33 1/3 I'll never get out of this world alive

 

«Oppstandelsens morgen det største er givet,» sier Roger rett som det er. Men denne Rogeren hadde passert punktet for oppstandelse: Han holdt på å gå i oppløsning og luktet enda vondere enn ellers. Det kravlet kvite åmer ut av kjeften og øynene på ham. Usj.

Roger ropte opprømt fra utsida: «Kom og se, bestefar! Dette funnet snur opp ned på historien! Nå kan det fastslås en gang for alle: Kensingtonsteinen er ekte!»

Jeg snublet ut. «Kopien din ligger her inne, Roger. Han er ikke blant oss lenger.» Jeg følte meg sjokkartet: Roger i en sånn tilstand gikk saftig inn på meg. Jeg hadde kjent ham i ... hvor mange år? Opplevd verden sammen. Snakket om alt – øl, musikk, virkeligheten. Til og med kvinnfolk. Kanskje den eneste kompisen jeg hadde. Og nå var han helt og holdent kaputt. Et beinrangel med råtne slintrer på, og mark ut av øynene. Pæra hadde gått en gang for alle.

Min egen kopi hadde passert best før-datoen, han også, der han låg inn mot tømmerveggen. «De runene. Er det jeg som har ristet,» kveste han.

- Det kunne ha vært verre, sa jeg til meg sjøl: Han der inne er en kopi. Jeg har jo orginalen, og du bryter ikke løpet fordi om parkameraten blir disket.

Så jeg gikk bort til steinen og studerte. Det var hogd inn flere linjer med bokstavelige tegn. Det var gjort ganske nyss; det satt fortsatt steinstøv i rissene. «ᚹ᛬ᚵᛰᛐᛚ᛭ᚱ᛬ᚮᚯ᛬ᚫᚪ᛬ᛅᚮ», leste jeg. «ᚱᚱᛉ᛭ᛅᛒᚮ᛬ - «

Roger skubbet meg til sides. «Du leser helt feil!» Han bladde i Hakkespettboka. «Det står: 8: göter: ok: 22: norrmen: po: opdagelsefärd: fro: vinland: of: vest: vi: hade: läger: ved: 2: skjär: en: dags: rise: norr: fro: deno: sten: vi: var: ok: fiske: en: dagh: äptir: vi: kom: hem: fan: 10: man: röde: af: blod: og: ded: AVM: frälse: äf: illü.Ingenting kan være enklere!» Han smikket boka sammen og nikket flere ganger. «Og på sida - « - han kastet et blikk til sida. Nå fikk han øye på kopien min. Han stusset. «Hvem er du? Trenger du mat?»

Den skranglete kopien min ga fra seg noen knirk. «Jeg er Harry. Jeg er tørst. Tørst - - « Hodet hans datt ned på haka. Spyfluene surret; de ventet nok på at han skulle gjøre som Roger-kopien.

Roger skrukket på skallen. «Tørst? Vi har igjen noen ølbokser, har vi ikke?»

Jeg var ikke sikker på at det var øl han trengte. Hadde vi ikke ei eneste flaske cola? Jeg åpnet bildøra. I søppeldynga under plassen til Roger låg det tomme hermetikker, ølbokser, underbukser, skjorter, appelsinskall, bananskall. Jo: Der fant jeg ei flaske uten merkelapp, stappfull av vatn. Den tok jeg med til kopien min. «Drikk litt vatn,» foreslo jeg og holdt tuten opp til kjeften hans.

Han gapte og drakk med oppbydelsen av sine krefter: «Glugg,» sa han. «Glugg-glugg-glugg!»

I samme momanget såg han ut som når katten Felix får elektrisk støt. Armer og bein spratt spasmisk hit og dit; halen sto rett ut; øynene snurret som klinker i regnbuens farger. Det sto stikkflammer ut av øra og kjeften på ham.

Du har nok sett krimfilmer der mordofferet får elektrisk sjokk for å restarte ham. Det virker aldri på film, men det gjorde det her. Han sparket og slo og blåste som en belg. Så sank han sammen igjen. Plutselig spratt han opp igjen som en tiger på sine egne to bein. «Det var en oppstiver!» kom det med malmtung og mandig røst. «Hva er det på den flaska?»

