«Isbjørngåten» er Hans Olav Lahlums åttende kriminalroman med handling 50 år tilbake i tid. Alle unntatt en med Oslo som sentrum for begivenhetene. Je«Isbjørngåten» er Hans Olav Lahlums åttende kriminalroman med handling 50 år tilbake i tid. Alle unntatt en med Oslo som sentrum for begivenhetene. Jeg har i mine sju tidligere omtaler sagt det meste som er å si om denne serien. De er alle sammen spunnet rundt den samme spolen. Ett eller flere svært mystiske eller gåtefulle drap/kriminelle handlinger blir begått i nåtid (som da er 1969-1973), de har nesten alltid en tilknytning til tidligere historie, og politimannen Kolbjørn Kristiansen får i oppgave å løse mysteriene. Han bruker sin langt yngre og lynende intelligente venn Patricia som støtte for å løse sakene. Han er den som reiser rundt og avhører mistenkte, mens hun er den som grubler fram løsningen på gåtene. Og sammen klarer de altså å løse det uløselige.
Klassisk puslespillkrim med andre ord. Lahlum bruker alt han kan fra klassisk krimlitteratur for å skru sammen plott som synes nesten umulige å få hull på, og bøkenes suksessoppskrift er at leseren får være med å gruble lenge nok til at det blir spennende hjernetrim. «Isbjørngåten» skiller seg ikke i nevneverdig grad fra de andre sju jeg har lest før, hverken i 70-tallets høflige og stivbeinte riksmål eller i Lahlums knakende gode krimplott. Det er hel ved, og så absolutt en bok for hans store tilhengerskare. En rik forretningsmann. En kidnappet sønn i 1933 som aldri kom til rette, og nå en ny kidnapping av hans andrefødte 16 år gamle sønn 40 år senere i 1973, og syv bitre fiender som alle har solide motiver for hevn. Jeg avslører vel ikke for mye når jeg sier at radarparet K2 og Patricia løser begge sakene denne gangen også, og at jeg fikk en hel ukes intens hjernetrim mens jeg leste. Denne gangen var jeg imidlertid langt nærmere å være like kjapp som Patricia til å se løsningene enn det jeg har vært tidligere. Nok en fornøyelig krimgåte fra min gode venn Hans Olav Lahlum!...more
Som forfatterens ektemann er jeg ikke i nærheten av å være habil nok til å kunne gi en uhildet vurdering av denne boka. Slik er det, så dere får ta miSom forfatterens ektemann er jeg ikke i nærheten av å være habil nok til å kunne gi en uhildet vurdering av denne boka. Slik er det, så dere får ta mine ord for det de er. En begeistret stemme fra innerste sirkel av kohorten.
«Uvigslet jord» er Agnes sin fjerde spenningsroman fra mitt fødested Øystese i Hardanger, og den tredje der lensmann Bengt Alvsaker har hovedrollen. Som i sine tidligere krimbøker, så nøster hun en kriminalsak rundt noe som er skakt og skeivt i samfunnet vårt. Noe som det er vanskelig å snakke om. Et tabu, om du vil. Tidligere bøker har tatt for seg både voldtekt i nære relasjoner, omsorgssvikt, religiøs undertrykkelse av kvinner og spilleavhengighet. Denne gangen er det homofili i små bygdemiljøer som er det sentrale temaet, og vold, overgrep og skam knyttet til denne grupperingen. Jeg som bor under samme tak som forfatteren vet hvor engasjert hun er i disse sakene, og jeg mener hun gjør en fantastisk jobb for å belyse slike problemstillinger i sine bøker.
I «Uvigslet jord» dukker det opp gamle beinrester i en hage på byggefeltet Vavollen i Øystese. Sammen med disse levningene, som viser seg å være en arm, finner de også en dongerijakke med et gammelt skolebevis fra 1983. Beviset tilhører den da 18 år gamle Morten Vik. En gutt som har vært borte fra bygda siden den gang. Familien har aldri meldt ham savnet, og alle i bygda trodde han bare reiste sin vei da ryktene om hans legning begynte å spre seg med bygdedyret. I etterforskningen av den gamle saken kommer lensmannen over flere detaljer som gjør at mysteriet øker i omfang. Hvem er det for eksempel som har sendt moren til Morten et postkort hver eneste jul siden 1983, og utgitt seg for å være Morten? Så begynner forferdelige ting å skje i bygda, og en av lensmannskontorets betjenter forsvinner. Er det en tilfeldighet at også han er homofil?
Jeg leser alltid Agnes sine manus flere ganger gjennom skriveprosessen. Det har jeg gjort denne gangen også, og sluttresultatet er etter min mening det mest helstøpte hun noensinne har skrevet. Et rått, tøft, gripende og engasjerende krimplott skrevet med hennes karakteristiske fine penn. Det ligger en varhet, en ømhet og en omsorg i ordene. Teksten flyter og karakterene trer fram som ekte mennesker du blir glad i og bryr deg om.
Om du først har bestemt deg for å skrive en spenningsroman, hvorfor ikke gjøre det fullt og helt, the full monty, med hele sjela blottet, med hud og hOm du først har bestemt deg for å skrive en spenningsroman, hvorfor ikke gjøre det fullt og helt, the full monty, med hele sjela blottet, med hud og hår? Hvorfor ikke gjøre det akkurat så skamløst virkningsfullt som det Ole Asbjørn Ness gjør i sin krimdebut «Fem dager i mai»?Ikke en kjeft skal fortelle meg at ikke Ness har tilegnet seg absolutt alle triksene i thriller-håndboka. Han bruker hvert eneste ett av dem uten blygsel, og det er bevisst krimhåndverk fra første til siste bokstav. Vi snakker tross alt om en seriøs forfatter som har Tarjei Vesaas debutantpris hengende i beltet. Denne karen vet nøyaktig hva han gjør. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Og det funker som faen.
Så kan en gjerne gjøre seg selv til en surmaga kritiker i VG, og mene at alt dette er overfladisk, spekulativt, fullt av krimklisjeer, og en utnyttelse av billige horrortriks. Gjerne det, om en ønsker å briske seg med elitistiske preferanser. Personlig kunne jeg ikke gitt mer balla i en kritikers røst enn jeg gjør her. Ness ville skrive en drivende god spenningsroman. Han har brukt alle verktøyene i verktøykassa for å få det til, og har lykkes langt bedre enn de fleste av oss andre som driver med dette. «Fem dager i mai» er råspennende, velskrevet, og en adrenalin-thriller som holdt meg våken til langt på natt. Da har forfatteren lykkes. Ferdig snakka!
