15 I can't escape from you

 

Vi la holmen bak oss som et sluttet kapittel. Det foregikk med hump og rist og et stygt smell i venstre framhjul. Roger'n kom med de vanlige injektivene: "Trafikkbøffel! Bilsnøffel! Se hvor du - "

Jeg hørte ikke etter; jeg hadde hendene fulle av andre ting. Sure skyer slafset mot frontruta og la seg som fatafiller på vinduspusserne. Jeg hadde glømt å skrape ruta; ikke var det skrape i bilen heller. Åssen hadde sjåføren greid seg i snødrevet på vegen til Canton, Ohio?

En grinete kastevind ristet oss som ei skrangle. Skyene sprakk et øyeblikk: Der var den svovelgule rytteren igjen - fæl å se på; hesten kom halsende på hamrende hover, kloppettiklapp, med gapende løvekjeft og flagrende faks. Rytteren løftet spydet idet han fylte frontruta. Jeg fikk et glimt av et uforfyselig heslig ansikt og vrengte rattet over… I samme momanget var han borte. Dunstet bort i tynn luft.

"Apokalypsens fjerde rytter!" ropte Roger oppspilt. "Hva gjør han her?"

Jeg pustet skjelvende ut mens jeg ga gass gjennom det tetnende grå. Jeg visste ikke svaret, og det er mye jeg ikke trenger å vite. Det finns viktigere ting.

Titubaene, for eksempel. Jeg henkastet et tilbakeblikk. De satt uanfektert og knasket potetgull mens de pludret og lo - de hadde slett ikke latt seg merke av den turbule starten. Tøffe damer!

"Jeg håper de greier seg," sa jeg. "Greide seg. Men det får vi jo vite seinere. Ø - fikk vi vite."

"No som dokker omsider e komne i gang igjæn så får dokker hold dokker tel den smale sti og oppsøk dæm lokasjonan som æg ha lagt inn," sa radioen med blekkboksstemme. "Finn dokker på nåen fleire omvæga, så gjær dokker det på eigen regning! Det bli ingen diett før den tida som dokker legg og daska på indianerjenta. Og kilometran bli trækt i oppgjøret som 'Privat førbruk'. Skrap, klikk."

"Spre død og fordervelse, kanskje?" fortsatte Roger. "Inngår det i oppdraget vårt å jage ham på flukt, eller er han på vårt parti? Johannes' Åpenbaring er uklar på det punktet."

Slapset ble til hagl som knatret mot frontalruta. Skyene mørknet; snart var det svart omkring oss - et stupsvart mørke over og under og i alle retninger, frå æva til æva, som presten brukte å si på Sølvsuperen hans bestefar. Lyset fra lyktene druknet bort noen handsbredder foran. Vi svevde i ei boble av lys gjennom endelaust mørke.

Jeg prøvde å tenke. Nå som før gikk det trill rundt. "Du Roger! Nå har jeg reist baklengs i tida og truffet mitt eldre jeg, som er blitt yngre imens. Jeg skjønner at når jeg har reist en runde til, så er jeg blitt ham, og da blir jeg også yngre. Men Harryen i båten, hvor kom han fra? Var han også meg?"

"Dæm hørre hain svarten ikkje mæg tel," fortsatte radioen irritabelig. "Sjøll om at det va æg som skapt dæm, på oppdrag frå Hain Sjøll. No får hain plages med dæm, æg vaske nævan mine utav dæm! Og kjenne æg hain rætt, den rævpulendes psykopaten, så seinde hain dæm multiverset ruindt før å straff gudsførnæktera og horbukka med pæst og kolera og ævindele pine, så sekkert som faen i kjerka - og no e lydbaindet fuillt igjæn. Hold dokker på den kursen æg ha stukke ut, som sagt, før no vil æg se resultata!" Eterens sum og sprak fylte radioen.

Kjekk å ha, den Sølvsuperen! Tok inn 208 med fløyelslyd når jeg fikk låne den. The station of the stars! Satt i kammerset hos bestefar hver søndagskveld og hørte Top Twenty.