Jeg kikket på flaska. Jeg burde ha skjønt at Roger ikke sølte bort penger på vatn: Dette var livsvatnet fra Linda! Den hadde Knut Berg og kompisen hans glømt igjen. Flaska var like full, enda kopien min hadde tatt en dyktig svelg.

Roger kom bort til oss. «Går det bedre nå? Veit du hvem som har slått disse runene?»

«Runene? Det var det jeg som gjorde. Roger viste meg åssen det skulle se ut – han fant bildet i Hakkespettboka. Hardt arbeid når du bare har en slapp meisel.»

Roger ristet forvirret på hodet. «Hva var vitsen med det?»

«Han kan jo forklare sjøl – men vi hadde vært ute og fisket i noen dager, måtte jo ha mat! Fikk bare noen få karpe diem. Så kom vi tilbake og fant kameratene våre – døde av pesten alle mann, fulle av byller og røde av blod - «

«Pesten gikk på lungene, altså. Men dere overlevde?»

«Ja, forfedrene våre har hatt pesten mange ganger, så vi er mer residente, sier Roger. Vi hadde en snev – holdt på å stryke med før dere kom. ... Vi rodde dem ut på en holme og la røys over. Så satte vi opp en minnestein, for det er det folk gjør. Roger fant ut hvordan den skulle se ut. Det ble en god kopi, om jeg må si det sjøl!»

«Da skjønner jeg!» Roger blomstret opp som ei lyspære. «Blodet kom av pesten! Holand tolket det som om indianerne hadde drept dem.«

«Bare tull!» sa kopien min. «Ikke en indianer på milevis. Da ville de jo bli smittet og dø ut. Jeg håper det går bra med vinlenderne, men - »

Roger kunne knapt styre seg. «Runene er skåret i 1362, akkurat som Holand sa. Forskningen feirer nye triumfer. Den som ler sist!» Han gjorde en seiersdans rundt steinen. Så bråstoppet han. «Du nevnte Roger. Hvor er han?»

Kopiene min kan være irritabelt trege og desorienterte. «Ø – vinlendingene! ... Han vimser vel rundt – han gjør ofte det.» Han såg seg rundt, mot bjørkeskogen, utover vatnet.

Jeg kunne ikke unngå å se at han var blitt tredve år yngre på noen minutter. I stedet for døden nær var han i sin manndoms kraft; blank i pelsen, nesten uskrukkete. Det grå skjegget var blitt svart. Synd å skuffe ham – Roger har jo, med sine feil og mangler, vært en grei kompis i mange, mange år. Det har sikkert kopien vært også. Men sannheten kunne ikke skjules. «Din Roger er dau som ei sursild,» sa jeg med tungt hjerte. «Han ligger innafor døra.»

Kopi-Harry sperret øynene opp. «Hva! Han var da frisk og rask for - - hvor lenge har jeg duppet?»

«Du var på avgrunnens rand,» svarte jeg alvorlig. «Vi reddet deg i siste sekund.»

Roger var opprørt. «Dette er ille! Jeg trenger en intelligent diskusjonspartner. Jeg må redde ham.» Han satte beina foran hverandre og snublet inn den låge døråpningen. Vi etter. Der låg den andre Rogeren like dau som før, med mark i kjeften og nesebora, kjøttslintrer som løsnet, svermer av flue. Olifaktisk så det holdt.

Roger måpte. Kopi-Harry ristet sakte på hodet. Jeg, derimot, er handlingens mann: Livsvatnet hadde vist seg som et probalt middel. Far min brukte å synge om mannen som hengte seg på Ekeberg: «Han ser dårlig ut, men vi får prøve – kanskje er det liv i ham ennu - «

Jeg bøyde meg over liket, holdt meg for nesen og skrudde opp flaska. Så helte jeg livsvatn ned i kjeften hans. Dynket nedover hele skrotten før jeg sprang i sikkerhet, ut av fluesvermen.

Først hendte ingenting. Så kom det romling og ralling. Liket kavet, krøllet seg sammen, rettet seg ut igjen. Det skvatt noen kjøttslintrer. De kvite åmene viftet fælt; så gulnet de og datt nedover kjaken hans. Håret datt av ham i store dotter.