Om du helst ikke vil lese en thriller som mikser grov utnyttelse av unge, vakre kvinner, ispedd en god dose ytterliggående islam og høyreekstremisme, og med en sex-avhengig rebell av en politimann på vei nedover i karriereløpet. Vel, da kan du la være å lese denne. For så skrinn er ramma faktisk, men herrejemini så spennende boka er. For meg er det mer enn nok!...more
«Knokkelstøv» av debutanten Anders Moe er en litterær røverroman om en torpedo som prøver å finne en vei ut av all volden og døden han påfører andre. «Knokkelstøv» av debutanten Anders Moe er en litterær røverroman om en torpedo som prøver å finne en vei ut av all volden og døden han påfører andre. Han får hastverk med å komme seg ut av all dritten han sleper på da hans kone blir drept i en bilulykke, og han blir sittende alene igjen med ansvaret for tenåringsdatteren Tina. Å bryte med fortiden viser seg imidlertid å gi hovedpersonen langt mer eksistensielle problemer enn han så for seg.
Boka er nesten for en kortroman å regne med sine 200 sider, og jeg veksler litt mellom å kategorisere den som en litterær fortelling fra Oslos underverden, eller en gangsterthriller skrevet med en poetisk undertone. «Knokkelstøv» lar seg rett og slett ikke plasseres i bås slik de fleste romaner i spenningssjangeren gjør.
Spenningen ligger naturlig nok i om hovedpersonen makter å rive seg løs fra de destruktive kreftene som styrer ham, og i så fall hvordan. Men, like så mye dreier det seg om en indre reise mot det skjebnebestemte og underliggende i et menneske. Det er lett å trekke tråder tilbake til naturalismen i litteraturhistorien der ingen mennesker kan fri seg fra det åket de bærer på av arv fra fortiden. En tanke om at mennesker er livsslaver som er forhåndsdømt til å være det de alltid har vært. At endring ikke er mulig.
Er det vellykket? Som spenningsroman har den flere åpenbare mangler, men det veies langt på vei opp av det poetiske språket, nerven, dramaet og dypdykket ned i et ødelagt sinn. Dette er fascinerende lesing, og noe helt annet enn du vil finne i en A4-krimroman på bestselgermonteret....more
Det finnes dem som mener at krimlitteratur ikke kan være litteratur. Til dem har jeg følgende å si ... Les årstidskvartetten av Anders de la Motte. LeDet finnes dem som mener at krimlitteratur ikke kan være litteratur. Til dem har jeg følgende å si ... Les årstidskvartetten av Anders de la Motte. Les "Se meg falle" av Mons Kallentoft. Les "Bakom synger døden" av Karin Fossum. Eller les "Matadorens siste dans" av Øistein Borge. Og deretter kan du ta deg en bolle. Alle disse eksemplene fra 2020/2021 er ypperlige eksempler på hvor fin, vakker og gripende en moderne kriminalroman kan være.
I Matadorens siste dans følger vi den pensjonerte britiske politietterforskeren Lennox Hartly til den spanske landsbyen Montepaz i Analucia. Der har han slått seg ned på sine gamle dager sammen med sin kone Emma, bare for å oppdage at Emma er i ferd med å bli alvorlig syk av demens. Hennes beste venninne, Penny ,har bosatt seg sammen med dem for å pleie og ta seg av Emma. Denne historien mellom disse tre gamle er en så uendelig vakker beskrivelse av kjærligheten, at jeg får klump i halsen når jeg leser.
For å få tankene bort fra sykdommen til Emma, begynner Lennox å engasjere seg i etterforskningen av et drap som er blitt begått i den lille landsbyen. Når politiet står fast, så fortsetter Lennox å grave. Det nører fort opp under mange hendelser, og ganske snart blir en ny innbygger i landsbyen drept. Lennox Hartlys etterforskning er en fryd å lese om for de av oss som er glad i den tradisjonelle engelske landsbykrimmen. Det går langsomt og metodisk framover mot en sjokkerende løsning. Det er bitre intriger, mystiske spor, folk med lag på lag av hemmeligheter, vitner som lyver, og venner som en aldri kan være sikker på om en kan stole på. Klassisk landsbykrim i moderne innpakning, pyntet med en sløyfe av det som kanskje er den vakreste kjærlighetshistorien jeg noen gang har lest i en krimroman. Fantastisk! Dette er en "must read"-anbefaling fra min side....more
Tina Frennstedts andre bok i serien om Cold Case- leder Tess Hjalmarsson i Malmö er en bunnsolid og interessant kriminalroman. Skikkelig håndverk og vTina Frennstedts andre bok i serien om Cold Case- leder Tess Hjalmarsson i Malmö er en bunnsolid og interessant kriminalroman. Skikkelig håndverk og veldig tro mot sjangeren. Selv om historien om drapet på den unge musikkstudenten Max er en fiktiv og oppdiktet fortelling fra første til siste bokstav, så er den likevel basert på et uoppklart drap fra 1991, og du sitter hele veien med følelsen av at dette er en true crime-roman. Det handler om Frennsteds måte å skrive på. Den enkle prosaen, den saklige tilnærmingen og i hovedkarakterenes iboende skikkelighet. Det er ærlige, oppriktige og hardtarbeidende politifolk som jobber systematisk etter et logisk mønster. Vi tror på dem. Vi tror på saken. Og vi tror på historiene som fortelles.
Det jeg prøver å si er at Tina Frennstedt er en usedvanlig dyktig skribent, og hun gjør historien om drapet på Max til noe som oppleves som nært, sårt og nesten personlig for leseren. Vi grubler oss nedover i de mystiske trådene sammen med Tess og Marie, og vi berøres av både saken og tragedien. Den eneste svakheten jeg klarer å komme opp med er kanskje at HVEM som sto bak ugjerningen aldri blir et spørsmål som opptar oss som lesere i særlig grad. Til det blir vennene og miljøet rundt Max for femten år siden for vagt og uengasjerende. Vi føler egentlig ikke for noen av dem, og da blir det litt likegyldig hvem av dem som er den skyldige også. Men ... Dette er skikkelig gjort. Troverdig. Realistisk. Virkelighetsnært. Og (viktigst av alt) ... Knakende godt skrevet!...more
«Torsdagsmordklubben» av Richard Osman har på kort tid blitt et fenomen innen internasjonal kriminallitteratur. På få uker før jul i 2019 eksploderte «Torsdagsmordklubben» av Richard Osman har på kort tid blitt et fenomen innen internasjonal kriminallitteratur. På få uker før jul i 2019 eksploderte bokmarkedet i Storbritannia, og TV-kjendisen Osman solgte latterlige mengder med bøker av sin krimdebut. Historien om de fire pensjonerte vennene i eldrebofellesskapet som hadde startet en egen mordklubb på torsdager, trollbandt alle leserne med sin lune sjarm og humor, og kombinerte det med et svært godt komponert krimmysterium med mange uventede vendinger.