"Alt henger sammen!" sa Roger. "Riktignok ikke innafor rammene av den aristoteliske logikkens banale, linjære kausalitet. Nei, vi har å gjøre med en relativistisk, multidimensjonal kvantekausalitet hvor virkningen like ofte fører til en framtidig årsak som, æ, som omvendt! Og her var det sannelig igjen ei flaske, ja. Klukk."

"Og åssen har det seg at vi stadig møter oss sjøl i døra? Det burde da være stor nok plass i de fleste verdener - "

Stjerner prikket fram - over oss, under oss, i alle retninger; myriader og myrioner av nålestikk av lys gjennom det svarte. Jorda var borte - kanskje hadde den aldri vært der.

Ikke bare mellombølge heller: Om eftan var det tysksending på langbølge. Skal si vi lærte språk! Ikke på realskolen, men på radio Lux.

"Men kanskje er det våre egne drømmer vi møter!" fortsatte Roger, i stigende turtall. "Kanskje er Amerika i fortid, nåtid og framtid bare forestillinger i våre norske hoder. Som kjent er Amerika et sted i Norge! Slik våre forfedre drømte om Atlantis, slik drømmer vi om Amerika, og i dette vidunderet av en virkelighetsmaskin finner vi det igjen og igjen. I alle dets aspekter og framtoninger! Ny Englands strenge puritanere. De stolte villmennene i Nord-Amerikas dype skoger. Karibiens frodige kvinner. Die Welt als Wille und Vorstellung, Harry! Hikk."

Die Hitparade om søndagseftan: Conny Froboess, Peter Kraus. Schwarze Rose, Rosemarie -

"Vi ingen forestilling, vi, Jolly Roger," kom det fra baksetet. "Virkelige vi, ikke sant Bestefar?"

Roger gikk av skaftet. "Ta bare verdensaltet: Stjernenes glitrende myriader, galakser uten tall, svarte hull som fortærer hele stjernehoper i grådige ginnungagap - slik er klassisk kosmologi!" Han veivet mot uendeligheten utafor frontruta. "Kanskje er de bare lyspærer på svart fløyel! I min nyeste kosmologiske modell er stjernemylderet Vårherres juledekorasjon. Han lar dem skinne et eon eller to; så tar Han dem ned igjen. Hvis jeg ruller ned vinduet og skrur ut ei pære, så slokner hele stasen som juletrelys, for Han har seriekoplet dem!» Han begynte å sveive ned vinduet. Mørket kom sivende inn.

"Men kanskje vi vakker drøm?" sa den ene baki. "Og du liker drømme oss, Bestefar?" sa den andre. De kniste.

Keine Rose blüht so wie sie – doch ihre Augen finden mich nie – Rosemarie...

Radioen sluttet å sprake. "Det e fanken ikkje hain Vårherre som ha hængt dæm opp - hain eig ikkje sains før skjønnhet og undring! Det e æg, og vesst at du røre dæm så får du dæg ein karamell på nåen milliona volt. Ikkje træng æg bekymmer mæg før strømmen heill, før æg ha tjuvkobla dæm! Ailt går på Gud Fader si strømrægning."

Og sånn var det jo på realskolen: Øynene hennes fant aldri meg. Ingermarie, altså, ikke Rosemarie. Som på langbølgen, så óg i livet.

"Men at vi stadig treffer oss igjen, det kommer nok av at vi allerede har vært der når vi kommer," fortsatte Roger'n rundt flasketuten. "Og jo mer vi reiser, jo oftere krysser vi våre spor. Jo flere blir det av oss, og jo mer sannsynlig blir det at vi treffer oss! Tilsynelatende, i hvert fall." Han nikket dypsindig og rullet opp igjen vinduet. Mørket sluttet å tyte.

”Så du skal ikkje vør å rør dæm – la lysan hæng, seie æg, og konsentrer dæg om arbeidsoppgavan! Klikk.”