Flere rare lyder: Ynk, hul latter – så reiste han seg ustøtt på krokete bein og ga seg til å ule. Jeg veit ikke om han kunne se oss, for øynene hans var to svarte høl. «Mat,» stønnet han. «Mat!» Stemmen kom nede fra en djup brønn. Ikke så rart, for tunga hans var borte. Et par tenner datt ut. Han kavet etter oss. Jeg veit ikke hva som hadde hendt hvis han fikk satt hendene i oss. Og tennene.

Men min Roger sto urikkelig. «Hold opp, Roger! Du er jo bare en avatar av meg. Du var dau, men vi fikk liv i deg i siste lita. Vi har sikkert en boks med kjøttboller i bilen.»

Dauingen stoppet midt i bevegelsen. Så kom det, med den samme stemmen fra avgrunnen: «Dau? Det forklarer den mugne følelsen. Jeg var på veg ned i dødsriket. Men så begynte det å svi noe grønnjævlig. Og så - «

«Du ble gjenopplivet!» forklarte Roger. «Du er en zombie! Men det tar seg ikke ut å gnafse på folk. Kom her, så finner vi noe du kan sette tennene i. Hvordan artet ferden til dødsriket seg – var det fysiske omgivelser, eller virket det som en symbolsk reise?» Han gikk til døråpningen.

Zombie-Roger humpet etter. Så stoppet han og tenkte seg om. «Det var en transdimensjonal reise! Omgivelsene var ikke akkurat fysiske. Heller metafysiske: Jeg kunne observere dem i flere plan enn her – jeg antar at dette er virkeligheten?» 'Lensmann sa da han fikk betenkt seg, det er rart å tenke på det nu – at hvis fyren ikke hadde hengt seg var det kanskje liv i ham ennu - '

«Metafysiske – altså hinsides fysikken?» De diskuterte videre mens de humpet bort til bilen. Roger romsterte til han fant en hermetikk. «Harry, hvor har du gjort av boksåp – å, der er den.»

Kopi-Harry og jeg satte oss ved tømmerveggen. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at han var en kjekk og kraftig kar i sin aller beste alder. Sånn har jeg altså sett ut! Hvorfor la damene aldri merke til det? Hvorfor -

«Hvor har dere tenkt dere heretterpå?» spurte kopien min.

«Hematt, tenker jeg – jobben er gjort, og Han Tykje maser fælt,» svarte jeg. «Han fjernstyrer oss nok slik at vi lander i...»

«Synd! Ellers kunne vi ha sittet på. Vi må dra til New Orleans og redde noen, har Roger sagt. Det skal være et stort slag der, og - «

«Det har vi ordnet allerede! Og du kan ikke dra til New Orleans med en zombie på slep. Du hørte hva Rogeren min sa – han kommer til å gnafse på folk, og da - «

«Men hvis han skal zombe noe sted, så må da New Orleans være det rette stedet?»

Jeg måtte gi ham rett i det. Men det kom an på hva Zombie-Roger ville også. Nå satt han og gnafset kjøttboller og ølbokser mens han tegnet og forklarte med gravstemmen sin.

«Skjønt jeg kunne godt tenke meg å dra tilbake til huronlandet sammen med vinlenderne,» sa kopien min. «Det var noen damer der som... Men Roger vil videre. Må jo gjøre jobben vår.»

«Men hvorfor var dere her?»

«Husker du ikke det? Vi er jo med på ekspedisjonen til Torfinn Lusaskjegg. Vi leiter etter vestbygdingene. Han har hørt rykter om at de har reist denne vegen, men vi har ikke sett så mye som en snurt. Så antakelig har de slått seg til et annet sted - «

«Ungava Bay!» ropte Roger borte fra bilen. «Oppe på toppen av Labrador. Der er det ruiner etter dem. Dere leiter alt for langt sør. - Kom dere via De store sjøene?»

«Ja,» svarte Zombie-Roger med gravrøsten sin. «Torfinn Lusaskjegg ligger med skipet i Lake Superior - «

«Øvresjøen,» sa Roger.

«Han ville saumfare Lake Superior, mens vi reiste innover i landet med småbåten for å leite.»

«Øvresjøen,» sa Roger.

