslespel. Og midt i det heile står privatdetektiven som protagonist, og det er hennar synsvinkel me fylgjer gjennom heile boka.
Agnes Ravatn er ein mester når det kjem til å teikna sylskarpe karakterar med brist og mangler. Og ho gjer det med ein morosam og leiken penn. Me humrar og ler av karakterenes lett gjenkjennelige krumspring i det daglege strevet. Vert glade i dei, alle som ein, og me kjenner oss att i situasjonar me sjølv har opplevd. Slik sett er dette ein strålande roman.
Når det kjem til det reint krimfaglege handverket så er det likevel litt å utsetje. Fine overraskande twistar, vel å merke, men boka manglar eit par klyper av det krydderet ein krimroman skal ha, og det er nerven, uroen og spenninga. Det går litt trått til tider. For mykje utanomsnakk og litt for mange kvardagslege familieintriger. Til tider slit eg litt med å halda tråden i dialogane og.
Men ... Om me vil få opp respekten for krimsjangeren som me er så glade i, så tykkjer eg at me skal prisa oss lukkeleg for at flotte, heilstøypte, kvinnelege samtidsforfattarar som Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven no gjer slik Andre Bjerke, Knut Faldbakken og Ingvar Ambjørnsen har gjort før dei ... Skriv krim!...more
«Maurtuemordene» er Hans Olav Lahlums femte bok i den historiske krimserien med handling fra sent 60-tall og begynnelsen av 70-tallet. En serie som«Maurtuemordene» er Hans Olav Lahlums femte bok i den historiske krimserien med handling fra sent 60-tall og begynnelsen av 70-tallet. En serie som skiller seg ut ved sitt unike særpreg, ikke minst på grunn av Lahlums slepne fortellerstemme.
Ja, det er både stivbeint og snirklete skrevet med noe som nærmer seg konservativt riksmål. Høflighetsfraser og forbeholdene innskuddsetninger florerer. Både dialoger, skildringer og tankereferater kan virke litt kunstige og gammelmodige i form og uttrykk. MEN ... det passer som hånd i hanske til denne krimserien. Språket er i seg selv et fingeravtrykk ved Lahlums fortellinger, og er med på å sende deg som leser 50 år tilbake i tid. Det er en balansegang på stram line, jeg ser det, men i denne romanen (i motsetning til i Kameleonmenneskene) holder forfatteren balansen godt.
Plottet er sammensatt, interessant og pirrende. Vi snakker om en seriedrapsmann og en lystmorder som går løs i Oslos gater på mørke kvelder våren 1972, og politietterforsker Kolbjørn Kristiansen møter langt mer motstand enn i tidligere mysterier. Hvert eneste vitne og hver eneste involverte person må strykes fra listen over mistenkte. Ingen av dem kan ha gjort ugjerningene. Hvordan skal en sporhund gå fram når det ikke finnes spor? Som trent krimleser så jeg tidlig konturene av en løsning (som også viste seg å være riktig), men det ødela ikke spenningen og stemningen for meg. Jeg koste meg skikkelig i Lahlums forunderlige klassiske krimverden denne gangen. Godt gjort. Helstøpt og spennende lesing....more
Som norsk krimforfatter må jeg være såpass ærlig som å si at det går flere år mellom hver gang noen tilfører sjangeren vår noe nytt og annerledes. AtSom norsk krimforfatter må jeg være såpass ærlig som å si at det går flere år mellom hver gang noen tilfører sjangeren vår noe nytt og annerledes. At noen tør å utfordre konvensjonene, og gi historiene et uttrykk, en twist, eller en stemme som skiller seg ut. Heine Bakkeid er en slik stemme. Hans debutroman "Jeg skal savne deg i morgen" er nok både plottmessig og karaktermessig en vandring på brede motorveier vi har kjørt før, men det litterære uttrykket er annerledes. Det samme er elementene av det paranormale, den beksvarte humoren, og skildringene av et menneske i en psykose sett innenfra. Skillelinjene mellom de reelle hendelsene som faktisk skjer, hovedpersonens hallusinasjoner, feberfantasier og ruspåvirkede inntrykk er flortynne gardiner i grenselandet mellom fantasi og virkelighet. Som leser utfordres vi til å tro eller tvile på det fortellerstemmen serverer oss.
Som krimroman er denne absolutt i den mørkere delen av landskapet, og jeg ser enkelte omtaler boken som en slags "gothic noir", en merkelapp jeg også kan være tilbøyelig til å bifalle. Her skildres vanviddet, depresjonene, hallusinasjonene, abstinensene, sorgen, det suicidale og det eksistensielle med en så mørk penn, og så tett opp mot beskrivelsene av et høstmørkt og viltert nordnorsk landskap at helheten blir en symbiose av karakter og natur.