Og Gus Backus, selvfølgelig: «Da sprach der alte Häuptling der Indianer: Wild ist der West, und schwer ist der Beruf». Alltid like aktuell.

"Dessuten har vi nok med Kammerers serialitet å gjøre. - Kammerer," sa Roger og rapte, "påviste som kjent at usannsynlige sammentreff, rekkene av seksere i tilfeldighetenes terningkast, har det med å hope seg opp, komme i bølger, i strid med Termodynamikkens annen hovedsetning. Det er derfor alle bussene kommer samtidig, etter at du har ventet i en time. Og alle Harryene. For ikke å snakke om Titubaene… Og hvor har vi tenkt oss hen nå, tru?" Han lente seg mot indikatorene.

Telleverket rullet; årstallet passerte 1400 og fortsatte oppover. Så ble det stående og hakke; kom ikke videre. "Ops," sa Roger. "Jeg glømte å sjalte ut båndet - det har hengt seg opp." Han begynte å fomle med knappene.

Plutselig krenget vi. Soloppganger eksploderte i mørket, foldet seg ut som nyttårsraketter og buktende regnbuer. "Helsike!" gryntet Roger'n. "Det bedritne lydbåndet har satt seg fast…" Han trykte og bendte. Plutselig løsnet båndet. "Båndsalat! Jeg får en fryktelig jobb med å - "

Vi stupte gjennom regnbuer. Telleverket snurret. Gjennom blådisen under oss dukket det fram grønne, filtrete trekroner med blanke kulper innimellom - en jungel. "Rett den opp, Bestefar!" skreik Roger'n. "Jeg er for ung og vakker til å dø! Må jeg gjøre alt på denne turen?"

Jeg syntes han hadde gjort mer enn nok, der han satt drapert med lydbånd og fektet i alle retninger, men det sa jeg ikke. Et langt liv har lært meg. I stedet konset jeg på å styre cadillacen inn mot et kontrollert nødsfall.

Grønne greiner kom fykende. Så var de midt iblant oss. Det hørtes skraping og splintring; så braste vi på skrå mot bakken - - nei, mot en kulp omringet av trær på stylter… Jeg pumpet desperat på bremsen; det ulte i skakkjørte akslinger. Bilen rettet seg opp, men alt for sakte.

Vi traff vatnet med et vått smell. Lause deler fauk veggimellom; Roger'n stupte kråke i båndsalat og hermetikk. Sjøl klamret jeg meg til rattet. Vatnet sildret inn. Jeg ga gass så motoren brølte. Vi brøytet oss gjennom mudderet som et antifibium. Bølgene vasket over frontruta; hjula grov seg fram mot ei overbegrodd strand…

Motoren døde.

Jeg vred på nøkkelen; ga gass. Det klikket under dasjbordet, putret litt - så var det like dødt.

Vi satt børr fast med vatn til knes.

Roger presset døra si opp så vatnet fosset. Det var lunkent og luktet brunt. "Noen må vise handlekraft!" sa han. "La oss komme oss inn på bredden; en tenker bedre når en - "

"Ikke gjøre, Jolly Roger," ropte det fra baksetet. "Gator der borte, ham like deg!" Jeg kikket bortover vassflata. Øynene mine fanget en rørelse mellom algegrønne stammer; noe gråbrunt og ruglete som glei ned i vatnet og kom fossende. Forklaringens lys gikk opp for meg. "Roger! Få igjen døra!" Jeg lente meg over ham og hogg tak i håndtaket, rett foran de måpende fingrene hans. Jeg fikk igjen døra akkurat i betids. Brøkdelen etter dunket beistet mot yttersida. Det hørtes et smell fra sultne kjever som klappet sammen.

"Du godeste," sa Roger, bleik men innfattet. Men straks kom han seg ovapå igjen. "Vi befinner oss i subtropiske strøk! Florida, kanskje, eller ekvivalenten til Florida - hadde du ikke vært så uforsiktig å kvele motoren, Bestefar, kunne vi ha inspisert instrumentene og funnet posisjonen."