«Vi bygde en base her for å leite videre. Så begynte mennene å bli sjuke. Bestefar og jeg drog ut på fiske og var borte i noen dager, og da vi kom tilbake - «

Jeg satt og såg ut over vatnet og bjørkeskogen. Funderte på hvor mye pussmerkelig som hadde hendt sia vi møtte Han Tykje på Gullfisken. Så jeg merket ikke at han kom snikende før det sa «gnafs!» bak meg. Jeg kjente et bitt i buksebaken og bråreiste meg. Der hang Zombie-Roger fast etter tennene og lot seg ikke riste av før Roger drog ham i bakbeina så det knakte. Jeg snudde meg og ga ham et spark så det knakte litt til.

Han stirret på meg med svarte øyehuler. «Beklager; jeg lot min tilstand løpe av med meg – naturen over opptuktelsen, kan du si.» Han reiste seg på krokete bein mens kjøttslintrene dinglet. «Men jeg må følge min bestemmelse. Bite og gnafse!» Han smekket med de tennene han hadde og sleikte seg rundt kjeften med den tunga han ikke hadde.

«La være, Roger!» sa Roger. «Du kan ikke fly rundt og bite Harryer. I New Orleans kan du bite så mye du vil!» Til meg: «Du trenger ikke være særlig redd for å bli smittet. Zombiebitt er sjelden dødelige, og vanligvis trengs det mange bitt før du blir en zombie sjøl.»

Jeg trivdes ikke noe særlig her i Kensington, kjente jeg. «Nåvel, det var trivielt å treffe dere, men tida flyr. Er det mer du må vite om denne steinen, Roger? Hvis ikke, er det vel på tide at - «

Han gikk tilbake til steinen. Spanket rundt og sa klikk klikk klikk med mobilen fra alle kanter. «Jeg sender bildene til min egen epost! Da risikerer jeg ikke at de... - og her er sideinnskriften, ja.» Jeg fulgte etter. Jeg begynte å stave: «ᚹᚷᚱ᛬ᛙ᛬ᛘᚷᚿᛇ᛬», leste jeg. «ᛘᚾ᛬ᚼᚷᛘ - - «

Roger hufset meg til sides og bladde i Hakkespettboka. «La meg se: har 10: mans: we: hawet: at: se: æptir: wore: skip: 14: dagh: rise: from: deno: öh: 1362. - Javisst!» Han reiste seg igjen. «Det stemmer på en prikk!»

«Javisst stemmer det!» svarte det nede fra avgrunnen, der stemmen til Zombie-Roger bodde. «Jeg brukte jo samme boka da jeg dikterte... Og der kan du se: Det tok oss fjorten dager fra Lake Superior og hit - «

«Øvresjøen,» sa Roger.

«Så der tok Holand feil! Han pukket på at sjøfarerne kom fra Hudson Bay. Men det er jo - «

«Alt for langt!» konkluderte Roger og nikket. «Kritikerne påpekte at det ville ha tatt mye lengre tid. Nå faller alt på plass: «Havet» er Øvresjøen, selvfølgelig!»

«Lake Superior,» sa Zombie-Roger.

De fortsatte å drøfte Holand, Kensingtonsteinen og historien, begge like oppspilte: En gang Roger, alltid Roger, dau eller levende. Jeg prøvde å blande meg inn. «Det er jo dere sjøl som har sørget for disse runene! Sånn at den ser historisk ut. Men da er det jo likevel en forfalskelse, fordi - «

De snudde seg mot meg, iltre begge to. «Veit du ingenting om historie? Forfalskning, heter det!» sa Roger. «Du ser vel at den er skrevet i 1362. Det heter forfalskning!» sa Zombie-Roger. «Har du satt deg inn i dette i det hele tatt?» sa Roger. «Forfalskning - «

Jeg ga opp og gikk til bilen. I det samme hørtes det et pip: «Hut dokker heim på ståandes flækken, har æg sagt! Vesst ikkje, så sende æg myriada av zombia på dokker, så dokker bli ligganes som to kvite beingrinda tel hælvete frys over. Oppdraget dokkers e slutt! Klikk.»