En utsøkt litterær penn stryker det hele sammen til en vakker, vond, gripende og spennende historie der jeg som leser utfordres på det fortellertekniske. For det er klart, at ved å gi det psykiske spillet, de historiske linjene og den mektige naturen såpass mye plass, så går det på bekostning av drivet i fortellingen. Boken kan oppleves som seigtflytende enkelte steder. Samtidig så er det stemningsskapende og creepy helt inn til margen. Flere steder krysser kriminalromanen inn i skrekksjangeren, og den underliggende uhyggen i å se et menneske brytes ned slik Thorkild Aske blir her, er kanskje bokens sterkeste antagonist.
Jeg lar meg imponere av forfatterens litterære stemme, og av evnen til å kombinere sine skildringer av sterke psykiske problemer med beksvart humor og dirrende suspense. Knakende godt gjort, og en forfatter flere norske lesere bør få øynene opp for....more
La det være sagt først som sist ... «La mig falla» er så langt bort fra en konvensjonell A4-krim som det er mulig å komme. Dette er noe helt annet.La det være sagt først som sist ... «La mig falla» er så langt bort fra en konvensjonell A4-krim som det er mulig å komme. Dette er noe helt annet. Noe jeg knapt har sett før i denne sjangeren. Det er en fryktelig historie som fortelles. Vond, skitten, gripende, ubehagelig og nesten naturalistisk i sin tilnærming. Å lese boken er som å få kjørt en kniv i magen på første side, og som så vris sakte rundt til du har gnagd deg gjennom de 420 sidene. Boken er et skrik av smerte, av sorg, av angst og av tomheten som står igjen når et barn forsvinner og blir borte.
Ja visst er det en thriller. Vi følger en fars jakt på sannheten om hva som skjedde med hans datter i Magaluf på Mallorca da hun forsvant sporløst for tre år siden. Vi følger ham på hvert eneste skritt inn i Mallorcas aller mørkeste avkroker, og det er spennende og jævlig på en og samme tid.
Samtidig så må det påpekes at Mons Kallentoft vrenger sjelen med innsiden ut i denne boken. Den er så litterær i skildringene, i formen og i det fortellertekniske at det ikke ligner noe annet jeg har lest innen spenningslitteratur. Aldri har jeg lest noen skildre savn, sorg, lengsel og smerte så godt som dette. Og aldri har noen skrevet en så levende, men også skitten, skildring av ferieparadiset. Karakterene tar pusten fra deg, og det gjør ordene også, og den dumpe forferdelige smerten som vrir seg gjennom deg på hver eneste side. Dette var (for å si det mildt) noe helt annet enn oppskriftskrim! ...more
Jeg er veldig glad i Hans Olav Lahlums historiske krimbøker, men denne har sin handling fra 2012 og det er ungdommer som har hovedrollen. Da kan enJeg er veldig glad i Hans Olav Lahlums historiske krimbøker, men denne har sin handling fra 2012 og det er ungdommer som har hovedrollen. Da kan en ikke skrive dialoger og tankereferater som ligner det en pen vestkantfrue på 92 år kunne tenkt og sagt. Veldig stivt, unaturlig og dessuten langt mer banalt enn det vi vanligvis ser fra Lahlums dyktige penn. Dessverre ikke spennende denne gangen, og det er lite som stemmer....more
Den sjette kriminalromanen om journalisten Kajsa Coren er den første boka jeg har lest av Trude Teige, men det kommer ikke til å bli den siste. «AldriDen sjette kriminalromanen om journalisten Kajsa Coren er den første boka jeg har lest av Trude Teige, men det kommer ikke til å bli den siste. «Aldri tilgi» er en aktuell roman med en meetoo-tematikk som bare har ventet på å bli fortalt. Boka overrasker ikke, og det er ikke en kompleks krim med mange twister og uventede vendinger. Den er enkel, og er fortalt med en lett og ledig penn uten forsøk på å være dypsindig elitistisk litteratur. På mange måter vil jeg hevde at akkurat det er bokas store styrke. Den gir seg ikke ut for å være noe annet enn en spennende krimroman, og forfatteren evner å fortelle historien på en lettfattelig, god og engasjerende måte. «Less is more» er et mantra hos krimredaktører, og det er ikke uten grunn. Trude Teige er en mester i å holde på leseren, holde på spenningen, og samtidig ha en engasjerende fortellerstemme som holder leseren klistret til boksidene. Litt kritikk til redaktører i Aschehoug som ikke har klart å rydde opp i et par logiske brist.
