Vår evindelige misnøyes vinter

 

Urinnbyggerne pånordvestkysten i Amerika hadde en skikk de kalte «potlatch».

(https://en.wikipedia.org/wiki/Potlatch) Skikken var utbredt blant folkegruppene haida, tlingit, kwakiutl ogflere andre, og bidrog til å opprettholde sosial orden i ethierarkisk stammesamfunn. En potlatch besto i at en av stammenshøvdinger inviterte til fest med sang og dans, magiske ritualer, godmat og et overdådig forbruk. Var du en storkar (det var sværtsjelden kvinner, er jeg redd), så var dette anledningen til å slåhæla i taket og demonstrere din makt og rikdom. Det gjorde du ved ågi gaver til alle frammøtte. Deretter fortsatte du å imponere ved åknuse og ødelegge store verdier: Brenne opp langhuset, smadrevåpnene og kanoen. Til slutt toppet du det hele ved å drepe eneller flere av slavene dine. Til dette verdige formålet fantes detet spesielt verktøy som gikk under betegnelsen «slavedreperhammer». (Se f eks https://www.researchgate.net/publication/348264619_Russian_Resistance_to_Human_Sacrifice_among_the_Tlingit_Indians_1819-1867 eller https://historum.com/t/slavery-in-the-pacific-nw-tribes.52180/) Skikken med å ofre slaver ble motarbeidet av russiske myndighetermens Alaska var en russisk koloni, og av amerikanske myndigheter bådeda og seinere. I Canada var potlatch forbudt til ut på femtitallet,men overlevde selvfølgelig i det skjulte - riktignok med mindreslaveofring, for etterhvert måtte også urinnbyggere slutte å holdeslaver. Prinsippet var fortsatt det samme enkle: Jo rikere gaver ogjo større ødeleggelse, jo større status fikk du, og jo kjekkerekar var du.

Sammeprinsipp ble fulgt av storkarer i norske fjellbygder. I Peer Gyntklager Mor Åse over faren til Peer og statusmarkeringa hans som harutarmet garden: «Hvorer det, som gik til spilde / ved det store Vintergilde, / da hverGjæst lod Glas og Flaske / bag sin Rygg mod Væggen klaske?» Peergjør så godt han kan for å gjenopprette både rikdom og status.Det går så som så, som du veit.

Ijappetida på 80-tallet fulgte de kjekke og kjappe samme skikk nårde samlet seg på Barock for å feire dagens børskupp: For åmarkere deg som en av gutta («the gutts») måtte du oversprøytekollegene med ekte sjampis. Skulle du imponere skikkelig, måtte durive i magnumflasker fra baren så tusenlappene flagret. Da fikk dunavnet ditt på veggen med gullskrift, til evig misunnelse ogbeundring for framtidige finanssløver. (Eller til spott og spe,avhengig av hvordan du ser på det.)

Dettevar bare tre historiske eksempler på det antropologene kaller«spektakulært forbruk»: Bruk og kast så mye som mulig; ikke fordidu trenger det, men for å imponere omgivelsene. Skikken med å sittebaki drosja og tenne sigaren med tusenlapper, som ble praktisert avkjentfolk i finanslivet (ingen nevnt, ingen glømt), faller inn i detsamme mønsteret. Det samme gjør påfuglens fjørprakt: Hannen gjørstørre lykke hos hunnene jo mer prangende den fullstendig unyttigefjørpynten er. Ifølge biologene er det et viktig poeng at halen erbåde unyttig og besværlig i en praktisk hverdag, der det gjelder åunngå oppmerksomheten til kongeørna og andre som ikke vil deg vel.Den praktfulle halen viser nemlig at du er så frisk og kjekk at duklarer deg til tross for handicappet. Damene blir imponert og kommerflaksende. Liknende tanker har nok leikt i hodet til børsløven somvinket på magnumflaskene, og ikke minst i hodene til de kvinneligekontorassistentene som flagret rundt ham.

Førtiår etter jappetida er hele Norge blitt et jappesamfunn, med etspektakulært forbruk som gjør inntrykk på utlendingene. I2022 falt vårt lokale Earth Overshoot Day på 12. april, ifølge beregningene til WWF.(https://www.overshootday.org/newsroom/country-overshoot-days/) Hadde alle mennesker på kloden hatt vårt forbruk, måtte vi hahatt 3,5 jordkloder til rådighet hvis forbruket skulle værebærekraftig. Likevel strever vi utrettelig for å få øktkjøpekraft og enda høgere forbruk, for det må til hvis vi skalopprettholde vår status. (Tok en langweekend i Paris – godt å komme litt bort fra vintermørket... Fantastisk som de har pusset oppkjøkkenet og stua; det må ha kostet! ... Ny bil igjen? Den der hardu ikke fått billig! ... Vi leide Rorbua med full servering tilfemtiårslaget; det er tross alt ikke hver dag vi feirer med tohundre gjester...Jo, vi tok et cruise til Svalbard i år; litt må vijo unne oss etter pandemien – etc.)

Hvertår etter krigen er gjennomsnittsnordmannen blitt rikere og harkunnet forbruke enda litt mer enn året før. I 77 år har vi ikkeopplevd annet enn økonomisk vekst, og vekst, og vekst. Bare fra 1985til 2021 har kjøpekraften økt med 86,8 %, ifølge statistikken fraSSB. ( Se https://www.smartepenger.no/jobb/2584-lonnsutvikling. Regn sjøl. Jeg går ut fra at du kan renteregning.) Vi er blittså vant til vårt stadig stigende overforbruk at vi betrakter detsom vår særskilte menneskerett, uansett åssen folk har det iresten av verden. Under pandemien og andre kriser som rammet restenav verden har den snille Staten bevilget oss ut av alle problemer,ved at regjeringa sprøytet stadig flere oljekroner ut over alletilløp til misnøye. Dermed kunne mange bedrifter gå medrekordoverskudd under pandemien, til tross for kraftig redusertaktivitet. Flyselskapet Norwegian delte ut millionbonuser tildirektørene etter et år da flyene sto på bakken, sikkert sompåskjønnelse fordi de hadde vært så flinke til å få tak istatlige koronakroner.