«Klakk klakk klakk,» sa det som var igjen av tennene til Zombie-Roger. Jeg likte ikke blikket fra de tomme øynene. «Det avgjør saken,» sa jeg og satte meg i førersetet. «Den som vil være med kommer nå!»

Jeg rakk ikke å starte motoren før den startet sjøl. Roger stupte inn i bilen. Zombie-Roger kom humpende etter med klaprende tenner og tydelige hensikter, men han var ikke rask nok lenger. Kopi-Harry tok et forsiktig skritt mot oss – så stanset han og ristet på hodet.

Det gikk et lyn og dunder og brak over himmelen. Noe landet i ei støvsky på den andre sida av tømmerbygningen. Jeg rakk bare et glimt før vår egen bil kastet seg mot himmelen – kunne det være Tom Trick og Tidhjulet som mellomlandet? Kanskje Harry-kopien og Zombie-Roger kunne få skyss til ett eller annet århundre – hvis han ville ha dem med, da...

Tømmerbygningen, øya, vatnet, skogen bleiknet bort under grå skyer. Landet videt seg ut; ble til et skogland med store sjøer, uten tegn til mennesker. Et sted der nede fantes Tituba. Kanskje. Men kanskje fantes hun bare i en fantasiverden som drømmebilen hadde fraktet oss gjennom. Og nå var det slutt, finito, hjem til dagsrevyen. Det samme evindelige livet som før.

Antonsen ventet på meg. Det var jo noe. Platesamlinga også; den trengte å avbestøves.

Roger satt og bladde. Han mumlet: «Fortsatt veit vi ikke hvor det ble av vestbygdingene. Reiste de til Ungava og blandet seg med eskimoene? Reiste de til Kensington og blandet seg med indianerne? Hva skjedde med befolkningen på Grønland? Kunne jeg bare reise tilbake - «

«No matter how I struggle and strive, I'll never get out of this world alive - « tonte det fra baksetet, med stemmen til en mann som visste at alt håp var ute, og som likevel klamret seg fast ... Jeg snudde meg. Et øyeblikk var han der; så var han borte.

Vi passerte fjell og hav og århundrer. Timer og dager gikk uten at jeg merket det. Jeg veit ikke om vi var over Atlantis eller Atlanteren da det plutselig tonte fra lydanlegget: «Dokker e løyst med umeddelbar verkning frå oppdraget dokkers! Lever straks aill artifakta og gjænstanda, herunder framkomstmedla og betalingsmedla, og makuler eksemplaret dokkers av kontrakta! Ingenting av det dokker ha gjort innafør ramman av kontrakta ha hendt. Ho e herved erklært ugyldig med telbakevirkandes kraft, frå evighet tel evighet. Amen!»

Det hørtes et lite knepp, og lydanlegget ble taust. Helt taust, med fram- og tilbakevirkende kraft.

Roger gapte. «Hva F! Jeg har da dokumentasjonen. Jeg har sendt opptak. Jeg har - - « Han begynte å fingre med dulpen. «Dette må han forklare! Jeg ringer nødnummeret.» Taste, taste, tast!

Det kom en blikkboksstemme. Lydanlegget i bilen var mye bedre, men det virket ikke. «Det herrane e svartelefonen før help desken hannes Tykje på nummeret 666 med ei viktig kunngjering!Ætter lange og krævandes førhandlinga ha han Vårherre og æg nådd fram tel einigheit på aill punkta. Vi seinde nu ut den herrane præssmeldinga tel kunda, leverandøra og samarbeidspartnera, samt representanta før våres respektive organisasjona: Vi fusjonere aill våre verksomheta inn i eitt felles konsern so bli heitandes «Himmel og Helvete Holding AS». Æg går inn som førmainn i Styret, og Vårherre bli administrerandes direktør med signaturfullmakta. Vi rekne med å ta ut store synergia i et tøft og krævandes marked. Den herrane avtalen er gyldig frå evigheit tel evigheit, og trer omeddelbart i kraft i aill universa, multiversa og andre plassa. Arbeidet med å konsolider organisasjona bli påbegynt omeddelbart. Vi tar sekte på å ta ut rasjonaliseringsgevinsta ved omplassering og naturle avgang, men óg ved å avslutte kostnadsdrivandes konsulentavtala. Aill detalja bli annonsert etterkvart som evigheita rulle vidare. Klikk!»

