What do you think?
Rate this book
Ikke tenk på meg
Ingen beskriver hverdagslivets små og store kamper med større vidd, varme og klokskap enn Tegnehanne. Hennes fjerde bok er i kjent, selvutleverende stil - bare at nå er det selve dagboka. Her deler hun alt, fra forhold, vennskap, misunnelse og eksessivt alkoholbruk, til alle bekymringene som melder seg nå som hun har nådd slutten av 20-årene. Bør hun få baby snart? Bør hun flytte fra Oslo? Hvordan er man en god feminist? Og mye, mye mer.
199 pages, Hardcover
Published September 19, 2019
4 people are currently reading
133 people want to read
About the author
Tegnehanne
21 books101 followersHanne Sigbjørnsen, aka Tegnehanne, is a Norwegian blogger and illustrator.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 30 of 34 reviews
September 30, 2019
Takk for at du gjorde dagen min, Hanne.
Denne boken skulle egentlig bli do-bok. Ikke fortvil, dette er en stor ære for ingen bøker i hus blir lest mer en tegneseriene(Pondus-bøkene) på do i min familie. Men så klarte jeg ikke legge den fra meg og så ble det til en stuebord-bok.
Stuebord-bøkene er de jeg bruker å dra frem når jeg og besøket går tom for ting å snakke om.
Med denne boken har jeg uendelige samtaleemner, for det var så mye jeg kunne relatere meg til.
Spesielt mot slutten om Mormor og TREKKEN(!!!) som ser ut som du har tegnet etter foto av bestemors eldrebolig. På besøk hos henne bytter vi på å stå utenfor verandadøren, svett og pesende, mens hun skriker om at trekken vil ta henne. (Hun er 97. Ingen kommer til å ta henne. Vertfall ikke trekken.)
I kveld har jeg smilt, nikket, ledd og grått (lattertårer) og det har jeg deg å takke for ❤
Denne boken skulle egentlig bli do-bok. Ikke fortvil, dette er en stor ære for ingen bøker i hus blir lest mer en tegneseriene(Pondus-bøkene) på do i min familie. Men så klarte jeg ikke legge den fra meg og så ble det til en stuebord-bok.
Stuebord-bøkene er de jeg bruker å dra frem når jeg og besøket går tom for ting å snakke om.
Med denne boken har jeg uendelige samtaleemner, for det var så mye jeg kunne relatere meg til.
Spesielt mot slutten om Mormor og TREKKEN(!!!) som ser ut som du har tegnet etter foto av bestemors eldrebolig. På besøk hos henne bytter vi på å stå utenfor verandadøren, svett og pesende, mens hun skriker om at trekken vil ta henne. (Hun er 97. Ingen kommer til å ta henne. Vertfall ikke trekken.)
I kveld har jeg smilt, nikket, ledd og grått (lattertårer) og det har jeg deg å takke for ❤
February 25, 2020
Digger Tegnehanne ❤️
February 9, 2021
Denne var ikke så veldig spennende til å begynne med, men Tegnehanne fanget meg raskt med sin humor og ærlighet rundt sitt liv og tankene om å stadig bli mer og mer "voksen". Jeg lo faktisk så hardt mot slutten at jeg måtte ta en pause og tørke tårer!
March 14, 2022
I really enjoyed Tegnehanne's first two books. The third one I thought I didn't like as much because it was quite specific to working as a nurse, but I feel much the same about the fourth, I have to say. It definitely had some funny moments, and I laughed out loud a few times, but compared to say the work of Allie Brosh, I feel kind of lukewarm about this book.
Basically it's an illustrated diary of 6 months of the author's life, and I again get the feeling that I'm looking for a point to the story but often there isn't one. Also, Tegnehanne is about 10 years younger than me (actually, turns out it's 7-8 but I'm reading this book just having turned 40 and she turned 29 while writing it), and for the first time I feel as if I notice the age gap. It's a little reminiscent of trying to re-watch Ally McBeal as an adult - a show I loved in my teens. Back then I found Ally such a funny and relatable character, but when I tried to watch the show again in my mid 30s I found her incredibly annoying and self-absorbed. I wouldn't go so far as to say that Tegnehanne is annoying, but she no longer feels relatable. Still, there were enough funny moments to keep me somewhat entertained. And maybe had I been in my mid to late twenties I would have loved this.
Basically it's an illustrated diary of 6 months of the author's life, and I again get the feeling that I'm looking for a point to the story but often there isn't one. Also, Tegnehanne is about 10 years younger than me (actually, turns out it's 7-8 but I'm reading this book just having turned 40 and she turned 29 while writing it), and for the first time I feel as if I notice the age gap. It's a little reminiscent of trying to re-watch Ally McBeal as an adult - a show I loved in my teens. Back then I found Ally such a funny and relatable character, but when I tried to watch the show again in my mid 30s I found her incredibly annoying and self-absorbed. I wouldn't go so far as to say that Tegnehanne is annoying, but she no longer feels relatable. Still, there were enough funny moments to keep me somewhat entertained. And maybe had I been in my mid to late twenties I would have loved this.