I 2022 har viopplevd den verste krisen sia 2. verdenskrig. Regjeringa har, for engangs skyld, innsett at det ikke er mulig å bevilge seg ut avstrømknapphet, inflasjon og stigende rente: Å trykke flere pengervil bare forverre inflasjonen. I en klassisk Carl Barks-historie,trykt i «Donald Duck & Co» nr 2, 1952, kommer det en syklon somløfter taket av onkel Skrues pengebinge og blåser pengene hans utover landet. De regner ned over begeistrete innbyggere som sankersedler i poser og sekker. Men gleden er kortvarig; det produseresingenting, sia alle er blitt rike og har sluttet å arbeide, og påprislista i onkel Skrues gardsutsalg står det nå: «Ull 4.000.000;1 egg 1.000.000.»

Skrues pengebingetilsvarer vårt oljefond. Vi har også en sentralbanksjef som heverrenten så kraftig hun bare kan for å bremse prisstigningen.Riktignok er mye av inflasjonen importert, men hun vil ikke ha enhjemmelaget inflasjon på toppen, noe vi får hvis Staten bare delerut penger i øst og vest.

Europa,USA og stort sett hele resten av verden har hatt kraftig inflasjon i2022 på grunn av Putins krig. I Storbritannia er inflasjonen over 10%; EU-landene og USA ligger ikke langt etter. Norge er nesten «best»i klassen med en inflasjon på 6,5 %. (https://e24.no/norsk-oekonomi/i/Llo1kJ/prisveksten-i-norge-dempet-seg-til-65-prosent-i-november) Samtidig har vi hatt en gjennomsnittlig inntektsvekst på 4,1 %. (https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/statistikk/antall-arbeidsforhold-og-lonn/artikler/lonnsveksten-tar-seg-opp) Nedgangen i realinntekt utgjør altså 2,4 %. Vi er med andre ordsatt tilbake til 2019-nivå når det gjelder gjennomsnittligkjøpekraft! Nesten ingen andre land har klart seg så godt gjennomkrisen hittil.

Men skulle endømme etter klagene på nettet, i avisspaltene og ved lunsjbordene,måtte en tru at vi er satt tilbake til det fæle 30-tallet. Denregjeringa som er satt til å lose oss gjennom krisen faller som enstein på gallup, og de to partilederne idioterklæres og æreskjellesav alle nettets strøm- og økonomieksperter. Erna Solberg rir på eipopularitetsbølge som hun bare kunne drømme om mens hun haddeansvar, sjøl om den politikken hun ville føre som statsminister istore trekk er den samme som den Støre fører. Populister i deinfrarøde og de ultrafiolette delene av politikken fråtser i løfterom billig strøm og økonomisk kompensasjon i hauger og lass. Måttealle gode makter forby at disse populistene får en finger pårattet!

Julehandeleni 2022 ble en kjøpefest, nå som i tidligere år. ( Julehandel2022, Forbruk | Så mye brukte vi på julehandelen 2022(nettavisen.no)) Og fyrverkeriet på nyttårsaften sprakte nesten like livlig somfør. Var det husleia for hele første kvartal som gikk opp ilysglimt og røyk?

Det finnesselvfølgelig grupper som er blitt hardt rammet av inflasjon ogstrømpriser: Flyktninger, uføre, minstepensjonister. Fattigdommenøker. Men det er ikke de fattige som klager høgest og kreverstrømstøtte til hytta, billigere bensin, rentekompensasjon oglågere skatt. De høgeste klageropene kommer fra den breiemiddelklassen som aldri har opplevd annet enn velstandsvekst. Og dekommer fra folk som, mot alle advarsler, har tatt opp alt for storelån. (Når inflasjonen er på 6,5 %, er 4 % rente egentlig for lite,sia en slik rente fortsatt gjør det lønnsomt å ta opp lån.)

Vår evigemisnøyes vinter er over oss. Velstandsvekst gjennom 77 år har gjortoss til et folk av sutrepumper. Vi forlanger at Norge fortsatt skalvære unntakslandet som øker forbruket ytterligere, mens alle andremå stramme livreimene. Til våren kommer den ene yrkesgruppa etterden andre til å kreve kompensasjon, både for prisstigningen og forat de har «sakket akterut i lønnsutviklingen». For ingen må fåmindre enn de andre, og alle har sakket akterut, derfor må alle nåfå mer enn gjennomsnittet. Sia det er valg til høsten, er det storfare for at den sittende regjeringa også lar seg friste til åsprøyte nye oljekroner over misnøyen. De som igjen må tåleinflasjon uten kompensasjon, er de som ikke har sterke organisasjonerog lobbyister i ryggen: Flyktninger, uføre og minstepensjonister.

La oss håpe at vii løpet av det året vi er inne i innser at vi må tilpasseforbruket til virkeligheten, blenge litt mindre og kutte i hvert fallén shoppingtur til London. Det har vi bare godt av. Dessuten harkloden godt av det. Til gjengjeld bør vi tåle at de som faktiskblir enda litt fattigere blir tilgodesett; de kommer ikke til å tamange ekstraturer til London av den grunn.

Kanskje vi til ogmed holder ut å gå med genser innadørs.