Det er lite som kjennes bedre enn å få bekreftelse på at man ser bra ut, at man er likt. Men hva når de andres granskende blikk tar overhånd?
Med infam humor og sårt alvor beskriver Linnéa Myhre et ungt liv, anno 2014, i blikkenes tid, hvor det er viktigere å bli sett enn å bli hørt. I et tjuetalls brev, henvendt til venner og familie, redaktører og bedrifter, setter hun ord på opplevelsen av kontinuerlig å bli påminnet om å spise riktig, holde seg slank, trene, være sunn. «Jeg gruer meg til å få barn», skriver hun.
Men gjennom brevene oppstår også en annen fortelling. For Linnéa har levd med spiseforstyrrelser siden hun var femten, og i 2012 var kroppen hennes nær kollaps. Det har gått to år. Hvordan plukker man opp livet sitt igjen etter å ha vært nær ved å miste alt?
Kjære er en roman om kontroll og tapet av det, det er en roman om å spise på restaurant, om å skrive sitt eget selvmordsbrev, om å tilberede taco, om å få seg kjæreste, om å slippe inn og slippe til, og, til slutt, om å kunne betrakte seg selv med sitt eget blikk.
Linnéa Myhre er fra Molde. Med bloggen Alt du vet er feil ble hun kåret til årets beste blogger under både Vixen Blog Awards og Costume Awards i 2011. Serien La Linnéa leve som gikk på NRK P3s nett-tv fikk pris for beste nett-tv-serie i 2012.
Hun debuterte i 2012 med romanen Evig søndag, som hun fikk Tabuprisen for. Siden har hun utgitt romanene Kjære (2014) og Hver gang du forlater meg(2016). Sistnevnte vant hun ARK-prisen for.
Jeg skriver som regel ikke en 'review' om norske bøker, i og med at det ikke er norske bøker jeg leser mest. Men Linnéa er en person som har inspirert meg, og etter å ha lest bloggen hennes fast i lang tid leste jeg den første boken hennes, Evig Søndag. Både evig søndag og kjære er fantastiske.. Men denne her må være en av mine favorittbøker, hele boken gjorde meg både trist, glad og lettet.
Linnéa har en fantastisk måte å skrive på, hun skriver på en morsom måte som får leserne til å ville lese mere. Hun skriver om ting som andre gjerne er stille om, i dette tilfellet anoreksi. Hun er så utrolig inspirerende, og så sterk. Med en gang jeg leste de første sidene satt jeg med tårer i øynene, (noe som skapte noen reaksjoner i og med at jeg var på toget) og denne boken er et tegn på hvor sterk og fantastisk Linnéa er.
For et par år siden, da Linnea Myhre var veldig kjent for bloggen sin, leste jeg den flittig. Jeg syntes alltid hun var morsom. Men i det hun kom ut med en roman (Evig søndag), ble jeg litt skeptisk. Visste ikke helt om boken var verdt min tid. Jeg vurderte det, men fikk også høre at den kunne være triggende for personer som har slitt med anoreksi og depresjoner selv. Så jeg lot den ligge, tenkte å plukke den opp igjen når jeg følte meg frisk nok fra anoreksien og ikke var på mitt laveste på depresjonen til å ikke bli trigget og inspirert når jeg leste om andres problemer. Det tok meg kanskje 4 år å tørre å lese den, men jeg er glad for at jeg gjorde det. Til tross for det, syntes jeg at Evig søndag er litt overrated. Det er en god bok, og jeg anbefaler den til alle som vurderer å lese den, men jeg hadde på en måte forventet meg litt mer. For personer som har fulgt med henne på bloggen og blitt lei seg da hun sluttet å blogge (les: meg) blir denne boken kanskje bedre i deres øyne enn det den egentlig er- nettopp fordi det er om Linnea Myhre og vi allerede har etablert et forhold til fortelleren. Så i mine øyne er det en veldig god bok, men jeg skjønner at litt av appealet ligger i at vi allerede "kjenner" henne fra før av, og boken hadde ikke vært like bra ellers.
Kjære elsket jeg. Jeg skulle ønske hun hadde skrevet da jeg først begynte å "leke" med maten i 7. klasse, gjennom de 6 årene jeg var spiseforstyrret. Det var kanskje det første brevet som gjorde at jeg ble solgt, men det første brevet var så innmari bra. Hun skriver også humoristiske brev, samtidig som hun fortsetter å skrive opp spiseforstyrrelser, depresjon, og selvbilde. En av de fine tingene med boken er at man ser en framgang i henne, og det er en realistisk framgang. I noen brev virker det som om hun er på bedringsvei, før i neste brev er hun tilbake på samme gamle, og det er akkurat slik tilfriskningsprosessen er. To skritt fram, et skritt bak. Et skritt fram, et skritt bak.
