28 Move it on over

 

Fortida er lang. Det er framtida også. Tilsammen utgjør de evigheten. Og evigheten er filtret sammen med en hel masse andre evigheter, sier Roger: Ufattelig mange evigheter. På kryss og tvers, att og fram og rundt omkring. Overalt! Er det rart du blir forvirret og anterert?

Som sagt er jeg blottet for dødsforakt. Ikke så dumdristig som i ungdommens vår, i 160 i svingene oppover mot Flisa: Like modig, bare klokere. Og skulle jeg komme videre i livet, i verden, i evigheten, så måtte vi befri denne Lafitte-fyren.

Så nå satt jeg i en elvepram på veg gjennom laguner og gjørmehøl i Mississippis elvedelta for å befri kaptein Sortebill fra femtenhundreogfjorten. Staket oss fram til kamp mot overmakta: Seks fillete sjørøvere med tatover og dingeldang, et par ubrukelige interlektuelle med Asparges, en traust og solid bygdegutt fra Odalens dype skoger. Samt vårt hemmelige våpen; villmannen Cachuara. Kaninen i ermet!

Solgte Lousiana med hud og hår! Litt av en fyr. Men som det står i diktet: «Med seir fra Moskva til Val Gardena - «

Fordelen med en sånn pram er at den ikke stikker djupt i vatnet, så da går den ikke på grunn støtt og stadig. Baklempen er at den mangler kjøl, så den er vond å styre. Snur hit og dit for et godt ord. Akkurat som ei eike.

Napoleon, meiner jeg. Rogerne drøftet situasjonen: «Jean Lafitte kjempet sammen med oberst Jackson i slaget ved New Orleans, står det her!» «Uten ham ville engelskmennene ha seiret. Han kjente sumpen som sin egen bukselomme, og la seg i bakhold der de minst ventet - «

En og annen stripete tømmerstokk flaut forbi. Glefset når de trudde det kunne lønne seg, men ellers like dvaske som råtestokker flest. «Han dør dog ensom på Sankt Helena.» Til ettertanke for noen og hver, tenkte jeg. Til gjengjeld glir ei eike uten kjøl lettere i vatnet. Reis til Storsjøen og prøv! Båt kan du låne av meg.

Youx pekte og rekommanderte mens folka hans staket. Landskapet var seg likt hele tida: Grønne, mosegrodde greiner som hang over hodene på oss; torv og gjørme; vatn som putret og boblet; smale kanaler gjennom grønsken der vi såvidt klarte å komme fram. Lukt av grønske, råtne blader, prumpebobler fra sumpens innerste voller.

Du må tette den først; den ligger ved båtstøa med ræva i været og har ikke vært i vatnet på tre år. Da sprekker den som en sil. Ta med deg ti liter flytende tjære. Kost trenger du også.

Slapp ikke unna jobben, Rogerne og jeg heller. Eller Cachuara. Men det nyttet ikke at alle staket samtidig; en måtte liste seg fram med fin hånd og raffinade: To mann på hver side; flere kunne ikke jobbe samtidig, ellers ble det dårlig kordinering og landkjenning.

Slik tok vi oss fram gjennom dampbadet. Jeg skjønte ikke hvordan Youx kunne ane hvor vi var, her hvor hver kulp og hvert gjørmeflak var klin like den neste. Sjøl ville jeg ha gått meg bort etter to skritt hvis jeg kom så langt. Men Youx nølte sjelden, pekte og maste. Han måtte ha oversanselig fornemmelse av både landskap og vannskap.

Med robåt i Storsjøen kan jeg snu på en femøring. Treffer strandkanten på nærmeste millimeter, nesten som øyne i nakken. Her, derimot! Prammen svingte i nitti grader for et godt ord. Så ble det å rette opp, uten ett eneste punkt å sikte etter. Bare Youx som kjeftet og pekte.