January 28, 2023
Blir litt inspirert til å lage dagbok igjen. Gøy å følge rundt ett helt år. Kjenner meg igjen i mange hverdagslige ting i boka.
December 29, 2019
Burde skrive en lang og følelsesladet omtale, men orker ikke. Har fulgt Tegnehanne siden bloggens stordager (2009?) og føler egentlig at bøkene blir bedre og bedre. Det eneste som er trist er at vi er litt ute av synk, backpaking/forholdskrise-boka (Rum & Ruins) kom når jeg hadde skaffet meg ett-åring og egen leilighet, og når Tegnehannes bebi-bok endelig kommer har jeg sikkert en fem-åring.
Ingenting av dette var relevant for noen andre enn meg. Poenget er vel mest at jeg føler jeg både kjenner og kjenner meg igjen i Tegnehanne. Håper hun aldri slutter å skrive sin egen livshistorie, gleder meg spesielt til pensjonist-boka (har vi sykehjem i 2080? (Har vi en planet??)).
Ingenting av dette var relevant for noen andre enn meg. Poenget er vel mest at jeg føler jeg både kjenner og kjenner meg igjen i Tegnehanne. Håper hun aldri slutter å skrive sin egen livshistorie, gleder meg spesielt til pensjonist-boka (har vi sykehjem i 2080? (Har vi en planet??)).
December 31, 2019
Dagbokformatet fungerer bra. Tegnehanne er brutalt ærlig og hysterisk morsom, og hun klarer å få boka til å stå på egne ben. Tidlig kommer det frem at de ønsker en slags forandring, og gjennom boka blir dette utforska på ulikt vis, før det kommer en slags konklusjon. Gleder meg til neste bok!
January 20, 2021
Hvis du trenger å føle deg litt bedre, kan denne boken anbefales! Det er en artig og ærlig bok om det å være ung voksen, og hvilke utfordringer det kan by på. Boken kombinerer vanlig tekstsemter og tegninger på en måte som gir historien god flyt og en bra driv, og jeg tror den kan gi en fin leseropplevelse til de som i utganspunktet ikke leser så mye. Alt i alt god underholdning, og en fin «biografi» som mange nok kan kjenne seg igjen i!
January 29, 2022
Overraskende morsom og underholdende. Slukte den i løpet av noen timer :—)
October 23, 2021
Tegnehanne tar hverdagslivet på kornet. Relaterbart og morsomt!
February 16, 2023
Jeg har elsket TegneHanne siden bloggens dager, og for meg er det ingen i Norge som lager like morsomme, dønn ærlige og snappy observasjoner om hverdagsabsurditeter og følelsen av at alle andre har livet i orden. Men akkurat denne boken ga meg bismak.
Veldig morsomt, men går det bra med deg, TegneHanne? Får du hjelp?
Jeg er glad for at prosjektene hun har publisert etter denne boka tyder på en mer stabil og fornøyd tilværelse, for selv om deler er hysterisk morsomme (jeg skogglo av skalaen for "fittevondt"), virker dette som et mørkt kapittel. Jeg får inntrykk av at dagbokformen skulle være en lur fremgangsmåte i forhold til deadlines og idetørke, men inntrykket blir et halvår med nesten konstant engstelse, katastrofetanker, konfliktsskyhet, skam og selvforakt, der det en gang i blant skjer noe hyggelig som skyver det andre unna en stund. Selvfølgelig fokuserer en forfatter på de voldsomste tingene når de skriver dagbok som skal publiseres, men dette virker ikke helt... bra.
Jeg begynner å lure på om det er sunt for noen som selv sier hun har et irrasjonelt behov for at alle liker henne og at hun baserer sin egenverdi på hvor produktiv hun er, å jobbe i et format der hun konstant må produsere nytt materiale basert på selvutlevering. Eller er det terapeutisk? Jeg kan ikke unngå å lure på om dette her virkelig bare var en tøff periode på grunn av jobb og forhold, eller om dette var den ene gangen hun ikke helt fikk til å vinkle det negative så det virket morsomt og blasé. Jeg lurer på hva som har gjort at hun ufrivillig responderer på negativ oppmerksomhet med selvutsletting -- at hun automatisk underkaster og innsmigrer seg for folk som er avvisende eller vanskelige å lese, at hun hele tiden sier ja når hun vet hun ikke vil. I en anekdote der hun igjen har problemer fordi hun ikke klarte si nei og gå når hun absolutt ville, er det en kjapp aside om at i tenårene endte hun mange ganger opp i "ubehagelige situasjoner" med gutter fordi hun ikke klarte si nei. Tegningen viser tenårings-Hanne på et møkkete gutterom, hvor hun nølende motsetter seg mens han presser hodet hennes ned mot skrittet for å tvinge henne til oralsex. Tegningen og den ene setningen blir hengende i luften som et omriss av noe som føles mer alvorlig enn en #DenFølelsen-avslutning på et kapittel.