Jeg prøvde å skru på tenninga for å få liv i dasjbordet. Null virk; bare stusslige klikk. "Grønn overledning i elektrikken," gryntet jeg. "Motoren må tørkes."

Roger himlet med øynene. "Nå har du virkelig kjørt oss fast, Bestefar! Men fortvil ikke; jeg skal tenke ut en løsning."

"Vi vente til han gå sin vei," foreslo en av Titubaene praktisk. "Vi sitte på setene og ha tørt og fint." Og det var sant; hvis jeg trakk beina opp under meg, så unngikk jeg så vidt å surkle. Jeg gjorde som sagt.

"Beethoven satt med beina i vatn når han komponerte," sa Roger. "Kanskje det setter ytterligere fart også på mine lynraske hjernevinninger? La oss se." Han satt noen sekunder og tenkte geniale, usynlige tanker. Plutselig illskreik han. "Det stikker! Få bort det satans kreket!"

Det satt en lakrisbåt så stor som tommelfingen min på leggen hans. Den hadde sugd seg godt fast; med en viss skadelig fryd braut jeg den laus og forkastet den ut i vinduet. Det piplet blod der den hadde sittet. Svømte nok mye artig rundt i den subbtropiske økosofien, ja. Roger var blitt bleik som et vandrende spøkelse. "Den har forgiftet meg," sa han med svak stemme. "Hils alle hjemme. Fortell dem at jeg møtte min skjebne uten å kny, at jeg sto på min post så lenge det var pust av liv - "

"De bruker ikke det," sa jeg. "Jeg veit om ei vik i Storsjøen der det kryr av blodsugere, men ingen blir forgiftet av dem."

Dagen gikk og vi med den. Roger'n kom langsomt til sine hekter etterhvert som han overlevde, mens han surmumlet og klødde på såret. Det ble dampende varmt. Det hjalp litt å rulle ned vinduet, bare at da ble det fritt leide for de bevingete skarer, som surret og stakk så iltert som ei sommernatt på Krokskogen.

Like ved en badeplass også, langgrunt og fint; svulmende, solbrune topper. For noen år sia kom det opp en plakat der: ”Surf itte her”, sto det. Veit ikke om det ble slutt på surfinga likevel, jeg.

Etter en times trykkoker sa Roger sammenbitt: "Dette går ikke lenger. Nå må jeg!" Han henkastet blikk i alle retninger. Mistenkelige tømmerstokker var ikke å se, men hva som lurte rundt svingen i surklesumpen var ikke godt å vite. "Weissmuller gjorde noe slikt i 'Tarzans hemmelige skatt'," mumlet Roger og begynte å tyte ut gjennom vinduet. "Eller var det i 'Jungel-Jim i det forbudte land'?" På ubegripelig vis greidde han å krølle seg rundt karossen og fram på panseret, som stakk en fot opp av elementet. "Forsiktig med lakken, Roger!" ropte jeg. "En Cadillac skal omgås med kjærlighet og snill såpe!"

Han nedverdiget meg ikke til et svar. Det hang greiner over vatnet, og ned fra greinene slepte det slyngelplanter. Jeg ville ikke ha stolt på dem, men det gjorde han. Han surret seg fast og stupte som et tigersprang inn mot bredden.

Det gikk slik det måtte gå. Slyngelplantene ga etter og glei som grønn såpe mellom fingrene. Tigerspranget endte i et mageplask en halvmeter fra bilen.

Roger forsvant i grønske og brunske. Det steig en sverm av bobler; til slutt ei stor - som brast. Deretter kom Roger med gjørme i håret og grønne stengler i girlander.

Rotvelter og gjørmerygger vaknet til liv. I flere retninger dukket det opp grådige krypdyr som dugg for solen. Roger vasset for livet. Jeg trudde hans siste sukk var kommet for å bli, men han kom seg opp på panseret noen brøkdeler før de fæle brødsaksene klappet sammen der beina hans hadde vært. Han snublet seg opp på biltaket. Det var nok lurt, for sjøl om panseret var glatt klarte den ivrigste å få framkroppen opp. Fem meter sint alligator, og halvparten var sylskarpe tenner.

