«Jeg ser etter faren min. Han har vært død i fjorten år nå, og jeg ser etter ham likevel. Jeg håper at han skal komme gående mot meg i det skiftende lyset oppover den øde gaten, at han skal bli større og større, tydeligere og tydeligere mens han nærmer seg.»
Med utgangspunkt i etterlatte papirer, brev og gamle fotografier setter sønnen sammen fortellingen om farens barndom: i Egypt, hvor guttens far, Dommeren, holder sin lille familie i et kolonialt jerngrep, hos fremmede i Bærum, på pensjonatskole i Genève, på hotellrom opp og ned gjennom et Europa på vei mot en ny stor krig.
«Fars rygg» er skildringen av en gutt og ung manns for.søk på å leve i en verden han ikke forstår, men likevel prøver å bli en del av. Det er også historien om fars mor, Ellen, som sitter fast i et ulykkelig ekteskap.
Niels Fredrik Dahl har skrevet en stor og dypt menneskelig roman, øm, mørk og full av humor, om familie og kjærlighet i det 20. århundre, om en gutt og en mor som er bundet sammen av ensomhet, og om en ensomhet som går i arv.
Niels Fredrik Dahl er en norsk forfatter og dramatiker.
Romanene "På vei til en venn" og "I fjor sommer" har fått god mottakelse både hos kritikere og publikum, og er oversatt til dansk, svensk, tysk og nederlandsk. "På vei til en venn" ble belønnet med Brageprisen i 2002. Dahl har også skrevet manus til flere TV-serier, blant annet Hotel Cæsar og Soria Moria. Han er gift med Linn Ullmann.
Dahl er en av Norges mest markante forfatterne og har utgitt noveller, dikt, gjendiktning og skuespill. Hans første roman "Journalisten" utkom i 1997. For romanen "På vei til en venn" (2002) ble han tildelt Brageprisen. Han ble også nominert til Kritikerprisen og P2-lytternes pris. Både denne og romanen "I fjor sommer" (2003) er oversatt til en rekke språk, blant annet engelsk, fransk, nederlandsk og italiensk. I 2009 utkom romanen Herre. Romanen er solgt til flere land, og for denne romanen ble Niels Fredrik Dahl nominert til P2-lytternes romanpris.
Dahl er også en særpreget og feiret dramatiker. For skuespillet "Som torden" fikk han i 2002 både Ibsenprisen og Fringe First Award i Edinburgh. I 2006 hadde Riksteatret urpremiere på stykket "Henrik og Emilie" som ble skrevet i forbindelse med Ibsen-året 2006.
Det kommer med alderen, dette behovet for å se seg bakover for å forstå framtiden. Dette behovet for å forstå sin far er et behov for skjønne seg selv, og jo mer jeg ser av min egen far dess mer er det meg selv som dukker opp.
Omtrent sånn tolker jeg denne vakre, vakre boken, og som du skjønner så treffer den som en innertier.
Den här svarade inte upp till förväntningarna. Prosan och tilltalet är en klar fyra, temat att söka i sin historia är å ena sidan uttjatat å andra sidan outtömligt, dispositionen tillsammans med uppläsningen sänker betyget från mig.
Att man ärver ensamhet är för mig ett påstående lika sorgligt som sant. Man kan kämpa emot sitt arv men med tveksamt resultat.
En rørende historie om en mann; en far, sønn, bestefar. Om ensomhet og tilhørighet, eller mangel på nettopp det. Om oppvekst, forhold til far, forholdet til mor, forholdet mellom far og mor.
Ensomhet er et stort tema, og her sees det også i sammenheng med manglende tilhørighet og opplevelse av utilstrekkelighet. Et sentralt spørsmål i boka - iallfall slik jeg leste den - handler om hvor godt man egentlig kan kjenne et annet menneske.
Stilfærdigt og roligt fortalt. Annie Ernaux - inspirerede refleksioner over fotos - både afspejlende privatliv og samtid.
Temaer: Ensomhed. Autoritetens spændetrøje af generthed, ufleksibilitet og mangel på empati.
Romanen handler - jvf titlen - ikke mindst om at afkode faderens sparsomme kropssprog - hvad ligger der i den ryg han vender sønnen? Jeg læser den som patriarkatskritik.
Jag letar efter att bli imponerad. Det fattas en pusselbit. En allt för stor förlösande pusselbit. Grundberättelsen har många ingredienser som borde kunna garantera att romanen måste gripa tag i mig som läsare men det vill sig inte.
Det känns som att författaren försöker att skildra och förstå sin egen far men att blåser upp en trasig ballong.
Spennende om svært annerledes oppvekst enn den mine foreldre og besteforeldre har hatt, samtidig et søkk av ensomhet i det som så ut som et glansbilde av spennende erfaringer.