Det er vågalt av et så kjent ansikt som Trude Teige å knytte en fiktiv historie såpass tett opp mot virkeligheten. Vi kjenner igjen det virkelige politiske bildet, og hun gir ikke ved dørene i sin omtale av en del svært kjente norske metoo-saker de siste årene. Vi lesere vil ikke være i tvil om hvilke saker og mennesker hun viser til selv om ingen navn nevnes, og boken er ikke bare et oppgjør med seksuell trakassering og overgrep i norsk media og politikk, det er også en ramsalt kritikk av hvordan medier og det politiske miljøet har behandlet disse sakene. Hun har flere steder brukt reelle metoo-saker og pakket dem inn i bokas fiktive karakterer. Veldig transparent, men likevel innenfor det som er greit å gjøre etter min mening.
PS! Onsdag 30.oktober bokbader jeg Rivertonpresident Trude Teige under åpningen av SILK internasjonale litteraturfestival....more
Om vi en gang skal gjøre et regnskap over krimårene 2010-2020 i Norge, så er det ett navn som kommer til å bli rammet inn med gullskrift, og det erOm vi en gang skal gjøre et regnskap over krimårene 2010-2020 i Norge, så er det ett navn som kommer til å bli rammet inn med gullskrift, og det er Gard Sveen. «Den siste pilegrimen» og «Bjørnen» er utvilsomt begge på topp 10-lista over beste norske krimutgivelser dette tiåret. «Drømmenes Gud» kommer ikke til å stå der.
Ikke dermed sagt at det er en dårlig krimroman, for det er den absolutt ikke, men den holder ikke samme skyhøye kvalitet som de to nevnte. Storyen blir litt for flat, litt for omstendelig, og hauk over hauk spillet blir litt for rørete til at jeg klarte å følge trådene helt til mål. Jeg var helt i ørska flere ganger med hvem som var hvem.
Beirut 1982 som bakteppe til det historiske subplottet er gripende skildret i all sin brutalitet, og det er scener i denne boka som skjærer dype spor i en sindig gutt som meg fra bondelandet. Dessverre blir Oslo-handlingen med Tommy Bergmann langt mer stillestående «se deg over skuldra-spenning» Det skjer rett og slett fryktelig lite, og det meste handler om å sende mistanker rundt fra person til person i en evigvarende malstrøm.
Likevel ... Gard Sveens evne til å skildre historiske begivenheter, skakkjørte sjeler og rustne mennesker med brist og skår er forbløffende godt gjort. Han oser av skjønnlitterær kraft når han drar penselen over Beirut i 1982. Det er gripende rått fortalt, og det er en historie jeg aldri vil glemme. Den biten av «Drømmens Gud» er strålende!...more
Jeg bruker vanligvis ikke å hoppe rett på siste bok i en serie, men av og til er jeg tvunget til det for å være oppdatert til en opptreden på scenenJeg bruker vanligvis ikke å hoppe rett på siste bok i en serie, men av og til er jeg tvunget til det for å være oppdatert til en opptreden på scenen sammen med forfatteren. (CrimeTime i Göteborg). For meg ble det en positiv overraskelse denne gangen. «Broder Jakob» er femte bok i hennes serie om Jana Berzelius. Jeg leste boka på svensk, og det var en helt annen språklig og komposisjonsmessig flyt og drive over denne boka enn det var over første bok som jeg leste for tre år siden.
Emilie Schepp har utvilsomt utviklet seg veldig som forfatter. En kan selvsagt spørre seg om det ikke er litt i overkant kreativt å brette ut en seriedrapsmann som drukner sine ofre i en vanntank, spretter dem opp og syr dem sammen som havfruer nedentil, for så å spyle dem ut i havet. Jeg mener også at det er en del litt for opplagte twister her som jeg måtte «vente» på at politiet skulle forstå. Likevel så er dette en knallgod krimroman. Heftig spenning i høyt tempo og med svært gode karakterer som skiller seg ut i mengden og som har en dybde vi ofte ikke ser. Den brå og eplekjekke Mia som likevel har en sårbarhet som gjør oss mo i knærne. Den familiekjære, litt naive og trauste Henrik, som tross dette kanskje er den skarpeste kniven i skuffen. Jana og Danilo som begge har det ekstremt voldelige ved seg, men som likevel trekk som vi trykker til brystet. Samspillet mellom dem. Avhengigheten. Forakten. Rett og slett godt gjort! ...more
Jan Erik Fjell sin forrige krimroman «Lykkejegeren» var noe av det mest geniale som er skrudd sammen de siste årene i norsk krim. Forventningene mineJan Erik Fjell sin forrige krimroman «Lykkejegeren» var noe av det mest geniale som er skrudd sammen de siste årene i norsk krim. Forventningene mine til «Gjemsel» var derfor veldig store. Heldigvis ble de innfridd. «Gjemsel» er et solid stykke arbeid. Velkomponert, strømlinjeformet struktur, helstøpt plott og godt skrevet. Dette kan utmerket godt være den romanen som gir Fjell en etterlengtet Riverton-nominasjon.