"Hjelp," skreik det med tynn stemme over oss. "Jeg egner meg ikke til dyrefór. Hjelp!"

Jo da: Roger kan brukes til alt fra dildo til reveåte, men det sa jeg ikke. Jeg ville gjerne hjelpe, men her jeg satt kunne jeg gjøre lite med saken. Det kunne alligatoren. Den halte seg helt opp på panseret og kom i min retning mens den smikket med kjakene. Sjøl med frontruta imellom likte jeg ikke å se den karen i øynene. Gule var de også, smale sprekker og uten smilerynker. I mangel på Roger tok den sikte på meg.

Den stygge kjeften smalt mot ruta. Glasset holdt. Alligatorer er for dumme til at de kan lære noe, og denne karen hadde heller ikke funnet opp noe krutt. Den prøvde igjen. Og igjen.

Jeg kaldsvettet, til trass i den tropiske varmen. Før eller seinere ville ruta sprekke. Vi satt i en hermetikkboks, og gatoren kom til å åpne den.

"Ta det med rolig, Bestefar," sa det bak meg. "Vi hjelpe skal deg, vi."

Det hendte noe rart. For stemmene til de to var så milde og rolige at plutselig ble jeg trygg. Som om ingenting riktig galt kunne hende meg, så lenge Titubaene var der.

Det samme kunne ikke sies om Roger. Han skreik og jamret som en hannkatt i bur.

Titubaene begynte å synge - sakte og tostemt med rare toner, uten ord, uten rytme; to stemmer som flettet seg som lianer over det rørte vatnet. Lyden smaug som mjuke fingre inn bak tankene mine, glattet bort uro, strauk og strauk og gjorde meg søvnig, søvnig…

Jeg skvatt. Hadde jeg sovet? En av Titubaene ristet forsiktig i meg. "Fort stille nå," hvisket hun, mens den andre sang videre. Tvers over panseret låg det digre krypdyret og døste. I vatnet hadde kameratene hans også roet seg; låg og flaut som de trestokkene de var.

Titubaene hadde fått opp den ene bakdøra. Nå glei de ut i vatnet mens de sang videre, sang denne sangen som flettet seg rundt alle sanser… Langsomt og rolig vasset de mot bredden, forbi en av de drivende tømmerstokkene. Hele tida sang de.

Jeg skaut hjertet i halsen og dyttet døra opp. Så vasset jeg uti. Roger hadde seget sammen på biltaket. Satt og gapte som en druknet fisk. "Hva…" kvekket han. "Hvor…"

"Stille," hveste jeg. "De sover. Kom her!"

Jeg måtte hjelpe ham ned; han var så spenstig som en potetsekk. Kreftene hans hadde nok gått med i sluttspurten. Jeg støet ham gjennom vatnet, ti livsfarlige meter inn til bredden - der ventet Titubaene. De sto med armene rundt hverandre, sang og svaiet i en langsom dans. Men sangen virket ikke lenger. Beistet på panseret slo med hodet og myste rundt seg etter nærmeste middag.

Jeg snublet og gikk på snørra i gjørma. I forfjappelsen gispet jeg etter luft og slukte halve myra: Kjeften, halsen og magan fyltes av grønn pyton; en solar pleksus av død og bederv midt i mellomgolvet. Jeg kavet meg opp mens jeg hikstet og sputtet og braut meg med Roger som en mjølsekk rundt nakken; hinmannen måtte vite hvilke ulumsker jeg hadde fått i meg… Ikke tid til slike bekymmer nå. I øyekroken såg jeg at gatoren hadde glidd ned i vatnet og staket ut kursen.

Vi sprang de siste par metrene. Det var ikke en brøkdel for tidlig. De ruglete ryggene kom fossende. Det sto et digert tre nesten uti vatnet. Titubaene klatret smidig opp på hver si grein, to-tre meter over oss. Roger og jeg styrtet etter og heiste oss med hals og hode til vi også satt i trygg forfatning i bladverket. "See you later, alligator," hikstet jeg med min siste oppbydelse.