Jeg satt lamslått. - Redundert igjen! Jeg burde ha ventet det. Tenkte jeg ikke allerede da kontrakten ble underskrevet at - ? Jo.

Roger freste. «Han har lurt oss opp i stry! Hele tida mens vi har slitt og strevd har han forhandlet i hemmelighet med den skjeggete gamlingen. Dette er grovt avtalebrudd! Han skal få med advokaten min å gjøre. Jeg skal!»

Et gammelt jungelordtak rant meg i hugen inn: «Trenger du en advokat mot Faen, så har du allerede tapt.» «Har du en advokat, da?» spurte jeg. Med min aller tynneste stemme.

«Ø – nei. Men det spiller ingen rolle. Jeg skal - «

Han fortsatte å lekse opp mens jeg sank bakover i setet og deppet. Kastet et slapt og likegyldig blikk, og la merke til at søppeldynga under beina til Roger var mindre besøplet: Reisekufferten, hermetikkene, ølflaskene bleiknet og forsvant. Etterlot seg en og annen mynt av ubestemt herkomst. Utafor vinduene fantes det bare tomt, ugjennomtrengelig ingenting. Mine egne erindringer ble vage og uklare, som noe jeg kanskje hadde drømt en gang: Stedene jeg hadde besøkt. Titubaene -

Hakkespettboka hadde jeg fortsatt! Nei: Bare det fillete eksemplaret av «On the Road», fullt av eselører.

Flaska! Den som hadde gitt Zombie-Roger et slags liv og kopi-Harry en ny ungdom. Fortsatt stappfull. Uten en eneste ekstratanke satte jeg tuten for kjeften og drakk.

Vatnet splintret seg ned i magen og foldet seg ut gjennom kroppen som en brølende brann. Det rant gløende jern gjennom årene. Hjertet hoppet fra magen opp i halsen og ned igjen. Skinnet krøllet og vrengte seg på armer og bein og mage og rygg. Stjerneskudd eksploderte i huet på meg.

En evighet seinere stilnet det. Det hadde kanskje gått et sekund eller to. Jeg satt i førersetet til en Cadillac. Ute var det stummende mørke... Nei, vent: Lyktene til en møtende bil.

I aller siste brøkdel fikk jeg åndsnærvær nok til å vrenge cadillacen over på venstre side: Jeg var jo i Storbritannia! Roger snudde seg mot meg: «Sa du noe?» Så bøyde han seg over og glodde: «Har du sminket deg? Du er så rar i trynet!»

Jeg rekte ham flaska. Den var like full. «Smak på denne,» sa jeg håst.

Han kikket mistruisk. «Bare vatn? ... Ålreit, da. Alt må prøves. Glugg glugg glugg.»

Han sparket og remjet og fikk sånne rundinger i øynene som Donald får når kjøleskapet detter i huet på ham. Der var det et vegskilt; jeg kjørte forsiktig inn til sida – det var noe kjent... Jovisst; vi var i Street. Glastonbury var rett der framme.

Trafikken tetnet. Det var kveld, men denne vegen hadde jeg kjørt flere ganger enn jeg har tall på. Vegen førte opp til T-krysset der vegen fra sentrum går opp til Chalice Well og the Tor. Jeg svingte til høgre, kjørte et par kvartaler, svingte til høgre igjen, ned på parkplassen til Rifleman's Arms.

«Puh – det var litt av en smell,» sa Roger. Han slapp forsiktig lufta ut av seg. «Holy shit», sa han på norsk. «Jeg er blitt ung og dum igjen. Nå ja; mindre klok enn jeg var. Du, derimot - « Han ristet på huet. «Betenkelige greier. Holy shit!»

Jeg gransket ham. Han var blitt så glatt som ei bånerumpe i trynet. Hengemagen var nesten borte. Jeg måtte ta en titt på meg sjøl i speilet: Svart skjegg, svart hår, nesten rynkefri. Jeg var ung og sprek og spenstig igjen.

Roger ristet betenkningen av seg. «Nå trenger vi en scrumpy!»