Årsaken til det er at han for første gang har skrevet en krimroman uten synlige svakheter. Det virker så gjennomarbeidet og solid fra første til siste side. Karaktertegningene (som alltid har vært Fjells største styrke) er enda skarpere i «Gjemsel». I tillegg så har selve krimhistorien blitt polert med morsomme twister og Magnus Torp har fått en langt større rolle. Kompaniskapet og samarbeidet med Anton Brekke er virkelig et skue i forfatterkunst.
Så hvorfor går jeg ikke helt til topps på terningen her? Grunnen er todelt. For det første så stanser subplottet fra Texas litt for tidlig. Samtalene mellom pateren og den dødsdømte var et nydelig krydder, og jeg kunne tenkt meg mer av det. Det andre er at det blir litt for mye surr for meg rundt letingen etter drapsmannen i Norge. Jeg klarer ikke følge helt med i svingene, og er tidvis litt svimmel av alle vendingene historien tar. Men ... Du verden ... Dette ER en av de aller beste norske krimbøkene så langt i år....more
«Menneskehunger» er en like makaber krimbok som tittelen antyder. Samtidig må det sies at det makabre, det utenkelige, det usmakelige, blir skildret«Menneskehunger» er en like makaber krimbok som tittelen antyder. Samtidig må det sies at det makabre, det utenkelige, det usmakelige, blir skildret med en elegant finesse, og tilsatt en nøye tilmålt mengde krydder, som faktisk gjør denne retten spiselig (!) Dette er ikke en kvalmende Keplersk blodpudding eller en ihjelstukket Nesbø-biff. Dette er en finskåret indrefilet fra Brekke, så vidt stekt i fresende smør på begge sider, medium rare, slik at det fremdeles pipler noen dråper blod fra den møre biffen. Kniven glir lett gjennom kjøttet, og serverer leseren en utsøkt smaksopplevelse som krimelskere kan nikke gjenkjennende til. Alt tilbehør er valgt fra kjente og kjære nordiske oppskrifter, veiet og målt i riktige mengder, og råvarene må sies å være uvanlig kortreiste.
Her er det et hint av kjente gamle oppskrifter, men også noen forfriskende nye smaker. De kulinariske skildringene er utsøkte og de smelter på tunga, så selv om plottet har en noe forutsigbar og harsk ettersmak, glir kjøttet overraskende lett ned. Kanskje kan vi utsette noe på at den hemmelige kokken bak oppskriftene avslører seg tidlig, og at kelneren bruker i overkant lang tid på å overbevise restaurantgjestene om rettens fortreffelighet, men han skal ha cred for å klare å selge inn en råvare som i de fleste krimkjenneres kresne ganer ville bli betraktet som uspiselig.
Jeg anbefaler den nevnte retten på det varmeste, og nyt den gjerne med en ung frisk burgunder. Menyen som serveres er rikholdig og god, men jeg ville nok betakket meg fra levergryten om jeg var deg....more
«Norges best skjulte krimhemmelighet», slik omtalte en krimkollega Asle Skredderberget for meg for tre år siden. Siden den gang har jeg lest hans to«Norges best skjulte krimhemmelighet», slik omtalte en krimkollega Asle Skredderberget for meg for tre år siden. Siden den gang har jeg lest hans to første krimromaner om den norsk-italienske økokrimetterforskeren Milo Cavalli, og nå også den tredje og siste så langt i serien. «Hevnen tilhører meg» kom ut på Gyldendal i juni, og jeg er nesegrus av beundring etter å ha lest den.
Mannen skriver gnistrende godt, og han behersker thrillermomentet til fingerspissene. Det blir aldri kjedelig og aldri stillestående. Du drives frem gjennom kjappe scener, effektiv etterforskning og en intens jakt, samtidig som Milo spises opp innenfra av et destruktivt ønske om hevn over den som har ødelagt livet hans.
Pulsen slår heftig hos både forfatter og leser gjennom hele boka, og jeg velger å sette merkelappen thriller fremfor krim på denne serien. Ja, det er etterforskning av drap i alle bøkene, men det er det stadige jaget og det høye tempoet som kjennetegner bøkene mer enn selve drapsmysteriene. Trusselen mot protagonisten blir sterkere og sterkere for hver side som går i denne siste boka, og det er et heseblesende plott som ikke gir rom for mange pustepauser.
Skal vi sammenligne Asle Skredderberget med noe internasjonalt så er kanskje Lee Child og Robert Ludlum de mest nærliggende preferansene. Her går det unna i svingene, og i motsetning til en del andre i sjangeren med halsbrekkende tempo, så skriver han altså strålende også.