Fluene surret og myggen den beit. Ansiktet, armene, leggene var hovne av bestikkelser. De kom seg inni klærne også; av og til strauk jeg flatneven over bringa og merket at det knaste. Innimellom dukket det opp en ekstra glupsk klegg, så stor som en tomme, amerikansk størrelse. Sånne klasket jeg til hvis jeg rakk det, og det hendte jeg traff så blodet skvatt.

Slanger svømte forbi, noen grønne, noen i regnbuens farger. En trestokk satte seg plutselig i bevegelse og glefset så det klirret i skarpe tenner, etter ett eller annet halvstort kryp som forsvant inn i buskaset. Pissepausene tok vi over ripa, men ikke med en av de knudrete tømmerstokkene i nærheten.

Det gikk ikke lydlaust framover. Karene bannet og bar seg, men dreiv på. Disiplerte og pålitelige arbeidsfolk i sjørøverfaget, virket det som. Jeg hadde ventet at de skulle dra i gang en sjanti mens de staket for å få jobben til å gli mer taktfullt: «Å ro meg langsomt fra land, og gi meg ransom på vann! Til Drøbak med han Grise-Per vi aldri komma kan - «men det gjorde de ikke. Jeg skulle hatt med gitaren, men den hang hjemme.

Rogerne stimlet sammen rundt Hakkespettboka og drøftet: «Lafitte hadde tusen sjørøvere og mange skip - « «Og kaperbrev fra Cartagena de Indias, så han kunne plyndre spanske skip helt lovlig!» «Et helt lite rike med egne lover. Barer, bordell og alle sivilisasjonens gleder.» «Et tropisk paradis!»

Det mørknet så fort som sluppet ut av en sekk. Gjennom dampen og disen steig en diger, omtåket fullmåne over horisontens rand og sendte et spøkelsesaktig skjær over sumplandet.

Ustemt, men med alle strengene. Uten mat og drikke duger ikke helten. Vi stanset et øyeblikk og tygde flatbrød mens øynene vendte seg til spøkelseslyset. Så staket vi oss videre gjennom sund og laguner. I Odalen ligger myggen og flua og resten av de bevingete skarer og sover om natta. Det gjorde de ikke her, de surret og stakk som før.

Cachuara snuste mot været. Myste mistenkelig mot disen. Varulvmånen seig sakte og umerkelig over himmelen: Ante han flere av samme slaget der ute? Skyggen som danset mellom tåkedottene – var det en zombi, eller bare et synsbidrag som forsvant?

Umulig å vite. Tankene sine holdt han for seg sjøl; satt taus og utgrunnelig og skulte. Kjekt å ha ham på sitt eget parti, uansett, og ikke på motpartens.

Sjørøverne jabbet seg imellom på et språk som ikke var skolefransk. Plutselig hysjet Youx på dem, gestulerte, holdt handa opp til øret. Var det stemmer vi hørte gjennom nattesuset?

Nei: Snatring, summing, plask. Ingen stemmer. Vi staket oss videre i spøkelsesskjæret fra en sørpefull måne. Sjøl Rogerne tok signalet og knepte nebb.

Prammen seig gjennom en kanal som videt seg ut og ble til et tjern, en innsjø, ei havbukt. Det var et sig i vatnet som trakk prammen utover. Vi var nok i munningen til Mississippi, der den videt seg ut til sjøer og laguner mens den fraktet halvparten av vatnet i Nord-Amerika mot havet. Og der!

Et rødt øye glødde like over vatnet – nei, over noe langflatt, mørkt noe. Og nå hørte vi svake stemmer. Det bleike lysskjæret gjorde alle avstander like lange, men stemmene kunne ikke være langt borte... Youx gjorde tegn til at vi skulle holde ettertrykkelig kjeft. Han hveste og pekte: «Der er prammen, ja! De frakter le Bos til byen, tredve vakter, kanskje flere! Vi følger etter. Må ikke se oss, nei. Må ikke høre oss. Stille!»