Der søppeldyngene hans hadde vært låg det fortsatt noen sedler med kronasje på diverse tungemål. Han plukket dem opp. «Pesetas. Escudos... Pund!» Så sannelig; pundsedler. Han bladde. «Ikke punt – de virker bare i Irland. Ikke Bank of Scotland; ikke States of Guernsey... Her!» En bunke pundsedler i passende alder.

Jeg gikk ut og merket ny spenst i beina. Nesten som 16.32,6 – men en skal ikke bli overmodig. På verandan ned mot parklassen var det liv og rør: Gamlehjemshippier, Gayafolk, tyskere – alt var ved det gamle. Bortsett fra at alt virket nyere, og folka virket eldre.

Inne hang røyken tett, både av tobakk og av noggo attåt. «I look at life from both sides now,» sang jukeboksen. Trengelse ved baren, men suksomsider klarte jeg å trenge meg fram. Barkeper snudde seg mot meg: «Same again, Sir?» Jeg rakk ikke å svare før han begynte å fylle opp glasset med grumsete, halvgjæret sider. Tennene løp i vatn: Scrumpy!

Hvordan kunne han kjenne meg igjen? Jeg fraktet to stappfulle siderglass så forsiktig som en smed gjennom trengselen: - Glassene her i landet er alltid fulle, rakk jeg å tenke. - Hvorfor i hinmannens navn er de ikke en halv sentimeter --

En damestemme skingret gjennom trengelsen, røyken og Jony Mitchell: «Der er dere! Hvor i helvete har dere vært hen? Jeg har måttet dytte unna meg den ene kåte stuten etter den andre! Ikke har jeg noe å drikke på heller.»

Der sto det en langbeint pipestilk av en jentunge med overalls og langt, lyst hår. Det var noe kjent ved henne. «Æ – på toalettet,» stotret jeg. «Kanskje du vil ha denne?»

Dama tok sideren, rynket på nesen, drakk. Drakk igjen. «Takk!» sa hun, litt roligere i stemmen. «Og hvor er Roger?»

Der var han. «Ikke noe papir,» klaget han. «Jeg måtte tørke meg på buksa. Hei, Lisa!»

Det siste var til jentungen. Hun hadde et navn! Sakte datt noen av bitene i livets lange puslespill på plass. Ikke alle; det gjør de aldri. Men noen.

Hun laget trutmunn og var sur i noen minutter, men det gikk over. «Livets store eventyr er såvidt begynt, Lisa!» skravlet Roger. «Vi har pund som brenner i lommen. I kveld skal vi bo staselig på George and Pilgrim! Og i morgen stiger sola opp over en helt ny verden – kanskje finner vi vegen ned til underverdenen, under The Tor! Og kanskje - «

Selvfølgelig smeltet hun, slik damene ofte gjør. Hun begynte å le mens han pludret videre og geleidet henne ut på verandan. «La oss finne en ledig plass på tilværelsens ytterkant, min skjønne!» Det gjorde de: En ledig plass på murkanten ut mot stien. «Me and you and a dog named Boo,» sang jukeboksen. «Travelin' and livin' off the land - «

Vi fylte et par timer med scrumpy mens vi la planer: Finne nedgangen under The Tor. Litt nøkternere: Komme seg til Chalice Well Garden og drikke av det helsebringende vatnet, for nå murret tannverken igjen. Reise østover igjen og finne motorsyklene...

Noen må ta til vettet. Som vanlig ble det meg. «Vi må få oss et rom før de stenger! Det byner å dra ut på natta, og - »

Og som vanlig brukte Roger litt ekstra tid på å stable seg på beina. «Vi lar bilen stå,» foreslo jeg mens vi sjanglet ut på parkplassen. «Den står trygt her, og i morgen er det atter en dag.»

«Ja. Og så må du skrive ned hovedpunktene i vår interdimensjonale reisen! Jeg får ikke gjort det, for jeg får hendene fulle med å avklare gåten om Kensingtonsteinen. Så må jeg arbeide videre med min epokegjørende teori om den multitemporære virkeligheten hinsides alle dimensjoner. Jeg skal selvfølgelig lese gjennom, slik at du får rettet elementære ortografiske feil - «

Han får aldri skrevet så mye som et punktum, men det sa jeg ikke. I stedet sa jeg: "En ortopedisk feil kan sjøl du være! Jeg har et rikelig og følsomt språk, og likevel kraft i frasparket, akkurat som Jack Kerouac. De prøvde seg med rød blyant på ham også, men se om det nyttet! Jeg skriver slik Maier gikk femmer'n i sine fullmaktsdager - kraft og eleganse i hvert skjær! Vil du at jeg skal skrive ned denne historien?"