Jeg lo gjennom boken, fikk vondt i hjertet på vegne av henne, og ble skikkelig glad da hun skrev om framgangen. Denne boken anbefaler jeg egentlig til alle pårørende og, fordi det er denne boken som gir best innblikk (etter min mening) i hvordan en spiseforstyrret person prøver å forholde seg til omverdenen på, hvordan de prøver å takle dagliglivet og alt som følger med. Hvordan det er å være på et ståsted mellom det å ville bli frisk, men det å også alltid ville være syk, fordi det er trygt. Men for å skjønne hvor bra Kjære er, må man også lese Evig søndag, i og med at den bygger "grunnmuren" til Kjære. Man kan også lese noen innlegg fra hennes gamle (ikke nye) blogg, for å bli bedre kjent med henne. Linnea Myhre sier at hun vil fortelle leserne sine om spiseforstyrrelse og gi dem kunnskap, og det syntes jeg hun klarer veldig bra. Hun skriver også veldig fint, det er lettlest men hun har allikevel en klar fortellerstemme der personligheten hennes skinner gjennom.
En god bok for meg vil jo alltid være en som vekker følelser. Jeg lo, og jeg gråt, jeg tenkte, og jeg ble inspirert. Boken er like vakker utenpå som inni, akkurat som Linnéa.
Alle dem som sier de ønsker seg "litt anoreksi" burde lese denne boken ...
Brutalt ærlig bok om hvilket helvete en spiseforstyrrelse faktisk er. At det hverken handler om utseende, vekt, personlighetstrekk, skjønnhet eller mat. Det er psykisk sykdom.
Trigger warning: denne er litt vond når man har hatt spiseforstyrrelser sjøl.
Nok en bok jeg skulle ønske jeg hadde fått lese for ti år siden. Den er bra uansett, men Oda, 22 ville ha sagt OH MY GOD DETTE ER MEG der Oda, 32 bare trekker på smilebåndet.
kjedelig og uengasjerende. burde kanskje lest denne før "hver gang du forlater meg" og "meg, meg, meg"? evig spinn rundt samme tankegang og problemer. linnea skriver veldig godt, da!
Dei fleste har fått med seg kven Linnea Myhre er. Sinnablogger, deltakar på skal vi danse, og forfattar. I bøkene fortel ho ærlig om sitt liv.
I boka Kjære har Linnea Myhre skrive brev mellom anna til venner, foreldre, matprodusentar og redaktørar. I desse breva fortel ho om sitt liv, sin kamp mot spiseforstyrrelsen, korleis det er å vera ung idag med krav frå alle kantar om korleis ein bør vera og sjå ut. Boka er variert, lettlest og spesiell. Det er både humoristisk og sårt. Me får forståing for kor vanskeleg ho har hatt det, men ho viser og at ho er på veg ut av problema og har starta ein ny fase i livet. Det siste brevet som er skrive til kjærasten Sondre Lerche er kanskje det finaste av alle.
Etter å ha lest denne boken, har jeg funnet ut at jeg liker å lese samlinger av brev ganske godt. Jeg trodde det var tilfeldig at jeg likte "Huset du elsket", og at jeg likte Anne Franks dagbok fordi det var et så dypt tema. Men jeg tok feil.
Linnéa skriver ganske rett fra levra, og tilfeldig. Hun skriver det hun tenker. Men hun er flink å skrive, jeg tror ikke dere som sier hun er dårlig til å skrive kan så mye om skrivekunst, jeg. For man kan ikke alltid skrive lange, beskrivende setninger, og kun korte setninger for dramatisk effekt. Tankene er ikke lange setninger. Det er bare ord som flyter rundt. Med masse punktum.
Men uansett; denne boken har fått meg til å le, tenke, smile og undre. En forstår kanskje lite hvis en ikke har fulgt bloggen hennes, så da vil jeg anbefale å lese hennes debutroman "Evig Søndag" først. Uten den får du ikke bakgrunnen for denne boken, nemlig framgang. Og du vil kanskje undre deg over brevene som er en setning lang, som kommer ut av det blå, hvis du ikke kjenner skrivestilen hennes fra før. Nå skal jeg ikke påstå at jeg skjønner hvordan hun tenker og skriver, men jeg tror jeg skjønner det litt bedre enn de som ikke har lest bloggen hennes og/eller "Evig Søndag".