Ikke rette tidspunktet til å rope Skip Åhei, altså. Etterhvert ble det tydelig at den store, mørke tingen også var en pram, mye større enn den vi satt i. Den hadde kurs motstrøms. Det røde øyet var ei lanterne. Jeg skimtet skikkelser langs rekka. De bøyde seg att og fram i takt mens en stemme ropte taktfulle oppmuntringer: «One, two, three, four! One, two, three --»

Roere. Minst ti; sikkert like mange på den andre sida, og kanskje flere på frivakt som jeg ikke kunne se. Skulle forundre meg om de ikke var bevæpnet også. And a one and a two and a three and a four, tenkte jeg. Railroad, steamboat, river and canal – yonder comes a sucker, and he's got my gal. And she's gone, gone, gone -

Jeg veit ikke hvilken plan Youx hadde. Jeg veit ikke hvilken plan jeg hadde sjøl heller. Men hvis den fyren vi skulle befri befant seg på farkosten, så hadde vi ikke lange tida å gjøre det på. Med alle roerne seig den store prammen oppover mye raskere enn vi kunne følge etter. Gode råd var dyrekjøpte.

«Pip», sa det fra den ene Rogeren. «Pip», sa det fra den andre. Så begynte to blikkboksstemmer å snakke i kor. «Gatka ti nikogr wa butichgu wa rachid!» sa de. «Guakk guakk!»

Sjørøverne satte seg rett opp og glodde på Rogerne. Hadde det vært lysere, hadde jeg nok sett at de måpte av fjamselse. Cachuara også.

Jeg skjønte ikke ett ord, og langt mindre to. Men stemmene kjente jeg: Begge tilhørte Han Tykje. Hadde han slått helt over på morsmålet fra Indre Salten?

Blikkboksstemmene kom fra dulpene til Rogerne: Som et trylleslag hadde begge fått liv. Der satt de med hver sin i handa og visste ikke hva de skulle si, og det hendte ikke ofte.

«Guaché?» sa Cachuara. «Wa ta kangaka, né?» Enda han var ikke fra Salten. Mens han snakket, fortsatte han å kikke mot himmelranda.

Det spant seg ut en konservasjon mellom blikkboksstemmene og Cachuara. Vår mann nikket og gestulerte; så slo han seg for brystet og avsluttet samtalen med et ettertrykkelig: «Guakk!» Og før vi visste ett ord av det glei han over ripa og svømte motstrøms med kraftfulle tak.

Roux fant omsider munn og mule. «Hva dere driver med, dere?» kveste han og pekte anklagende på Rogerne. Men i det samme fikk han enda flere ting å tenke på. Dulpene hadde avsluttet samtalen. Nå hørtes et «Pluff!» fra himmelen: Et lysglimt; deretter svak motordur i stedet. Låg murring, omtrent som fra en Cadillac 1952 Series 2 Convertible. Den murret seg stadig nærmere – og der dukket det opp et fjernlys. Det strauk lågt over prammen med blåjakker og skatteoppkrevere. Et mindre lys skilte seg ut, dalte, traff prammen --

«Kapoff!» sa det med et høgt smell. Like deretterpå kom det ett til: «Kapoff!» Så mye skrik og skrål. Vi satt så langt borte at vi bare kunne skimte, men det såg ut til at folk fór i hulter og bulter ut i vatnet. Den store prammen vippet opp, så ned; så delte den seg og mistet framdrift.

Vår egen pram fortsatte å drive utover. Roux pekte: «Ikke roe nå, nei! Stake videre!» Vi så gjorde.

Jo: Det var en Cadillac 1952. Den strauk over oss, så nær at jeg kjente vindpustet og bensinlukta. «Murre murre murre!» sa den. Jeg kunne granske hjulstillinga også.

Vernepliktige og frivillige her i 1812 var nok ikke like svømmeferdige. Det virket som om mange kavet fælt for å komme i land, eller finne en planke å klamre seg til.