«Vindbaroner» av Hogne Hongset er en hybridroman på mange måter. Delvis krimroman, delvis thriller, og delvis et partsinnlegg i norsk energidebatt.«Vindbaroner» av Hogne Hongset er en hybridroman på mange måter. Delvis krimroman, delvis thriller, og delvis et partsinnlegg i norsk energidebatt. Den scorer nok ikke full pott på noen av de tre punktene, men helheten blir en energibombe det lukter svidd av. Som krimroman blir det historiske plottet litt for gjennomsiktig. Som thriller er protagonisten ikke spesielt jaget eller truet, og som partsinnlegg i vindkraftdebatten får innlegget en anelse slagside.
Men, som sagt, i sum blir dette likevel en herlig leseopplevelse. Jeg merket at jeg gledet meg til å lese hver gang anledningen bød seg. Sidene flagret av gårde i både spenning og av politisk engasjement og interesse. Og ikke minst ... jeg mener snart 80 år gamle Hongset er en mann vi bør lytte til. Slagside, ja han har nok det ... men han har et engasjement, en yrkeserfaring, og en utdannelse som gjør at vi ikke bør fnyse av hans argumenter. Han stiller mange berettigede spørsmål ved oppleste og vedtatte sannheter, og researchen hans er oppsiktsvekkende grundig.
Som spenningsroman er dette en godt komponert historie fortalt med en enkel og stødig penn. Et fantasifullt plott som holder vann i massevis, og jeg liker fortellerstemmen der vi stort sett utelukkende følger protagonistens synsvinkel. Rett og slett godt skrevet. Pynt så kaka med et brennende politisk engasjement og en god sak som bør få mange til å tenke seg om tre ganger, ja da har du en strålende bok jeg mener vi alle bør lese, uavhengig av ståsted i Acer-sak, miljøvern, naturvern og vindkraftengasjement. En «must-read» for å si det på godt norsk....more
«I de beste sirkler» er ikke den beste av de fem bøkene om Olivia Henriksen, men heller ikke den svakeste. Den plasserer seg midt i landskapet. Til«I de beste sirkler» er ikke den beste av de fem bøkene om Olivia Henriksen, men heller ikke den svakeste. Den plasserer seg midt i landskapet. Til tider fornøyelig og sprudlende, andre ganger i overkant mange krampaktige similier. Det er litt som prosecco det der ... Et glass og to er strålende. En flaske og to blir du ganske dårlig av. Her burde redaktøren brukt en mye skarpere saks, slik at de som sto igjen hadde blitt skikkelig morsomme og artige. Det samme gjelder for så vidt fraser innen kjærlighetslivet som blir svært svulstige en del ganger.
Så over til det positive. Miljøet, rammen, karakterene, humoren og stemningen i Kjølners bøker er en fryd hver eneste gang. Hennes forfatterstemme og mysterier er noe helt unikt i norsk krimlitteratur som jeg ikke klarer å la være å elske, og «I de beste sirkler» føyer seg fint inn i den rekken. Plottet er spenstig og morsomt som alltid i historiene fra oppdiktede Ankerholmen, mens løsningen gjerne er like umulig for en leser å se som Christies Poirot-bøker. Det blir så mange finurlige krinkelkroker, at vi faller av i opprullingen og nøyer oss med å erklære detektiven som et geni :)
Summa sumarum ... En kul og morsom Olivia-historie som ville blitt adskillig bedre om forlaget hadde gjort jobben sin. ...more
Den andre boken i denne serien er en «must read» dersom du leste første bok «Den fjerde ape». Ingenting er nemlig slik du trodde det var ... og nårDen andre boken i denne serien er en «must read» dersom du leste første bok «Den fjerde ape». Ingenting er nemlig slik du trodde det var ... og når jeg sier ingenting, da mener jeg INGENTING! Wow-faktoren er ganske så høy mens du fosser gjennom denne oppfølgeren, som ikke står tilbake for noe av det spektakulære du fikk i debuten. Den mangler kanskje litt på den underliggende nerven, og så blir den litt i overkant kompleks rent plottmesdig. En tanke «overkill» et par steder.