Først av alt vil jeg rette en stor takk til det lille enmannsforlaget GursliBerg, som har sørget for at vi får denne sjarmbomben også i norsk språkdrakt. Jeg kan ikke forstå annet enn at de har gjort et skup med å skaffe seg rettighetene til denne godbiten. For en godbit er det definitivt! Jeg kan ikke huske sist gang jeg koste meg så mye i lesestolen som jeg gjorde de to dagene jeg brukte på nesten 450 sider med selvironisk, erkebritisk, puslekrim i «Torsdagsmordklubben». Det er selvsagt en smakssak om en liker den uformelle og personlige skrivestilen, men hos meg var det en innertier fra første setning av. Boka er etter min mening en herlig blanding av en god dose Agathae Christies «miss Marple»-romaner, en språklig touch av Brigdet Jones dagbok, og en solid dæsj av den elleville og litt smålåtne humoren i «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant». Om Olivia Henriksen i Lene Lauritsen Kjølners bøker noen gang skulle bli riktig gammel, og flytte inn i dette bofellesskapet, da er hun kommet til Paradis. Hun ville elsket det, akkurat som disse fire gamlingene elsker og nyter sine siste dager.
Det som stikker seg mest ut er (naturlig nok) den underfundige erkebritiske humoren som svøper inn hvert eneste lille kapittel i denne romanen. Det går knapt et eneste avsnitt uten at du sitter og humrer over noe treffende som blir sagt eller gjort. Det er så mye livsvisdom, treffende observasjoner og energi som putrer ut av porene på denne kvartetten, at det i seg selv er en fornøyelse å lese. Helt uavhengig av krimgåten. Gang på gang så gapskrattet jeg mens jeg leste, og jeg er så utrolig glad for at filmrettighetene er kjøpt opp. Vær så snill å gi rollen som Ron til John Cleese. Han er skapt til den rollen. Du må nok være over gjennomsnittet glad i engelsk humor og satire for å finne glede i det du leser, men er du det, ja så er det iallfall evigheter siden sist jeg leste noe så treffende som dette.
«Kosekrim» er en betegnende sjanger å benytte når en skal omtale denne boka. Det er krim. Det er ikke spesielt blodig eller makabert, og det er nesten litt koselig å være med på å løse gåten. Svakheten med denne sjangeren har alltid vært at det har blitt lagt for mye krefter i den lune og koselige humoren, og for liten vekt på at krimmysteriet skal holde mål. Det var en stor positiv overraskelse å se at «Torsdagsmordklubben» ikke har gått i denne fellen. Drapsmysteriene er svært interessante, intrikate, gåtefulle og utfordrende. Leseren blir lurt trill rundt gang på gang på gang. Forfatteren har brukt god tid og masse kreativitet for å skape et så solid krimmysterium som mulig, og det er en tydelig plan hos forfatteren på struktur, oppbygging og dramaturgi i forhold til dette. Som lesere blir vi dratt inn i spekulasjonene, teoriene, mysteriene og i etterforskningen. Du klarer kanskje (om du er skarp) å gjette morderen tidlig, men du klarer aldri i livet å se hvordan dette henger sammen og hvorfor hendelsene oppstår. Om du kutter bort all den kostelige humoren som «gjør» romanen, ja så står du fremdeles igjen med en knakende god krimroman. Det er godt gjort.
Handlingen er enkel: Ute på den engelske landsbygda er det opprettet et lokalsamfunn rundt et gammelt fraflyttet kloster bestående av eldreboliger. Et bofelleskap på noen hundre eldre mennesker i sytti-åtti årene. Blant denne gjengen har du fire pensjonister som har startet sin egen klubb, «Torsdagsmordklubben», der de møtes hver torsdag for å løse gamle mordgåter, eller «cold cases», for å bruke et annet uttrykk. Når så et ekte mord dukker opp i deres eget lokalmiljø, ja så finner ikke klubben seg i at politiet skal få lov til å etterforske drapet alene. Ved hjelp av like deler sjarm, kløkt og påtatt naivisme elger de seg innpå etterforskningen og de to etterforskerne. En av dem, en ung kvinnelig betjent, har de egenhendig rekruttert inn i teamet på kreativt vis. Dere har for lengst gjettet hvem som ender opp med å løse sakene, men det er helt greit. Det er ikke der spenningen ligger i denne boken. Den ligger i hvordan disse gamlingene får det til. En ting er uansett sikkert … Klarer du å tråle deg gjennom de 430 sidene uten at Ibrahim, Ron, Joyce og Elisabeth får et helt eget sted i hjertet ditt, ja da er du rett og slett hjerteløs. Årets største positive overraskelse i krimjungelen så langt i år, er en engelsk sjarmbombe. Ferdig snakka!...more
Helge Thime-Iversens tredje bok om Kripos-etterforsker Njaal Natland er utvilsomt den mest komplekse av dem, og også den mest aktuelle med sin storpolHelge Thime-Iversens tredje bok om Kripos-etterforsker Njaal Natland er utvilsomt den mest komplekse av dem, og også den mest aktuelle med sin storpolitiske ramme rundt kampen mot terror. Det er et stort lerret å bleke når en tar tak i disse problemstillingene, og i likhet med Trygve Kallands #hundeneiraqqa (også han fra Haugesund), så klarer Thime-Iversen å gjøre dette med respekt,kløkt og innsikt.
I «Offiseren» møter en hel palett av fargerike karakterer som hver på sitt vis vikles inn i et forestående terrordrama på norsk jord. Når en først har forstått hvor dette bærer, så kjører forfatteren på med flybensin, og viser hvilken dyktig thrillerforfatter han er. Du trenger oksygenmaske for å komme gjennom de siste femti sidene av boka.