Cachuara hadde svømt på kryss og tvers mellom planker og lause eksistenser. Nå kom han svømmende nedover igjen med den ene handa. Med den andre slepte han en fyr som hadde sett bedre dager.

Cadillacen gjorde en runde i lufta, sveipte over vrakrestene og de kavende folka til skattefuten igjen; så satte den kursen mot himmelens rand. «Pluff!» Plutselig var den søkk borte. Etterlot seg bare et høl på himmelen; så kom disen sigende og fylte. Rogerne nikket bifallende. «Det var nok jeg som måtte gripe inn igjen, ja,» sa den ene. «En rask avstikker på vegen mot nye dimensjoner,» fastslo den andre.

Cachuara kom svømmende bort til ripa. Rundt nakken på ham hang det en kar med jakke og bart.

Jakka hadde frynser med gullstriper, gjørme og grønske. Fyren slapp Cachuara, tok tak i ripa, heiste seg opp og skrevet opp i prammen med et smalt smil på tvers av det spisse fjeset. Der tok han sin plass med den selvfølgeligste autorisasjon av verden, grønskeflekker eller ikke. «Merci, mes amis! En beklagelig misforståelse dette, ja. Guvernør Claiborne, han er en overivrig mann iblant, han. Og hvem, gode venner, har vi her?» Blikket hans skvatt fra den ene Rogeren til den andre, til meg, til Cachuara, tilbake til Rogerne.

Roger nummer en kremtet. «Mitt navn er Roger. Jolly Roger,» svarte han med et lite bukk, så belevent som en Roger klarer å få det til. «En vandrer på livets mangfoldige sti. En seiler på undringens buktende elv! Og dette er - «

«Roger. Jolly Roger,» sa nummer to. «Jeg ferdes langs oppdagelsens stier, jeg søker sannheter bak tidens borterste blåne. Og jeg - «

«Jeg er Harry,» sa jeg.

«Og De, edle herre, er utvilsomt Jean Lafitte? Herren til Barataria - « sa en av Rogerne.

«- og handelsmann, adelsmann og sjøfarer?» sa den andre.

«Og dette er Cachuara,» sa jeg.

Lafitte nikket kort. «Og sammen har dere bidratt til å avslutte en pinlig episode! Utvilsomt ville alt blitt klart i New Orleans. Men livet er kort; vi har mye å rette opp.» Han klappet i hendene. «Til Barataria!»

Mennene hadde sittet urørlige, med måpende munn og mæle. Nå satte de seg i bevegelse som én mann, tok stakene og begynte å stake, samme vegen som strømmen bar oss.

Det var noe kjent ved Lafitte. Måten han smilte på; det skarpe blikket; sikkerheten i hver bevegelse. Nei, ikke akkurat som Han Tykje – men kanskje en fetter. En inkanasjon? Mellom alle mangfoldige verdener var det meste mulig.

Lafitte ristet litt tang ut av håret. Kastet et blikk bakover. «Jeg er redd guvernøren ikke kom så godt ut av dette, han,» mumlet han. «Ingen sjømann, han kunne ha sittet trygt i New Orleans, men nå blir han mat for krokodiller, kanskje.» Han ristet sakte på hodet, sukket, strekte ei hand ut mot Cachuara. «Og du, min tause og fryktløse venn, du skal feires som en helt av Barataria og velge fritt blant mine vakre slavinner! Og derfor: Til Barataria! Vi har mye å gjøre, vi. Mais oui, oui.»

Mennene staket på harde livet. Cachuara satt stum som ei sviske og skulte mot månen. Ikke godt å vite hvor mye han oppfattet, og kanskje lengtet han hjem.

Fullmånen svømte over himmelen, og prammen sørover mot Lafittes kongerike.