Jeg skal ikke være psykoanalytiker, og det jeg beundrer med TegneHanne er hvordan hun mer og mer har brukt vitseformatet til å ta opp seriøse ting på en uformell og reflekterende måte -- med evne til å se det absurde i triste ting også. Men denne boka ble litt for ubearbeidet for meg, og gjorde meg egentlig litt mer bekymret enn underholdt.
Veldig morsomt, men går det bra med deg, TegneHanne? Får du hjelp?
Jeg er glad for at prosjektene hun har publisert etter denne boka tyder på en mer stabil og fornøyd tilværelse, for selv om deler er hysterisk morsomme (jeg skogglo av skalaen for "fittevondt"), virker dette som et mørkt kapittel. Jeg får inntrykk av at dagbokformen skulle være en lur fremgangsmåte i forhold til deadlines og idetørke, men inntrykket blir et halvår med nesten konstant engstelse, katastrofetanker, konfliktsskyhet, skam og selvforakt, der det en gang i blant skjer noe hyggelig som skyver det andre unna en stund. Selvfølgelig fokuserer en forfatter på de voldsomste tingene når de skriver dagbok som skal publiseres, men dette virker ikke helt... bra.
Jeg begynner å lure på om det er sunt for noen som selv sier hun har et irrasjonelt behov for at alle liker henne og at hun baserer sin egenverdi på hvor produktiv hun er, å jobbe i et format der hun konstant må produsere nytt materiale basert på selvutlevering. Eller er det terapeutisk? Jeg kan ikke unngå å lure på om dette her virkelig bare var en tøff periode på grunn av jobb og forhold, eller om dette var den ene gangen hun ikke helt fikk til å vinkle det negative så det virket morsomt og blasé. Jeg lurer på hva som har gjort at hun ufrivillig responderer på negativ oppmerksomhet med selvutsletting -- at hun automatisk underkaster og innsmigrer seg for folk som er avvisende eller vanskelige å lese, at hun hele tiden sier ja når hun vet hun ikke vil. I en anekdote der hun igjen har problemer fordi hun ikke klarte si nei og gå når hun absolutt ville, er det en kjapp aside om at i tenårene endte hun mange ganger opp i "ubehagelige situasjoner" med gutter fordi hun ikke klarte si nei. Tegningen viser tenårings-Hanne på et møkkete gutterom, hvor hun nølende motsetter seg mens han presser hodet hennes ned mot skrittet for å tvinge henne til oralsex. Tegningen og den ene setningen blir hengende i luften som et omriss av noe som føles mer alvorlig enn en #DenFølelsen-avslutning på et kapittel.
Jeg skal ikke være psykoanalytiker, og det jeg beundrer med TegneHanne er hvordan hun mer og mer har brukt vitseformatet til å ta opp seriøse ting på en uformell og reflekterende måte -- med evne til å se det absurde i triste ting også. Men denne boka ble litt for ubearbeidet for meg, og gjorde meg egentlig litt mer bekymret enn underholdt.
July 24, 2020
Jeg bare digger Tegnehanne! Synes dette er den beste boken hennes sålangt. Denne gangen er det dagboken hennes, og hun skriver om tanker rundt det å få barn, gifte seg, sjalusi og andre utfordringer livet byr på. Alt dette + en stor dose latter!
August 16, 2020
Boka er lettlest og man kommer gjennom den på en ettermiddag. Den er morsom, men samtidig føler jeg at den ikke treffer meg helt, det blir for heteronormativt og for mye fokus på alkohol.
Lett underholdning, men mangler litt dybde for min del.
Lett underholdning, men mangler litt dybde for min del.
May 13, 2020
Elsker tegnehanne! Fikk denne boken til Jul og endelig fått lest meg til den
Utrolig morsom og litt mer privat innblikk i tankene hennes samtidig som sjarmen er der gjennom hele boken
Utrolig morsom og litt mer privat innblikk i tankene hennes samtidig som sjarmen er der gjennom hele boken
June 9, 2020
Morsom og SVÆRT relaterbar!
July 16, 2020
Så veldig relaterbart om sjalusi, overdrevent alkoholinntak og familieforhold.
October 13, 2020
Tja. Hva er egentlig innholdet?
October 30, 2020
Elsker Hanne, kjenner meg igjen i så og si alt og det er så gøy å se på det fra et humoristisk perspektiv og fra noen andres liv.
December 13, 2020
Veldig morsom, lettlest og relaterbar! Anbefales!
January 11, 2021
Hakket mer utleverende enn den Aftenposten-spalten. Det kler stilen godt.
February 9, 2021
Feelgood, funny and relatable. Like eating comfortfood. <3
August 18, 2021
This book is just too relatable.
January 4, 2023
Morsom, lettlest og fine tegninger:)
June 23, 2025
Ler meg ihjeeeeel <<333
November 3, 2025
Gøy gøy gøy! Lo høyt mange ganger. Favoritt!
December 30, 2020
Bare artig og søt, da!
March 16, 2020
Personlig, latterlig ærlig og skikkelig morsom.
February 22, 2020
Morsom og fin :)
October 27, 2019
Tegnehanne skuffer som vanlig aldri
Displaying 1 - 30 of 34 reviews