Der satt vi mellom asken og ilden. Alligatorene romsterte ei stund, men så virket det som om de glømte oss - hadde vel ikke noe langt tidsminne verdt å nevne. De slapp seg ned i vatnet og døste videre. Roger ble utålmodig. "Skal vi komme oss videre? For det første må du få opp bilen. For det andre må vi finne ut hvor vi er. Og for det tredje - "

"Og når," supplementerte jeg.

"Og når." Han begynte å fire seg nedover. Ikke før var foten hans nede på bakken, så begynte det å plaske i vatnet. Han kom seg opp igjen som en bjønnskremt molteplukker.

"Vær forsiktig vente, Jolly Roger," formante en av Titubaene. "Ham Gator, han springe fortere til lands." "Vi vente sove slappe her, vi," forklarte den andre. "Morgen kommer, vi gå videre, kanskje."

"Sove!" protesterte Roger. "Da ramler jeg ned. Sulten og tørst er jeg også. Hm, jeg liker det ikke, men dette er nok tidspunktet til å ringe nødnummeret…" Han famlet på seg, så godt som situasjonen tillot. Omsider kom dulpen fram for en dag. Han trykte på taster. "Å dæven!"

Han trengte ikke forklare. Dulpen var klissvåt og utladet; ikke et pip var å drive opp.

Titubaene visste sjelden uråd! Slik nå også. "Se her binde fast," sa den ene. "Vi hvile trygt mens venter," sa den andre. "Ikke annet gjøre så lenge, vel?" De ga seg til å hale inn meter på meter av de seige slyngelplantene. Hver av dem hadde en liten kniv gjømt mellom hjorteskinnet. De skar opp slyngelplantene i passelige lengder; så satte de seg skrevs over tjukke greiner tett ved stammen og bandt seg betryggelig fast. "Nå sove trygt. I morgen atter dag, ikke sant?"

De damene var ikke til å tru. Det varte ikke mange minuttene før begge to snorket med låge putrelyder. Villmarkens døtre.

Roger satt en halvmeter under dem og grumlet, viftet med den avskiltete dulpen, sparket i treverket. "At du aldri kan se deg for! Jeg burde ha visst bedre enn å overlate kjøringa til deg. Her sitter vi glømt i historiens mørke og blir krokodillemat - bare fordi du er for glad i gasspedalen og fomler med bremsen - "

"Alligator," sa jeg.

"Men som en sønn av vestens kultur kan jeg ikke unnslippe min trang til handling! Jeg kan ikke, som disse naturmenneskene, falle til ro mens jeg fatalistisk avventer min skjebne – min faustiske kraft krever utløp!"

"Det finns en krokodilleart her også," forklarte jeg. "Det har jeg lest på Animal Planet. De lever i brakkevatn og er utrydningstruet. Det fantes nok flere av dem nå."

"Ventetidas martyrium! Det er det verste for en handlingens mann som jeg. Å vente avmektig på at skjebnens blinde terningkast skal - "

Jeg ser naturprogrammer mens jeg spikker, skjønner du. Derfor veit jeg alt om krokodiller, alligatorer og sånt. På TV.

Det var seint på dagen; lufta var så våt at det dryppet av den; ettertankens bilder blomstret for mitt indre øye: Sett at jeg hadde sklidd en gang til der i vatnet. At jeg ikke hadde fått Roger ned av biltaket i betids. Sett at…

Adrenalet hadde kokt bort i kålen og gjort meg sliten inn til margen. "Jeg trur jeg følger eksemplarets makt," sa jeg og begynte å taue inn noen meter med slyngelplante.

Og kaimaner, selvfølgelig! Samme slaget. Bare ansless.

Klagesangen hans durte videre. Jeg lot den dure mens jeg tjorte meg fast for å vente på min fatale skjebne, jeg også. Det tok ikke lenge før jeg hensovnet stille inn.