Men ... du vil bli skremt, du vil bli sinnsykt sjokkert og du vil garantert ønske mer selv om boka driver deg til vanvidd. Det universet og det plottet som J.D Barker har skapt i disse to bøkene er rett og slett en genistrek. Den litterære verden har vel knapt sett en mer skremmende sosiopat enn Anon Bishop. Du må rett og slett lese for å forstå hva det er jeg mener. En ting må likevel sies ... Disse bøkene MÅ leses i rekkefølge, og de henger så tett sammen at det bør ikke gå veldig lenge mellom lesing av bok nummer 1 og bok nummer 2. Å bare lese denne boka er bortkastet tid uten grunnlaget fra «Den fjerde ape». Det gjør imidlertid ingenting, for det er den beste krimboken jeg har lest i år. ...more
Psykologiske thrillere har aldri vært min favorittsjanger, men jeg har noen favoritter som jeg elsker, som for eksempel Stephen King og Gillian Flynn.Psykologiske thrillere har aldri vært min favorittsjanger, men jeg har noen favoritter som jeg elsker, som for eksempel Stephen King og Gillian Flynn. Kristine Storli Henningsens «Den som elsker deg høyt» er ikke der oppe, men jeg kan ikke annet enn å applaudere. Dette er en thriller som har mange av ingrediensene som skal til for å få leseren til å krype inn i fosterstilling. Kravlende uhygge som klorer deg på ryggen, et hint av det okkulte, et isolert miljø med karakterer som har mange lag og som fremstår som tidvis ganske creepy. Jeg får assosiasjoner til flere av de store mestrene i scener der Storli Henningsen lar disse odde landsbybeboerne få slå ut i full blomst. Scenen der hovedpersonen kommer inn til en ensom kvinne som manisk sitter og glatter håret sitt så det ryker og lukter svidd, mens huskatten ligger blodig og sterkt skadet i hjørnet, er et av mange eksempler som fikk meg til å grøsse.
Som sagt, boka har åpenbare kvaliteter, og jeg kan forstå at Fredrik Wanderup lot seg begeistre til en femmer i Dagbladet. Når jeg likevel holder igjen litt så er det fordi det virker litt som om hun ikke har våget å gripe mulighetene som ligger i sjangeren. Hovedpersonens alkoholisme kunne med enkle grep skapt større uhygge dersom skildring av ustanselig vindrikking hadde blitt erstattet med små tegn til lidelsen, samtidig som paranoia og hallusinasjoner hadde fått større plass. Da ville vi lesere undret på hva som var fakta og fiksjon. Okkultisme er mye mer skummelt når gjennomsyret ondskap får slå ut i blomst i karakterene, enn når ritualer og symboler får hovedrollen. Vennskapet mellom Fie og Stella er litt for hysterisk overstrømmende og de siste 20 sidene virker også påklistret og unaturlig på leseren. Men ... Dette er absolutt lovende takter i den desidert vanskeligste sjangeren en kan velge seg. Bravo!...more
Jeg var av dem som var svært begeistret for fjorårets "Nullpunkt" fra herrene Horst og Enger. Den hadde et tempo og et driv som gjorde boka intens,Jeg var av dem som var svært begeistret for fjorårets "Nullpunkt" fra herrene Horst og Enger. Den hadde et tempo og et driv som gjorde boka intens, heseblesende og underholdende. Det samme kan nok ikke i samme grad sies om oppfølgeren "Røykteppe". Her er tempoet skrudd ned noen hakk til avisanmeldernes store glede, men jeg personlig savner litt av den spinnville og eplekjekke galskapen fra «Nullpunkt». Det var noe røft og lekent over det plottet som jeg ikke finner her. Fortellermessig så er nok Røykteppe også hakket mer refererende i stilen, noe som skaper en litt kunstig avstand til hendelsene.
Etterforskningen er likevel interessant og veldig spennende, og drapsgåtene og forsvinningsgåtene holder drivet oppe helt til de siste 40 sidene når en skjønner hvordan det hele henger sammen. I motsetning til de seriøse anmelderne som hyller selve avslutningen, så faller liksom bunnplata ut av bilen for min del der. Jeg klarer ikke kjøpe at det finnes mennesker som er villig til å gå til de skrittene forfatterne skisserer basert på det motivet som presenteres. Ikke i 2009 og ikke i 2019. Jeg tror heller ikke på at hovedpersoner tilfeldigvis har så mye uflaks i det å havne midt i smørøyet som det Emma Ramm har. Det virker litt for oppkonstruert.
OK … Nok kjeft gutter ;) Horst og Enger har skapt et svært spennende karaktergalleri som jeg har forelsket meg skikkelig i, og jeg vil garantert kaste meg over neste bok som en glupsk piraya. Sidene blafrer alltid fortere når jeg leser Horst og Enger, og 350 sider «Røykteppe» gikk unna på et døgn. Det forteller (tross en litt skuffende opprulling) at gutta har gjort det meste riktig. Igjen! Og så sekser i Tvedestrandsposten da ... ...more
Jeg lyttet til lydbokversjonen av «Dronen» innlest av Ane Dahl Torp. En fantastisk bok og en like fantastisk innleser. Her er det bare å applaudereJeg lyttet til lydbokversjonen av «Dronen» innlest av Ane Dahl Torp. En fantastisk bok og en like fantastisk innleser. Her er det bare å applaudere både forfatter og skuespiller!