Det jeg liker ekstra godt er å se at han ikke noe sted tyr til den enkleste løsningen. Dramaturgisk tar han flere grep som overrasker leseren, og selv om han noen ganger blir i overkant overforklarende i å underbygge de hemmelige tjenestenes moralske dilemma, så skaper han et skremmende realistisk scenario i denne spennende thrilleren. Anbefales!...more
Krimdebutant Grethe Bøe har for lengst brutt lydmuren med sin arktiske thriller «Mayday». På veien har hun hatt kyndig og god hjelp av to ringrever inKrimdebutant Grethe Bøe har for lengst brutt lydmuren med sin arktiske thriller «Mayday». På veien har hun hatt kyndig og god hjelp av to ringrever innen norsk krim. Redaktør Knut Gørvell og krimforfatter Torkil Damhaug. Resultatet er en forrykende thriller som det lukter svidd av. Er jeg imponert over debutanten? Ja, det må jeg ærlig innrømme. Hun har klart å balansere en actionpreget og fortettet handling med teknothrillerens detaljrikhet, og et luftig og tidvis litterært uttrykk. Det er sabla godt gjort!
Jeg merker meg at hun bruker en vandrende allvitende synsvinkel som et litterært grep. Det er sjeldent veldig vellykket, men akkurat i denne boka fungerer det overraskende bra. Med det så mener jeg at vi vandrer fra hode til hode i den enkelte scene, og får vite hva flere karakterer tenker og føler i situasjonen som oppstår. Forfattere som prøver seg på dette etterlater seg ofte en kaotisk og uoversiktlig slagmark, men Bøe holder grepet stramt, og bruker det bevisst i passelige porsjoner om gangen.
Det er intenst spennende å følge Løytnant Ylva Nordahl og hennes amerikanske livstrøtte og bitre nestor gjennom den iskalde tundraen i Russland for å komme seg i trygghet på den norske siden av grensen etter at F16 flyet deres kolliderer og deretter blir skutt ned over russisk jord under en NATO-øvelse. Ylvas samiske opphav, hennes fars mystiske forhistorie og pilotenes utrettelige kampvilje roper på oppmerksomheten gjennom hele boka. Likte du «Hvit armada» av Ørjan Nordhus Karlsson fra 2019, ja så er denne thrilleren nesten like god....more
Jeg ser mange er svært begeistret for denne fjerde Cormoran Strike-boka, og jeg er en stor fan av denne serien, så jeg koste meg også i samfulle 680 sJeg ser mange er svært begeistret for denne fjerde Cormoran Strike-boka, og jeg er en stor fan av denne serien, så jeg koste meg også i samfulle 680 sider. Samtidig så må jeg si at jeg denne gangen undrer meg over at ikke flere har kritisert forfatteren for ordrikheten. Jeg er glad i skildringer, men her følte jeg tidvis at jeg leste en interiørkatalog og ikke en kriminalroman. Jeg synes JK Rowling har vært bedre i sine tidligere bøker om Strike til å holde et strammere fokus på mysteriet og etterforskningen. Privatlivet til Strike og Robin har også fått enormt mye plass. Vi er nesten hundre sider inn i boka før det dukker opp noe som har med denne kriminalsaken å gjøre (!)
Likevel anbefaler jeg altså boka. Hvorfor, spør kanskje noen av dere? Vel, jeg er nok det man kaller helfrelst for disse to karakterene, og jeg elsker det erkebritiske miljøet der handlingen utspiller seg. Jeg synes også Rowling lager kule krimplott med mange mysterier og et sammensatt konglomerat av tråder som det er artig å pusle med på veien mot løsningen. Men, også her har hun gapt over for mye i «Hvit død». Det ble så komplisert å nøste opp at hun må ty til billige nødløsninger mot slutten for at leseren skal få med seg alle sammenhenger.
Uansett ... Cormoran og Robin er et krimpar som fanger deg inn i sitt univers, og som gjør at du tåler lange utlegninger om tapetfarger, kjolemønster og ornamenter. Det er nesten spennende nok at det er dem det handler om. ...more
Dette er krimdebuten som skapte furore i pressen da den fikk terningkast 2 i VG og 6 i Dagbladet. Etter å ha lest den er jeg ikke det minste overraskeDette er krimdebuten som skapte furore i pressen da den fikk terningkast 2 i VG og 6 i Dagbladet. Etter å ha lest den er jeg ikke det minste overrasket over de sprikende anmeldelsene. Dette er en bok man elsker eller hater. En historie som treffer deg i magen eller får deg til å gjespe likegyldig. Et språkbilde som er gnistrende godt, eller litt svulstig og påtatt. Bruken av litterære virkemidler er tidvis overtydelige, men samtidig dandert med en kyndig penn. Silje O.Ulstein ble tildelt Aschehougs debutantpris for «Krypdyrmemoroarene»
Med andre ord en krimfortelling som en gjerne får et litt ambivalent forhold til. Selv slet jeg voldsomt med å engasjere meg de første 100 sidene, men etter det som buktet og krøp historien seg inn i meg litt etter litt, og de siste 350 sidene gikk uvanlig raskt unna. Historien er fascinerende vemmelig, skremmende, tidvis grotesk, men samtidig fornøyelig og gripende. Dette er rett og slett en fargerik krimroman langt unna det jeg vanligvis støter på. Og det er vanvittig godt gjort av en debutant. Jeg føler det nesten som om jeg har vært tilskuer på et burlesk-show i Paris. Det er frastøtende og tiltrekkende i ett og samme åndedrag. Romanen er minst 100 sider for lang, og kunne med fordel vært kortet ned i en del saktegående partier, men du verden så kul den er i sine beste partier av teksten.
Det er lett å både elske og hate Liv, Mariam, Roe og Pytonslangen som alle har en personlig synsvinkel. Akkurat like lett som det er å elske, eller hate denne romanen for alt det den er, eller ikke er ......more
Denne krimromanen er noe helt annet enn hva du vanligvis vil møte om du plukker en tilfeldig spenningsroman ut fra bokhylla. Jan-Erik Vik er en av vårDenne krimromanen er noe helt annet enn hva du vanligvis vil møte om du plukker en tilfeldig spenningsroman ut fra bokhylla. Jan-Erik Vik er en av våre mest rutinerte novellister innen krimsjangeren, og har mange utgivelser og novellesamlinger bak seg. «En grav å gå til» er sørlendingens første roman, og på mange måter er hans bakgrunn som novellist veldig synlig i denne historien på både godt og vondt.
Det positive er utvilsomt at han har tatt med seg de sprø og bisarre situasjonene, de uforutsigbare twistene og det komprimerte plottet. Vi ser også at han evner å holde seg til få synsvinkler, et kort tidsrom og ikke alt for mange karakterer å holde styr på. Alt dette gjør at historien blir interessant, artig, spinnvill og overraskende. Et par av scenene er så fornøyelig godt skrevet at jeg holdt på å knekke sammen i positiv forstand.