Roger sukket. "Jeg burde nok gjøre det sjøl - men jeg kan ikke skusle bort intellektuell kraft på trivielt håndverk! Jeg må vie mitt liv til eksistensens grunnleggende gåter, verdensaltets svimlende sammenhenger… Flogistonenes strømvirvler. Kaskadene av temponer, orgoner og tachyoner gjennom dimensjonene! Skriv du, bestefar, så skal jeg rettlede deg."

Jentungen lo høgt. «All you need is love, love, love - « - påsto jukeboksen mens vi sjanglet videre. En bil hadde parkert ved sida av bilen vår, og tre karer kom ut – to av dem var lettere anløpet allerede. De stavret de seg opp til puben mens vi sjanglet i den andre retningen. Det var noe kjent ved dem.

Vi prøvde å stramme oss opp på vegen ned til George and Pilgrim: Kunne ikke virke helt sørpe hvis vi skulle få et rom. Nede i High Street kom jeg plutselig på noe: «Hakkespettboka! Den har du lagt igjen på puben. Du må løpe og hente den!»

«Pytt, pytt!» Han hadde det travelt med Lisa, som omslynget ham så det måtte være vanskelig å gå. «Den blir ikke borte. I morgen er det atter en dag.» De turtlet seg videre nedover med meg på slep. - Javisst, tenkte jeg. - Det er flere dager vestafor.

Vestafor?

Ved den store døra til George and Pilgrim bråstoppet Roger. «Vi er ført bak lyset! Men jeg gjennomskuer. I kraft av mitt formidable - «

Et par kom ut; kikket på oss; gikk i stor bue rundt og fortsatte opp High Street. «Javisst er vi blitt lurt! Fartet rundt i alle tider og dimensjoner. Funnet ungdomskilden. Reddet stumpene ut av ilden for ham, og imens - «

«Nei nettopp! Der har vi det. Det finns ingen ungdomskilde. Det var bare et rykte som Eldrerådet i arbeidsleiren satte ut for å holde folk i tukt og age, og som spanjerne beit på!»

Donald også, husker jeg: Han gikk ut i elva som onkel Donald og kom opp på andre sida som et egg. Men han er heller ikke med i denne historien. «Jeg er et vandrende bevis,» sa jeg irritert. «Jeg ble jo yngre. Kopien min også, han i Wendak, enda han var mange år eldre. Du også, med tryne som ei bånerumpe - «

Roger smilte det nedlatende professorsmilet sitt. «Historiens malstrømmer! Hyperdimensjonale tilbakekoplinger! Alt skyldes livsvatnet frå Linda... Ø. Livsvatnet fra Linda. Det er det som har - «

Av og til gjør tankene hans krumme sprang, sånn at han lander baklengs som et speilbilde. «Det drakk vi jo nå nettopp! I Wendak var vi for - « - ja, når da? Det begynte å bli slitsomt å sortere tanker og hendelser i riktig rekkefølge. Særlig tankene. Vestafor - ?

«Som sagt: Hyperdimensjonale tilbakekoplinger! Galaksens uendelige avgrunner inneholder teknologi som overgår alt vi kan forestille oss. Det umulige er dagligdags; tidspunkter er en betraktningsmåte; tidsstrømmene styres med tankekraft etter forgodtbefinnende. Det galaktiske livsvatnet har forynget oss med tilbakevirkende kraft! Imens har vi trudd på eventyr fra spanske conquistadores. Ja ikke jeg da, men i et naivt perspektiv som ditt - «

Lisa hadde stått med store øyne og sett att og fram som en ping-pong. Plutselig trakk hun et langstrakt sukk; var nok blitt lei av de interlektuelle perspektivene. Hun drog Roger etter seg mens hun dyttet opp døra til The George and Pilgrim: «Skal vi se om de har plass?»

Det hadde de, med tilbakevirkende kraft. Tutt-tutt-tuaaa.