«Dronen» gjorde Unni Lindell til Rivertonprisvinner for andre gang i 2018, og jeg skjønner hvorfor. Måten hun mestrer kunststykket å skildre både miljø, karakterer, psyke, spenning og stemning på i denne romanen er bare fabelaktig. Å finne den rette balansen mellom rike skildringer og samtidig holde driv og spenning ved like er et C-moment i kriminallitteraturen. Ingen som ikke skriver selv vet hvor grenseløst vanskelig akkurat det er å få til. Om du vil boltre deg i miljø og karakterer så faller intensiteten, framdriften og spenningen som et blylodd. Og kjører du på med action, tempo og spenningssekvenser så står karakterene igjen som pappfigurer i konturløse landskap. Å få til balansen er det noen ytterst få krimforfattere som klarer, og selv disse begavede mesterne klarer det sjelden i hver eneste utgivelse.
«Dronen» er en slik bok der uhyggen kravler seg inn under klærne dine samtidig som karakterene bare blir skarpere og skarpere gjennom sine forvridde og forkvaklede psyke for hver side som går. Marian, Agnes og «dronemannen» tegnes med så strøken penn at jeg ble helt mo i knærne av misunnelse og beundring. Klasse! Men, også miljøet, naturen, bygningene og insektene som kryper, kravler og flyr ... Nydelig skildret. Samtidig er drivet der hele veien. Stadig nye momenter, spenningssekvenser og en nesten paranoid, klaustrofobisk jakt på gjerningsmannen. Ikke ett sekund kjedelig. En verdig prisvinner!...more
Jo Nesbø ... Hva mer kan jeg si som jeg ikke har sagt hundre ganger tidligere? Vel ... Denne gangen ble jeg advart. Han fortalte i et intervju førJo Nesbø ... Hva mer kan jeg si som jeg ikke har sagt hundre ganger tidligere? Vel ... Denne gangen ble jeg advart. Han fortalte i et intervju før utgivelsen at han hadde tenkt tanken «Hva er det aller jævligste jeg kan gjøre med Harry? Og da svaret kom, så gjorde jeg det ...»
La oss si det slik ... Jeg var advart, men ikke forberedt! At det i det hele tatt er mulig å kjølhale en karakter så til de grader som Nesbø gjør med Harry Hole her, det er nesten ubegripelig. Her snakker vi ikke over grensen. Vi snakker ikke over bristepunktet. Nei, vi snakker ikke gjennom hele Dantes inferno og tilbake igjen heller. Dette går så fullstendig til helvete som det er fysisk mulig å komme, og når det er gjort så finner Jo Nesbø fram spaden ...
Dette er vel noe av det beste, og verste, jeg noensinne har lest av en krimforfatter. «Kniv» hører hjemme der oppe da Nesbø skrev sine aller beste Harry Hole-romaner. I mitt hode er denne bedre enn både Marekors, Frelseren og Snømannen. Helt oppe på siden av Panserhjerte. Ikke noe vampyrtulleri eller gjennomkorrupte politisjefer denne gang. Bare Harry. Og hans absolutt jævligste mareritt. Om du trodde Harry Hole var på sitt mørkeste i «Gjenferd» ... Tro om igjen. Det var tindrende dagslys, partytelt og paraplydrinker den gangen i forhold til det som venter Harry i «Kniv». Gled dere! Eller nei ... forresten ... Finn fram noe å trøste dere med. Dere trenger det! Jeg sier som Hakeem: FY FAEN! ...more
Et helt greit plott som dessverre ikke engasjerte meg veldig personlig denne gangen. Noen artige twister og gåter er det imidlertid.
Jeg sliter veldigEt helt greit plott som dessverre ikke engasjerte meg veldig personlig denne gangen. Noen artige twister og gåter er det imidlertid.
Jeg sliter veldig med å få orden på Rohdes skrivemåte. Det oppleves veldig springende. Synsvinkler og sceneskift som hopper midt i kapitler, ofte uten avsnittsdeling, er utrolig forvirrende. Det samme er manglende eller uklare referansebindinger. Altså at jeg som leser ikke klarer å skille hvem som sier hva, og om de tenker eller snakker, eller om det er forfatterens skildringer. Det skurrer altså i kommunikasjonen. Her må redaktørene i Kagge ta kritikk, for dette er helt basic redaktørmat. Og om det ikke tas der så har vel forlaget språkvaskere og korrekturlesere ...??? ...more
Av de fire første hele romanene om K2 og Patricia, så er nok denne dessverre den svakeste. Lahlum beveger seg her farlig nær stupet når det kommer tilAv de fire første hele romanene om K2 og Patricia, så er nok denne dessverre den svakeste. Lahlum beveger seg her farlig nær stupet når det kommer til stivt og utilgjengelig språk. Jeg synes også K2 sine tanker rundt sitt eget kjærlighetsliv og det sjalusidramaet som blir tegnet opp i denne boken, er krøkkete, keitete og full av blødmer. Lahlum er også langt mer pratsom i denne romanen og kunne med fordel ha fått en langt sterkere regi.