Samtidig så er det klare utfordringer her. Vik har gitt ut romanen på eget forlag, og jeg spør meg om han har fått adekvat redaktørhjelp i den prosessen. Det er noen grunnsteiner innen romanskriving som ikke står helt støtt. Spesielt gjelder dette forfatterens kommenterende skrivestil overfor sine karakterer. Altså at vi får forklart av forfatteren hvorfor en karakter tenker eller handler slik og slik i gitte situasjoner i stedet for at vi opplever det i form av handling. Det er også en del dramaturgisk i form av skiftende synsvinkler i samme scene, og ikke minst en voldsom karakterbrist som ganske lenge framstår som vanskelig å forstå og godta.
Jeg vil likevel anbefale dere å lese romanen for den er absolutt spennende, original, og tidvis nesten bisarr morsom. Med en tydeligere redaktør ville dette blitt en svært god debut. ...more
Det er ikke ofte en ser krimdebutanter behersker sjangeren så godt som det Glenn Johansen gjør her. Dette er både plottmessig, språklig og karaktermesDet er ikke ofte en ser krimdebutanter behersker sjangeren så godt som det Glenn Johansen gjør her. Dette er både plottmessig, språklig og karaktermessig svært solide saker. Boken er blottet for stereotyper og de vanligste krimklisjeene. I «Sjeledød» møter du et knippe dyktige politifolk med særpreg, myke linjer, skarpe kanter og ulike egenskaper. Karakterene i «Sjeledød» er ikke skapt etter helt/skurk , genial/idiot eller god/ond-lista. Alle er sammensatte mennesker med sjel, følelser, gode og dårlige sider. Ingen helter eller antihelter som stjeler oppmerksomheten, men derimot en bråte hverdagshelter som står opp når det gjelder som mest. Dessuten er boka uvanlig strømlinjeformet og godt komponert dramaturgisk. Her har både forlag og forfatter gjort en strålende jobb. Boka er en krim med flere tråder som spinner inn i et actionthriller-segment.
Vi følger antiterrorenheten i Oslo og Kripos parallellt mens de etterforsker to saker som har bindinger til hverandre. En terrorbombe som tar livet av tre franske studenter på Oslo S, og en familiedrapssak der den mistenkte mannen har stukket av med sin lille datter. Hver av disse to plottrådene vies et kapittel hver nesten hele boka gjennom helt fram til de samles mot slutten. Det er gjort med stødig og trygg hånd, og ikke ett sekund på veien rekker dette å bli kjedelig eller uinteressant. Det er velkomponert, innsiktsfullt skrevet, og med et plott som har tilstrekkelig med twister og overraskelser til at det fjerner seg fra «oppskriften». Svært godt gjort av en helt fersk krimstemme. Bravo! ...more
Jeg har lest alle bøkene av Lars Kepler om Joona Linna, og de kommer til å stå igjen som en påle i nordisk krimhistorie. Serien er en oppadgående voldJeg har lest alle bøkene av Lars Kepler om Joona Linna, og de kommer til å stå igjen som en påle i nordisk krimhistorie. Serien er en oppadgående voldsspiral, så bestialsk at en som leser blir ganske matt og utslitt av det hele. Med «Lazarus» har jeg nådd et metningspunkt kjenner jeg. At jeg bruker nesten fire uker på å lese en så ekstremt spennende bok som det denne er, handler kun om at jeg måtte ta den i små doser. Det ble rett og slett for mørkt og jævlig til tider. Og enda en bok med Jurek Walther som antagonist? Altså, er vi litt på tomgang nå? Innledningen med flere scener som hovedsakelig består av oppsummering av tidligere bøker tyder på det.
Med det sagt, så er det et helt vanvittig plott vi blir utsatt for. Det er så nedlesset i spenningsscener som tar pusten fra deg, at jeg kan ikke annet enn å la meg imponere. Det er spinnvilt, bekmørkt, rått, grusomt, hjerteløst, ubehagelig, motbydelig og grenseløst nervepirrende. Dette er Kepler-ekteparet på flybensin! De flytter grenser for hvor jævlig det er mulig å få en krimroman hver eneste gang, men jeg håper virkelig det stanser her. Om «Speilmannen» overgår dette, da er det nok for meg. Uansett hvor sinnsykt spennende det er å lese disse bøkene. Har du mage til å lese dette? Nei, det er jeg ikke sikker på. Får du sove etter disse 550 sidene? Nei, ikke om du har et minstemål av menneskelig empati....more
Merete Junkers krimroman «Lillemann Ildebrann» inneholdt alt det jeg forventet etter å ha kjent henne i en årrekke uten å ha lest noe av henne før nå.Merete Junkers krimroman «Lillemann Ildebrann» inneholdt alt det jeg forventet etter å ha kjent henne i en årrekke uten å ha lest noe av henne før nå. Jeg forventet en varme vi vanligvis ikke ser i kriminalromaner. En varsomhet i tilnærming, og en empati og kjærlighet til sine egne karakterer. Jeg forventet også en myk litterær stemme som ville ta seg tid til å skildre mennesker i hele sitt spekter av styrke og mangler med gjenkjennelige kontraster i skarpe kanter, og myke kurver. Alt dette fikk jeg. Det er rart at en kan gjette seg til et menneskes skrivemåte kun ut fra å kjenne det i sosiale sammenhenger.
Lillemann Ildebrann handler om tenåringen Brage som ulykksalig nok befinner seg i et fraflyttet hus som blir påtent av en mann som vil skjule et lik. Mannen kidnapper Brage for at han ikke skal kunne avsløre gjerningsmannen, og en heseblesende klappjakt på å fonne Brage starter.
Dette er en godt skrevet krimhistorie med noe så uvanlig som fravær av ondskap. Her er det en skjebnens ironi, og menneskers svake natur som gjør at det går så galt som det gjør. Det er ingen griske skurker eller skremmende psykopater her. Bare gjerningsmenn som handler i affekt, og som langsomt vikler seg inn i et snurpegarn de aldri kommer seg ut av. Vi får på et merkelig vis medlidenhet med dem alle sammen, hver på sitt vis. Om det finnes noe slikt som «medmenneskelig krim», ja så er dette i så fall en fin bok innen den subsjangeren. Likevel er det veldig spennende og engasjerende lesing....more
Det er noe helt spesielt med meg og Jørn Lier Horst sine fire siste cold-case bøker om William Wisting. Bøkene treffer en nerve i meg som gjør at jeg Det er noe helt spesielt med meg og Jørn Lier Horst sine fire siste cold-case bøker om William Wisting. Bøkene treffer en nerve i meg som gjør at jeg blir fullstendig oppslukt og helt revet med. Små skjønnhetsfeil og brister blar jeg meg forbi med et skjevt flir om munnen. Det betyr ingenting. Mysteriene er så interessante, og etterforskningen så spennende at jeg drives fra side til side, mens det ene planlagte gjøremålet etter det andre blir skjøvet fram i tid. Bøkene engasjerer meg. Jeg er glad i Wisting som type og som menneske. Jeg liker saker som løses med langsomt nitidig arbeid framfor adrenalindrevet jakt på morderen. Jeg nyter å bli værende i de små detaljene, i grublingen, i resonneringen og i de små-små skrittene som tas på veien mot den endelige løsningen. Jeg gisper aldri etter luft, blir aldri mørkredd, og er sjelden i ferd med å falle av stolen av forferdelse. Men jeg koooooser meg. Med fem o-er.