Jeg listet meg til en time eller to på øret. Tregolvet var hardt og vått med tresmak i ræva, så det ble ikke rare lukkøye jeg fikk. Innimellom måtte jeg ta tørn med å stake. Rogerne rogret og prøvde å få til en konservasjon med sjørøversjefen, men nå var han opptatt med sine egne planer og spurte ut Youx & Co om status kvo og andre muligheter. Praten gikk på fransk og spansk og kaudervelisk, med engelsk innimellom, og Lafitte ble mer opprørt og forbasket jo klarere situasjonen ble for ham.

Elvedeltaet videt seg ut og gikk suksomsider over i hav. Jeg duppet ut og inn av søvnen. Et øyeblikk var jeg hjemme og vatnet Antonsen; så var jeg på Rifleman's Arms med en grumsete sider...

Sola sto opp på en blanklakkert himmel over et hav overbestrødd med øyer og holmer, som persiller på en blå duk. Bevingete skarer av ymse slag hilste morgenen i en kakefoni av tonearter så langt øret kunne se. Mange stakk; andre sa gakk. Rosa pelikaner svømte over himmelen på vinger så lange som en albatrost.

Han greier seg fint noen måner uten vatn; sånt er vanlig i ørkenen han stammer fra. Men kanskje ikke i flere hundre år. Jeg kjente et stikk av samvittighet: Han har fulgt meg som Nilsen på lasset i medgang og nedgang, helt fra min tapte ungdom og like inn i pensjonismen. Sitter i kroken sin og sier ikke et kløyva ord, bare er der. Fortjener ikke å bli overlatt til seg sjøl på denne måten - high and dry, som Emile Ford synger. Men kondoren har visst enda større vingeslag.

Rett foran oss: Ei stor, grønn øy med ei lang brygge. Bebyggelse ned mot stranda; et seilskip på hitsida; to båter så store som nordlandssjekter. Båtene gikk i skyttel, att og fram til brygga. Det hadde nok ligget lagerskur og andre bygninger langsmed stranda, men de var blitt til plankehauger og pinneved. Et par steder steig det røyk. Bygningene lengre oppe virket stort sett uskadd: Hytter med stråtak; et større hus med en stor, overbygd veranda. Lafitte viftet og pekte. «Grande Terre! Mon îsle; mon pays! Vårt land, vårt land, vårt foster - «

Bortover stranda var det sand og vaiende palmer. En gjeng pelikaner vasset rundt og gapte etter fisk, uanfektert av oppstusset ved brygga. Det var lett å skjønne at folk kunne like seg her, langt fra futen og andre plager – til nå, i hvert fall. Et skatteparadis, stappfullt av intensiver for folk med tiltak og pågang. «Vårt vann, vårt vann, vårt fostervann!» kunne han heller ha sunget.

Noen stramme karer i blå frakker holdt styr på en fargerik skare som satt kneblet på hender og føtter. Både folk og røvere, såg det ut til: Mange av fangene var mørke og halvnakne – noen menn; flest damer: Slaver fra Cuba? Andre var av blandet oppsyn og liknet på Lafittes karer her i båten. Blåjakkene gjorde ikke forskjell på noen; det spilte ingen trille enten du var brun eller rosa i skinnet. Buntet sammen med kreti og plenti, og plassert på bakstussen med halen mellom beina.

Bortover bakken låg det strødd fem-seks skikkelser som hadde sine beste år bak seg. Ingen lot seg affektere av dem; blåjakkene som kom drassende med seierens frukter skrevet bare over dem. Akkurat ferdige med å gjennomsøke de gjenlevende bygningene, såg det ut til. De siste kom ned mot brygga mens de slepte på kister, bilder og andre lause ører.

«Merde!» sa Lafitte. «Den gale guvernøren plyndrer våre rikdommer, våre slaver! Drept mange menn; han må skamme seg og brenne evig i helvetes pine og pøl, han! Men vi skal...»

Prammen hadde seget nærmere øya enn godt var. Noen der inne hadde sett oss; plutselig stoppet de opp i sitt travle virke, pekte og gestulerte.