Selve mysteriene og løsningen på disse er som vanlig i gode hender når Lahlum skriver, men jeg savner de geniale og intelligente krumspringene som vi har sett i de tre første bøkene. I denne blir kanskje plottet i overkant sammensatt og sakene har for mange tråder. Så virker det nesten påtvunget, men også veldig overforklart at hvert eneste menneske har kameleonegenskaper og skifter ansikter. Jeg skal si det enkelt: Jeg liker Lahlum godt. Jeg liker de tre første bøkene i serien hans godt, men jeg likte ikke denne historien. Satser på at Maurtuemordene har mer å by på av det jeg vet han kan....more
«Falken» er Tom Egelands første thriller etter at han avsluttet serien om arkeologen Bjørn Beltø. Savner vi ham? JA, det gjør vi ... men ikke i denne«Falken» er Tom Egelands første thriller etter at han avsluttet serien om arkeologen Bjørn Beltø. Savner vi ham? JA, det gjør vi ... men ikke i denne thrilleren. Det er moro for en som meg, som er bittelitt opptatt av skrivekunst, å se hvordan Tom Egeland leker seg med thriller-elementene i denne boka. Her får nemlig leseren kjørt seg når det kommer til tempo og synsvinkler. Vi får en 200 minutters trikkekapring presentert gjennom omtrent 20 ulike synsvinkler på drøye 500 sider.
«Falken» er en marerittaktig terrorhandling servert leseren minutt for minutt. Hakket mer spennende enn NRKs Hurtigruta minutt for minutt ... Scenene og synsvinklene skifter med en hastighet jeg aldri har sett i en thriller før. Det er nesten bare bruddstykker av tanker og handlinger som skytes ut fra tastaturet til Egeland før vi er på et nytt sted hos en ny person med en ny handling. Se for deg sceneskiftene i actionserien 24 der regissøren har snortet en alvorlig overdose speed før innspilling. Det er helt ellevilt, og ganske kult! Som leser får du ikke lov til å puste ett eneste sekund. Du drives videre og videre og videre i et halsbrekkende tempo. Resultatet er at boka leses i ett jafs med en hvilepuls på omtrent 140.
Twistene er mange og heftige, og skrekken sitter langt inn i beinmargen hos leseren.
En liten innvending til slutt ... Med så mange sceneskift og synsvinkelskifter så er det en del av karakterene som sier eller tenker det samme gang på gang, og det er ganske trøttende. Men, er du interessert i å skrive thrillere, så er dette rene læreboka i hvordan du skaper tempo....more
«Rullatorgeriljaen» er Inger Postvolls debut som romanforfatter, og hun kan trygt senke skuldrene. Denne boka kommer leserne til å elske. Spreke«Rullatorgeriljaen» er Inger Postvolls debut som romanforfatter, og hun kan trygt senke skuldrene. Denne boka kommer leserne til å elske. Spreke pensjonister som tar den helt ut, og som nekter å la seg knekke under tung medisinering eller av strenge sykepleiere, er en brennsikker vei å gå for å bli en snakkis. Når boka i tillegg viser seg å være et skikkelig sjarmtroll med lun og varm fortellerstil, og en underliggende humor som bobler til overflaten med jevne mellomrom, ja da kan en vel ikke be om stort mer? Kan en vel?
Ah ... Om den var spennende? Sette lanseres jo faktisk som en spennngsroman. Svaret er litt av begge deler. Fram til 2/3 av boka er lest så ligger spenningen hovedsakelig rundt nysgjerrigheten vår på hvilke hemmeligheter som skjuler seg blant pensjonistene og blant de ansatte. Det virker som om alle sammen har en eller annen hemmelighet som de vegrer seg for å dele. Så eksploderer boka i action og spennng på den siste tredjedelen. Her går det virkelig unna, og en skal være langt sprekere til beins enn disse oldingene for å klare å holde følge med bussen.
Som dere sikkert forstår så er dette en lun, varm, god og vittig spenningsroman med flere overraskelser. Vi elsker spreke gæmliser, og stort freshere enn denne gamle og sprø folkehøgskolegjengen finner du dem ikke. Her klirrer både glassene og sangstemmene høyere enn bibelord. Dette er gjengen å rulle med om du ønsker å ta den helt ut. Russen kan gå å legge seg! ...more
Loading...