I «Sak 1569» ledes William Wisting inn i en gammel drapssak fra 1999 av en anonym tipser. Saken virker helt opplagt, og gjerningsmannen ble tatt like etter. Det er flere år siden han slapp ut etter ferdig soning. Men tipseren leder Wisting på sporet av små detaljer og rutinesvikt i etterforskningen den gang. Gjennom brev i postkassen får en ferierende Wisting stadig mer å nøste opp i, og ganske snart kommer også Stiller i Kripos sin Cold-Case gruppe inn i bildet. Kan nye etterforskningsmetoder slå sprekker i den gamle saken der tenåringen Danny Monrad ble dømt, og sonet 15 år i fengsel?...more
Smaken er ulik. Noen elsker denne romanen, andre liker den ikke. Den er svært ulik hennes to siste «Jeg vet hvor du bor» og «Dronen» i form av at UnniSmaken er ulik. Noen elsker denne romanen, andre liker den ikke. Den er svært ulik hennes to siste «Jeg vet hvor du bor» og «Dronen» i form av at Unni Lindell i denne boken har skrapt bort alt som jeg mener gir liv til en fortelling og til karakterer. Her fortelles det nøyaktig hvor vaser står i bokhylla og hvilket merke et sofabord har, og vi får vite hva karakterene gjør eller sier. Men ingenting mer. Det er uhyre maksimalistisk i skildring av menneskers utseende, og ditto minimalistisk skildret når det kommer til deres følelser. Vi får vite hva de tenker, og hvordan de reagerer rent fysisk, men ikke noe om hva som egentlig foregår på innsiden.
For meg ble dette svært flatt, kaldt og følelsesløst. Jeg savner nerve og lidenskap i både språk og historie. Og det er en krevende øvelse å følge disse karakterenes tanker. De springer hit og dit hele veien, og skifter fokus i et absurd tempo. Ofte helt irrasjonelle flyktige tanker uten noen forklaring på hvorfor de faktisk tenker slik. Elsket de to forrige bøkene hennes. Rivertonprisvinnende «Dronen» er en nytelse i både språk, litterært uttrykk og spenning. Denne boka er den rake motsetning. Usammenhengende, springende og uten livsgnist og sjel. Litt flatt. Litt kjedelig. Og veldig rart at samme forfatter kan skrive så ulikt fra en bok til en annen ... Litterært vakkert, spennende og gripende i 2018. Skjematisk, oppramsende flat referatstil i 2020. ...more
Holder dessverre ikke mål plottmessig. Blir alt for opplagte red herrings i de to mistenkte i starten, og ALT for tilfeldig at de begge helt uavhengigHolder dessverre ikke mål plottmessig. Blir alt for opplagte red herrings i de to mistenkte i starten, og ALT for tilfeldig at de begge helt uavhengig av hverandre skulle være tilstede på åstedet den samme dagen pensjonisten ble drept av en helt annen person. Og vi forstår med hundre prosents sikkerhet at det er akkurat slik det henger sammen også, fra første stund. Vi kjøper med andre ord ikke historien, og da faller alt sammen. ...more
"Øvelse gjør mester", er et norsk uttrykk som kan passe til forfatteren Frode Eie Larsen. I åtte år har han eksperimentert, øvd, prøvd ut ulike stilar"Øvelse gjør mester", er et norsk uttrykk som kan passe til forfatteren Frode Eie Larsen. I åtte år har han eksperimentert, øvd, prøvd ut ulike stilarter og jobbet steinhardt med skrivingen. Han har vært på leting etter sin egen fortellerstemme, sin personlige stil, og sin måte å skrive spennende historier på. Med syvende bok i serien, "Så ble det kaldt" har han endelig truffet blink, og skrevet en kriminalroman som både treffer hans særegne måte å skrive på, den riktige spenningskurven i en kriminalroman, vektingen mellom karakterer og plott, og en helstøpt historie som limer leseren fast. Berører, engasjerer og skremmer.
Jeg har flere ganger tidligere ment at han har skrevet glitrende kriminalromaner, men med denne boka treffer han ikke bare meg og min personlige smak, men også den store horden av lesere og anmeldere. I "Så ble det kaldt" har Eie Larsen skrudd sammen et kidnappingsdrama som ikke bare er klaustrofobisk spennende, men samtidig har han klart å opprettholde en uro og en nerve i både handlingsløp og karakterer som driver leseren videre i et stadig høyere tempo. Og om du skulle tro at dette er en enkel øvelse, så kan jeg avkrefte det. Å klare den øvelsen krever at hvert eneste lille instrument i plott og dramaturgi er finjustert. Det er en sjeldenhet at selv våre mest meritterte krimforfattere klarer å få dette til. Så langt i år er det kanskje bare Karin Fossum og Øistein Borge som har klart det. Alle vi som kjenner norsk krim venter på at storkanonene skal signere Frode Eie Larsen. Om det ikke skjer i dette overgangsvinduet, nei da skjønner jeg ingenting....more
Jo Nesbø har skrevet om Kongeriket. Det er vel bare rett og rimelig at det er kongen selv som har påtatt seg det ansvaret. Over 600 sider viser Jo NesJo Nesbø har skrevet om Kongeriket. Det er vel bare rett og rimelig at det er kongen selv som har påtatt seg det ansvaret. Over 600 sider viser Jo Nesbø hvorfor han har den posisjonen han har fått innen norsk krim. Mannen kan skrive. Også det som ikke nødvendigvis ville fått merkelappen «krim» dersom navnet på bokryggen var et annet. «Kongeriket» er en stille, melankolsk, burlesk og litt skakk røverroman, skrevet med en royal penn.