Legger meg nærmere Nordisk råd enn Bernhard Ellefsen, synes ikke han treffer helt med at dette er «ren kitsch». Et imponerende puslespill av en fortelling av sin fars liv, basert minner, papirer, bilder og brev.
Jeg likte «Mor om natten» veldig godt, så jeg måtte jo bare lese «Fars rygg». «Fars rygg» er et farsportrett. Her møter vi far, dommeren og Ellen. De to siste er fortellerens besteforeldre. Far vokser opp i Alexandria og sendes alene til Stabekk for å gå på skole som 13 åring, senere til Geneve. Allerede i Alexandria beskrives en ensom tilværelse med en mor som har nerver og en far som er borte det meste av tiden. Denne ensomheten blir ikke mindre alene på Stabekk, og den følger far gjennom hele livet. «Fars rygg» er en sår fortelling om et liv i skyggen av en dominerende far og en knekt mor. I sin anmeldelse på NRK sier Leif Ekle at dette «er fortellingen om et barn, en voksen som aldri fikk høre til. En vakker roman om arvelig ensomhet.» han kaller boka varig og gir den terningkast 6.
Jeg plejer godt at kunne lide denne genre, og har læst en del af de nordiske forfattere, der beskæftiger sig med det personlige og private set i kontekst af samfundetes udvikling. Men jeg kan simpelthen ikke få fat på denne bog. Jeg kedede mig. Men da den har vundet Nordisk Råds Litteratur-pris, er det muligvis mig, der har en dårlig læse-uge. Og ikke bogen, den er gal med.
Nei, jeg blir litt målløs. En helt fantastisk vakker bok. 6 stjerner.
I starten tok nok egoet litt overhånd, for de første hundre sidene er ganske trege, og jeg tenkte nok å parkere den som «halvveis», eller noe annet teit. Men så skjer det noe fra 100-siders merket. Ensomhet (både egen og kanskje nedarvet) er den gjennomgående røde tråden i boka, og jeg tok meg i å glemme hvor sakte ensomhet faktisk beveger seg; hvert fall om man er oppvokst i det, forma av det. Så de 100 sidene i forkant - absolutt nødvendig.
Og hvor paradoksalt enkelt det er å møte ensomhet, og kanskje bekjempe det, som forfatteren selv skriver i enkelte scener, «med nærhet og nysgjerrighet» - noe farsfiguren i boka aldri opplever. Og når han først gjør det, opplever det lille glimtet av å bli sett, som 12-åring, eller 16, 22, kanskje: er det alltid like uvant. Men den kroppslige reaksjonen forteller likevel at det er livsnødvendig for overlevelsen.
Tok x antall bilder av ulike sitater fra boka, for de traff så godt, men denne satte seg fast i meg: «Stabekk var nytt, men ikke fremmed. Genève er fremmed, men ikke nytt. For far kan det være det samme hva stedene heter, hvilke språk de snakker der. For ham er de prikk like og bare en forlengelse av å være alene. (…) Ingenting kommer noen gang til å bli annerledes. Dette juvet mellom ham og de andre.»
Efter de första hundra sidorna tyckte jag att denna bok var otroligt tråkig och jag hade svårt att ”hitta” anledningar till att gilla den. Men den gick upp sig där i mitten och slutet var faktiskt inte helt fel. Bokcirkeln med lärarna var också helt fantastisk!!! Jag fick till mig perspektiv och åsikter som jag inte hade kunnat formulera på egen hand! Inte den bästa boken jag läst men i kombination med bokcirkeln blev det en rolig upplevelse. 3 av 5 stjärnor.
Denne hadde noen passasjer jeg likte veldig godt, men dessverre var det ikke helt min type bok. Objektivt burde jeg vell gitt den flere stjerner, men min subjektive mening tillater ikke det. Drikk masse melk, iykyk! 🥛
En veldig teknisk god bok, på et vis veldig «riktig» skrevet. Det er bare ikke helt min favoritt type bok. Dersom man har en sweet spot for litteratur om fedre, andre verdenskrig og ensomhet, plukk den opp!
En bok som absolutt gjorde sterkt inntrykk, om forfatterens far sin antatte ensomhet, barndom og kronglete vei inn i det voksne livet. Historien er basert på brev, bilder og tegninger, og mye oppdiktning. Underveis skjønte jeg ikke helt poenget med historien, eller de strålende anmeldelsene, men den såre ensomheten kommer etterhvert tydelig fram.
Ensomhet som går i arv i generasjoner, og henger som en skygge over livene til karakterene i boka. Lesingen får meg til å tenke på ensomhet i vår tid, de økende problemene et helt samfunn står overfor pga det, og hvordan litteratur kan få oss til å forstå bedre og kanskje også reagerer bedre.