Boken var altfor kort, for jeg kunne lest mye mer fra henne. Men tatt i betraktning hennes konstante klaging på at hun ikke klarer å skrive denne boken, i boken, setter jeg pris på at den i det hele tatt kom ut. Jeg er nok over snittet interessert i denne problemfylte jenten, men slik er det. At jeg fikk en signert bok (takk, mine fantastiske søsken!) gjør meg enda mer engasjert.
P.S. Hvis du syns folk med spiseforstyrrelser og/eller depresjoner er håpløse, ikke gidd å si noe om det til meg. Og da trenger du heller ikke lese boken.
Jeg var skeptisk siden jeg var litt skuffa over "Evig søndag", men denne er virkelig mange ganger bedre! Humoren er tilstede og hun er mer positiv og ærlig på en annen måte. Nå skryter hun av seg selv som flink, hun fikser dette. I de siste sidene rant tårene fordi jeg er så rørt over framgangen hennes. Måten hun viser kjærlighet til de rundt seg, og ikke bare er "sinnablogger". Språket er og veldig mye bedre i denne romanen. Denne var virkelig god!
Jeg likte ikke denne boka. Den første boka var grei, den her var uutholdelig negativ. Jeg likte det siste kapitlet, kapitlet til Sondre. Hele boka kunne heller ha handlet om han og dems kjærlighet.!
Interessant og dypt. "Kjære" av Linnéa Myhre bringer en inn i hodet til en med anoreksi og depresjon gjennom flere brev skrevet til seg selv, familien, venner, diverse kjeder/butikker, osv. Selv om tonen av og til er litt vanskelig å håndtere, er det klart og tydelig at dette er Myhres egen stemme.
Brevene er forståelige, dype, ironiske og beskriver en situasjon mange kan relatere til selv om man ikke nødvendigvis har opplevd akkurat disse situasjonene.
Digger Linnea. Hun er ei skikkelig skrulle, men det vet hun aller best selv, og skriver skikkelig fint og morsomt om det. Denne boka er et sett av brev fra Linnea til andre, alt fra foreldre og venner til psykologen, tacoprodusenten Santa Maria og Erna Solberg. Skulle ønske jeg leste boka mens Linnea fremdeles var sammen med Sondre Lerche, for brevet til Sondre til slutt var virkelig nydelig.
Kort bok da, 2,5 h på lydbok! Får bare gå rett i gang med neste.
Linnea Myhre skriver fremdeles godt, men denne er mindre fokusert enn «Evig søndag», mest fordi den er stykket opp og henvender seg til ulike personer (boken er en serie med brev). Men blant en serie med vittige kommentarer, smådetaljer og tusenvis av ulike frustrasjoner, gjemmer hun en fin og lun historie, som likevel henger sammen fra ett brev til det neste. Vel verdt å lese, men likte nok «Evig søndag» bedre. Kommer til å fortsette å lese bøkene hennes, «Meg meg meg» er neste på listen
Kreativ, engasjerende, morsom, trist og fylt av håp. Jeg synes Linneas stemme treffer vår generasjon så godt!! Veldig glad for å ha tilbragt litt tid i Linneas univers, hvor jeg har blitt veldig rørt og ledd høyt for meg selv. Og digger konseptet med at hvert kapittel er et brev, det skapte stor variasjon og driv i historien.
Kreativ og annerledes bok som får deg til å le men samtidigt bli rørt til tårer. Gjennom ulike brev til personer, men også blant annet Santa Maria Tacomix går du gjennom store følelser som river i deg, samtidigt som du er innom småproblemer som får deg til å le. Jeg elsker Linneas mørke humor og kjenner meg selv igjen flere ganger. Anbefales.
Likte overraskende nok "Kjære" godt nok til å gi 4/5 stjerner. Brevene med forsøk på å være "morsom" (som f.eks "tacoranten", herregud) synes jeg var fryktelige, men selvmordsbrevet, brevet til moren, brevet til Sondre, psykologen og faren var ektefølte og rørende lesning.
Fin bok. No har eg ikkje følgt med på bloggen hennar så mykje tidlegare, men likevel er det interessant å lese. Ein får eit innblikk i livet til nokon i rampelyset som slit med å bli seksualisert og med anoreksi.
Jeg hadde lite tro på skrivestilen til Myhre etter å ha lest Evig Søndag, men Kjære var fantastisk god. Den var morsom, spennende, trist og vidunderlig. En ordentlig god bok om det å være «sinnsyk», og å finne seg selv igjen.
A book that gives a insight to the author's struggles in life, many who are related to her eating disorder, through letters she writes to different people who somehow play a role in her life. It gives an insight into how anorexia consumes the persons life without glorifying it in any way. It could've easily come across as a book full of complaining and the author playing a victim, but the length of the book and the way it's written prevents this.