En av blåjakkene hadde en stor og rar hatt. Han viftet med en sabel og ropte noe. Straks spratt flere av de blåkledte opp i en av båtene, skauv den ut og ga seg til å ro.

Lafitte snurret rundt og freste en ordre. Karene hans grep stakene og begynte å skyve. Det låg flere mindre øyer i nærheten; vi satte kursen mot den nærmeste. Robåten nærmet seg med raske skritt.

Rogerne hadde oppfattet situasjonen raskere enn vanlig. De nappet fram hver sin dulp og tastet. «Pip!» sa det. «Herr Tykje? Unnskyld at vi forstyrrer igjen. Men nå er det inntrådt - «

«Achtad ib igbo, waz!» snerret det fra dulpene.

Cachuara fikk plutselig talens munn og mæle igjen. Det var blitt lettere å skjønne ham etterhvert: «Wa bodak, cha kach'node ek!» forklarte han. «Wa dak!»

Dulpen ble irritert. «Nga wach was, wodak!» fastslo den. «Må æg absolutt gjær ailt sjøll? Klikk.»

Rogerne såg storøyd på hverandre. «Det finns en odalizer på nettet!» sa den ene. «Du mater inn norsk, og ut kommer språket til Ola Ronk. Kanskje kunne den ha oversatt kaudervelsk også?»

«Det finns en trøndelizer også,» sa den andre. «Den oversetter begge veger. Synd vi ikke - «

Båten bak oss kom stadig nærmere. Noen av karene hadde seriøse børser med lange kniver på og såg morske ut. Mens roerne fossrodde gikk de ned i knestående og siktet. Muskene dundret, men de hadde ikke særlig godt støhold i båten: Den første salven tegnet tankestreker i vatnet. Til alt hell var de styrt ut med munnladere; det tok tid å lade på nytt med krutthorn og ladestokk.

Internettet er nok kommet for å bli, samma hva du sier. Men det kan aldri erstatte tekst-TV eller ei god bok, og foreløpig klarer jeg meg fint uten. En sånn dulp som snakker på tvers av århundrer og andre hindringer, derimot, kunne det være kjekt å ha.

Prammen skurte mot grusen inne ved land. Den store robåten var bare ti-femten meter bak oss. Skytterne gjorde seg klare til neste salve. Men det er jo ikke sikkert du kunne ringe til flere enn Han Tykje.

Rart med det: Du trur aldri at noe galt kan hende med akkurat deg. Du ser at folk røsser for fote rundt deg; hjertefark, kollisjon, konkurs og skilsmisser – men inne i huet ditt er og blir du sjøl et unntak. Du er udødelig, akkurat som helten i filmen. Ellers ville det jo bli slutt på hele serien.

Sånn er det med meg også. Men en dag ble jeg redundert som lyn fra klar himmel, og deretter gikk det slag i slag. Jeg hadde nådd det punktet der jeg begynte å bli redd for mitt eget skinn. Magan kjentes laus og uberegnelig da jeg skrevet over ripa og hoppet nedi vatnet, og i det samme merket jeg et skjessblad bløtt gjennom fisringen. Godt jeg ikke var i fint selskap - -

«Paff paff», sa det. Jeg brådukket, som om det ville ha hjulpet – kula ville ha truffet meg før jeg hørte skuddet. Men en reagerer jo uansett.

Men det var ikke kuler og krutt jeg hadde hørt. Det var molotover. For når jeg kastet et blikk mot båten som forfulgte oss, så hadde den sluttet med det: Den var i vilt opprør; blåjakkene viftet med børser og årer, pekte og ropte, og det hadde de rett i. For der hørte jeg den låge brumminga fra en motor i godlage igjen. Nei, motorer: Oppe under himmelen sirklet ikke én, men tre utgaver av cadillacen.

Den hitterste konset på båten som hadde fulgt etter oss. De to andre satte kurs som rette streker mot seilskipet og den store øya.