Skal vi begynne med å være litt ærlige, så er ikke dette noen stor spenningsroman. Til det er den for saktegående, for baktung, for dvelende og for utsvevende. For ordrik også kanskje. Med det sagt så er den et mesterstykke av en roman. En fantastisk historie som river leseren med seg, og drar ham gjennom sørpe og søle opp i det grisgrendte bygde-Norges mest nedrige små samfunn. Det er så vakkert. Det er så vondt. Det er så treffende. Og som vanlig … Nesbø sparer aldri på detaljene og oppfinnsomheten når det kommer til de mest morbide partiene. Hovedpersonen Roy Opgard er kanskje den beste litterære karakteren jeg noensinne har møtt mellom to stive permer.
Dette er med andre ord ikke den beste krimromanen han har skrevet, men han har aldri skrevet bedre enn dette. Anbefales på det sterkeste!...more
2020 er et fantastisk år når det kommer til norske krimdebutanter. Mange av dem kommer fra Cappelens krimforfatterskole. Ellen G. Simensen er en av de2020 er et fantastisk år når det kommer til norske krimdebutanter. Mange av dem kommer fra Cappelens krimforfatterskole. Ellen G. Simensen er en av dem, og med «Tro meg når jeg lyver» leverer hun en forunderlig sterk historie. Et plott som klorer seg inn i deg, og snirkler rundt i hjernebarken til siste side er lest. Dessuten skriver hun svært godt til debutant å være. Gode anmeldelser har blitt publisert i både aviser og blogger de siste dagene, og det er forståelig.
Historien spinnes rundt lærervikaren Johanna, lensmannen Lars og hans datter, 8 år gamle Annie. To dødsfall havner i Lars sitt fang i hans første sak som sjef, og Johanna knyttes stadig nærmere sakene. Og hun lyver ... Konstant, og hele tiden. Dette er en blanding av psykologisk thriller med mange elementer av klassisk politikrim i seg, og det er vanskelig å redegjøre for handlingen uten å komme med spoilere. Derfor lar jeg det være.
Som sagt ... Dette er oppsiktsvekkende godt skrevet. Ikke minst treffer Simensen vanvittig godt rundt problematikken der Annie blir mobbet av sin klassevenninne Sofie. Johannas psyke tegnes også skremmende godt. Så synes jeg personlig at opprullingen er i overkant kaotisk, og at iveren etter å strekke seg etter det poetiske i språket tidvis ødelegger det som kunne blitt ekstremt spennende scener. Flere steder skjønner jeg først senere hva det var som egentlig skjedde. Litt kaotisk mot slutten altså, men absolutt en debutantstemme jeg vil anbefale dere å lese....more
«Sporvekslingsmordet» er den niende kriminalromanen jeg har lest fra Hans Olav Lahlums penn, og den syvende i denne serien. Jeg har sluttet å sammenli«Sporvekslingsmordet» er den niende kriminalromanen jeg har lest fra Hans Olav Lahlums penn, og den syvende i denne serien. Jeg har sluttet å sammenligne hans romaner med andre krimromaner. Det blir bare rart og feil. Han skriver annerledes og komponerer plottene på en helt særegen måte. Derfor sammenligner jeg heller Lahlum med Lahlum, noe jeg tror han ville satt pris på at flere anmeldere gjorde. Sånn sett havner «Sporvekslingsmordet» midt på treet. Boken savner litt av spenstigheten fra hans to første bøker om K2 og Patricia, litt av spenningen fra «Maurtuemordene», og litt av det lekne overskuddet og mystikken i «Haimennesket». Samtidig så er dette et ambisiøst og sammensatt plott med mange ulike historiske tråder og flere uforståelige drap som skal oppklares. Det er svært krevende å snekre sammen noe slikt med troverdighet.
Spørsmålet er om Lahlum klarer det? Svaret er ja, selv om jeg personlig synes det ble i overkant mange tilfeldigheter som tøffet inn på en og samme stasjon samtidig. Utgangspunktet er et delikat mysterium. I 1973 bli en 17 år gammel juniorløper i langrenn skutt ute i skiløypa i Holmenkollen under en stafett. Jenta har tilsynelatende ingen uvenner eller fiender, og lever et helt vanlig liv. Sporene fører etter hvert våre to helter tilbake til 1957 og 1941 der en forsvinning og et uoppklart drap danner utgangspunkt for to andre mysterier som må oppklares. Som sagt, komplisert og sammensatt med mange karakterer og sprikende tråder, men det er alltid like morsomt å gruble seg gjennom et nytt mysterium med Lahlum som historieforteller....more
Jeg må si at jeg har fått sansen for disse kortromanene som Vigmostad gir ut med utgangspunkt i ett av de 10 budene fra Bibelen. Jørgen Brekke skrev dJeg må si at jeg har fått sansen for disse kortromanene som Vigmostad gir ut med utgangspunkt i ett av de 10 budene fra Bibelen. Jørgen Brekke skrev den fornøyelige psykologiske thrilleren «Andre guder» i vinter, og nå har andre bok i serien «Min sønn» av Arne Svingen kommet på markedet. Også det en slags modernistisk thriller med et klassisk Roald Dahl eller Alfred Hitchcocks snitt over seg. Husker dere «Tales of the unsuspected» som gikk på TV på 70 tallet? I den kategorien kan også «Min sønn» plasseres selv om det ikke er like sprø vendinger her som i disse filmatiserte novellene.
Historien er en fiffig og litt skrudd fortelling om en alenemor og hennes 16 år gamle sønn. Da sønnen kommer hjem midt på natta blodig og fæl, og det to dager senere dukker opp et drapsoffer like ved, legger mor i huset sammen to og to, og begynner på jobben med å dekke over sønnens ugjerninger. Hva hun gjør har jeg ikke tenkt å si noe om her, men at historien snur og snur gang på gang er vel ingen hemmelighet. Det er spennende og fornøyelig lesing. 158 sider unnagjort i en strekklesing i løpet av en formiddag. Dette var rett og slett kult, knakende godt skrevet og med fornøyelige karakterer som gjemmer seg i hjertet ditt og blir der lenge. ...more
«Døde løver» er oppfølgeren til vinterens store positive overraskelse «Sløve hester» av Mick Herron. Som den første roman i serien er også «Døde løver«Døde løver» er oppfølgeren til vinterens store positive overraskelse «Sløve hester» av Mick Herron. Som den første roman i serien er også «Døde løver» en erkebritisk, slentrende, satirisk og innfløkt agent-thriller med rikelige porsjoner av humor, paranoia og en god porsjon skakk-kjørte karakterer. Også kalt sløve hester. MI-5 agenter som er bortplassert fordi de er enten udugelige, late, utålelige eller har en egen evne til å drite på draget når de ikke skal gjøre det. Jackson Lamb er deres sjef. En motbydelig drittsekk som nyter å fornedre de ansatte med svoveldunstende sarkasme og fullstendig meningsløse oppgaver. Samtidig er han en lynskarp agent som beskytter sitt «Slough house» som om det var hans eget avkom.
Alt dette får du i både første og andre bok i serien. Det er usedvanlig intelligent gjort med en til tider lyrisk penn. Det forundrer meg ikke at denne boka har vunnet flere krimpriser. Likevel faller jeg ned på en firer på terningen. Ekstremt mange perspektivskifter, folk som hele veien snakker i gåter og lignelser, masse urbritiske referanser som jeg ikke forstår, og veldig utydelig markering av hvem som snakker i dialoger gjør boken tung å lese. At vi har fire-fem ulike handlingsløp som alle skal avsluttes med en manisk trang til cliffhangere blir etter hvert slitsomt også. Språklig er det utfordrende å lese, handlingen er innfløkt og svært sammensatt, og det er mange karakterer og tråder å holde styr på. Rett og slett litt mye for meg denne gangen. Morsomt, annerledes, kult og catchy er det likevel. ...more
«Hjerteløs» er utvilsomt en av Jørgen Jægers sterkeste bøker. Både når det gjelder tematikk, dramatikk og spennende opprulling. Du slutter ikke av den«Hjerteløs» er utvilsomt en av Jørgen Jægers sterkeste bøker. Både når det gjelder tematikk, dramatikk og spennende opprulling. Du slutter ikke av denne romanen 60 sider før slutt, for å si det slik. Du holder pusten, kansellerer både søvn og eventuelle avtaler, og stormleser! Jæger har noen helt spesielle evner som krimforfatter som gjør ham unik. Han skriver enkel prosa, men langt fra dårlig og krøkkete. Det gjør ikke bøkene hans til høyverdig litteratur, men det gjør dem lesverdige og tilgjengelige for folk flest. Et stort pluss om man vil ha mange begeistrede lesere. Han overforklarer ganske mye, og sier rett ut det som mange sikkert mener leseren bør klare å tenke selv, men det er mange lesere som har som første mål å bli underholdt, og da er ofte det enkleste det beste. Og så kan han bli en tanke naivistisk i sin tilnæring til sine karakterer og deres privatliv, og får kritikk for det. Men her treffer han alle oss lesere elsker serier på TV som ikke nødvendigvis får terningkast seks i avisene, men som alle bare MÅ få med seg alle episoder av.
For meg handler fascinasjonen om hans helt spesielle evne til å skrive gnistrende, tempobasert, overraskende spenning. Han tør å gjøre uventede twister og å utsette sine helter for de jævligste påkjenninger og dilemmaer. I «Hjerteløs» er han bedre enn noen gang på akkurat dette. Ja, det blir for mye «sitte på kontoret og gå gjennom hva som har skjedd siste timene» for Cecilie Hopen og teamet hennes, men det er hele veien intenst, dramatisk, spennende og til tider hjerteløst grusomt. En svært bra Jægerbok enda en gang....more
Jeg er en stor fan av Jan Erik Fjell og hans bøker. Det var jubel i heimen da Jan Erik endelig ble Rivertonnominert for sin forrige Anton Brekke-krim Jeg er en stor fan av Jan Erik Fjell og hans bøker. Det var jubel i heimen da Jan Erik endelig ble Rivertonnominert for sin forrige Anton Brekke-krim «Gjemsel». Dessverre holder ikke «Gråsonen» samme høye kvalitet. Fortsatt lesverdig og underholdende. Fortsatt spennende og tricky. Fortsatt gode karakterer som skiller seg ut. Men ... Denne gangen er det litt mindre å hente på alle disse parametrene. Det går en smule tregere i svingene, og både språklig og plottmessig virker det ikke like gjennomarbeidet som det bruker å være fra perfeksjonisten Fjell. Det kan virke som om boka hadde trengt en runde og to til før utgivelse.
Når det er sagt, så er dette altså fremdeles en svært god krimroman. Det er både interessant og artig å følge Anton og Magnus, men det er liksom den siste saften i sitronen som mangler. Kanskje er det fordi alle krimgåtene var svært enkle å gjennomskue i «Gråsonen» og det faktum at jeg hadde lite sans for avslutningen, som gjør meg litt kritisk. Handlingen er rimelig enkel og oversiktelig fordelt på en nåtidstråd og en fortidstråd, begge med utgangspunkt i et lite tettsted der Brekke var på sin første drapssak tilbake til 1991. Tretti år senere finner han ut at han og sin tidligere mentor tok skammelig feil den gangen. Få boka med deg. For Fjell-fans så er dette uansett noen fin-fine timer i selskap med gode venner :)...more
De som kjenner min smak og mine anmeldelser vet at Øystein Wiik er en av mine absolutte favoritter. Han er så deilig ukonvensjonell, så fargerik, spinDe som kjenner min smak og mine anmeldelser vet at Øystein Wiik er en av mine absolutte favoritter. Han er så deilig ukonvensjonell, så fargerik, spinnvill og frisk at det er en nytelse. I hans bøker skjer alt det som aldri kan skje i virkeligheten. Det er James Bond på flybensin og Ethan Hunt på amfetamin. Det er full rulle med galskap og action, og der andre forfattere ville nøye seg med en klatt ketchup, kjører han på med hele flaska.
«Dødsrytteren» er siste bok om Tom Hartmann (som er blitt spesialagent i norsk etterretning) , og la det være sagt med en gang. Den er ikke noe unntak. En kreativ leiemorder bruker hele læreboka i spektakulære avlivingsmetoder på en rekke nordmenn og Svalbard annekteres av Nord Korea (!) etter et militærkupp i Pyongyang. Hvem andre enn Tom Hartmann, denne infernalske leiemorderen og dens noe eksentriske og høyst ukvalifiserte barnevakt befinner seg i Longyearbyen da det smeller? Hele verden er avhengig av at Tom finner løsninger som selv MacGyver ville tenkt var litt «over the top».
Er det moro? Ja det er det! Selv om jeg personlig kunne tenkt meg litt færre sider fra subplottet i Nord Korea. Det ble litt slitsomt å tråle gjennom det gang på gang. Det er i Oslo og på Longyearbyen det virkelig skjer, og du verden så det går unna der. Anbefales for alle adrenalinjunkier der ute som aldri kan få nok, og som synes at ei flaske ketchup på pølsene er litt i kjipeste laget ... ...more