Roger har forklart at cadillacen ikke svever i det hele tatt: Den beveger seg i et annet virkelighetslag parallelt med vårt eget, helt til de to glir sammen. Da ser det ut som om bilen lander, sier han. Men det gjør jo samme nytta. Og jeg er ikke brått sikker på at forklaringene hans holder strikk.

To molotover hadde truffet vatnet og sa fisss. Den tredje var en fulltreffer: Midt i robåten, og «Kapang!» så var den ikke en robåt lenger, men planker og blåjakker som fór i alle retninger før de endte i vatnet som drivved. Noen av blåjakkene klamret seg til planker og flaut sakte utover elva, bort fra oss. Et par prøvde å svømme til land, men så oppfattet de hvem som sto og ventet på dem: Lafitte, Youx og noen karer til som virket enda mindre vennlige. Da staket de ut ny kurs med det samme.

Her hadde vi tre parallelle virkeligheter i hver sin bil, hvis forklaringa til Roger er riktig. Og når de glir fra hverandre, ser det ut som om bilen svever. Eller svinger.

De to andre surret som vepser over skipet inne ved hovedøya og pepret det med molotover. Seil og dekk sto snart i fyr og flamme. Besettelsen på skipet hoppet overbord med hals og hode. Blåjakkene på land virret rundt; så fikk noen den gode idéen å løpe opp til den nærmeste bygningen inne på øya og foreskanse seg. Straks fulgte resten etter.

I tillegg til den vi var i, altså. Cadillacen over oss gjorde noen sirkler. Så gikk den inn for landing; senket seg kattemjukt på sandstranda rett bortafor oss. Ut snublet det først en Roger, og så en Harry – begge uflidde og lite pene i tøyet. Ubarberte også.

Lafitte skottet på dem, på meg og på de to Rogerne mine. Jeg kunne lese tankene hans. Men høflig og beleven til fingerspissene lot han seg ikke bemerke. Han bukket lett for de nyankomne: «Nok en gang, jeg sier hjertelig takk til venner i nøden, jeg! Velkommen til mitt øyrike. Til min - «

«Hvor har du gjort av Titubaene?» sa jeg.

Speilbildet mitt blunket. Han hadde skjeggstubb og skrukker og såg ikke ut som om han hadde fått i seg et dråpe ungdomskilde. «Tubaene? Jeg har aldri hatt noen tuba. Hva er det du rører om?»

Den medbragte Rogeren hans inspekterte mine to med kritisk mine: «Dere trenger en dusj og et klesskift. Hvilken verden kommer dere fra?»

Jeg kikket nærmere. Han hadde rett når det gjaldt dusjen og klesskiftet. Jeg tok meg kanskje ikke ut til mitt aller beste jeg heller, ungdomskilde eller ikke: Du merker det ikke sjøl når du står midt i det, veit du. Ikke den dårlige ånden heller.

Lafitte klappet i hendene. Syntes vel det var nok høflighetsprat; det var på tide med handling. Med kjappe, bestemte bevegelser fikk han husjet og viftet folka sine ut i prammen igjen. Jeg nølte: Skulle jeg bli med Lafitte, eller ta plass i bilen til den nye Harryen, eller -

Rogerne mine stappet seg inn i baksetet. «Jeg skulle gjerne ha blitt med Lafitte,» sa den ene. «Da kunne jeg ha dokumentert historiens løp, som blir endret når Lafitte slår tilbake angrepet fra guvernøren. Men pliktene kaller!»

Den andre nikket. «Pliktene kaller! Og jeg vil gjerne bli oppdatert på det historieløpet som har ført oss alle hit. Ikke minst dere to. Så henter jeg bilen der vi satte den, og - »

«Så reiser vi hver til sitt, før vi møtes vi ved Kensingtonsteinen!» sa de i kor. Cachuara såg fra den ene til den andre til den tredje; så ga han fra seg et grynt og skrevet inn i baksetet.