16 Something got a hold on me

 

Sjøl kalte han seg noe helt annet. Han Ola, meiner jeg.

Jeg satt vaglet som et burhøns på den grønne grein og sov den truskyldiges søvn. Jeg kjenner vel skogen, jeg er dens sønn. Gjennom slummerets dype slør ante jeg plask i vatn, skrap og knirk fra skog, melankoliske fløyter, vingeslag… Rolige pust fra Titubaene; traktorsnork fra Roger. En fugleflokk listet seg forbi på mjuke svusj. Ingenting av dette vekte meg; jeg bare forenemmet at det var der, og at alt var vel.

Midt på natta bråvaknet jeg. Det var mørkt som gravens rand. Natta låg og lumret som et dampende dyr. Men jeg visste hvor jeg var: Til venstre satt den ene Titubaen, til høgre den andre; de snorket lett og putrende slik de bruker, og jeg behøvde bare strekke ut handa for å kjenne at de var der.

Og i det samme ble bringa mi fylt av lykksalig trygghet. I dette øyeblikket visste jeg at alt var fullkomment. Jeg kunne dø i samme stund, og likevel vite at alt var akkurat som det skulle: Jeg var i mål og kunne sole meg i mine velfortjente laurbær.

Så stilnet tankene, og jeg sov som en murmel til det årle morgengny.

I ungdommens vår, for eksempel, skrevet han rundt og presangterte seg som Mannen med stålkukken. Ellers dreiv han mye med krypskytteri.

Det var ikke Roger som vekte meg - han snorket stadig, med de påståelige sagbladlydene som er karakterisk for ham. Det var lyset som drog meg ut av Moreus armer.

Det var disig morgen. Et gullstøv av soloppstandelse hadde strødd seg over himmelskalken og foldet seg ut mens jeg vaknet. Sum og surr fortalte at mygg og annet utysk hadde oppdaget det samme.

”Dø Harry,” sa han over kaffedokteren ei sommernatt – vi satt som vanlig og mulefunket etter dansefesten, kvinnfolklause og halvfulle. ’Dream Lover’ på spelleren, med gamle gode Bobby Darin. ”Dø Harry. Veit du å kvinnfolka sier når dom har fått seg en ælvåli god kukk?”

Jeg ristet på huet, slik jeg gjør når tanken skal sorteres. Sentrifugalen hjelper, har jeg merket.

Han flirte gult og klappet seg på balla. ”Dæ gjær je,” sa han.

Hah. Han skulle ha sett meg nå, der han sitter med de stusslige ronkefilmene sine! Hører du det, Ola, tvers gjennom århundrene og slektenes gang? Kos deg du, så godt du kan!

Titubaene satte seg opp og smilte seg søvnig rundt. I det samme kom det rusk i forgasseren til Roger; det hostet og bante som en totakter. "Hvor er kaffen?" gryntet det fra luftfilteret i det grå morgentrynet hans. "Kaffe, kaffe, mitt kongerike for en kopp rykende - "

Den ene Titubaen sparket ham på leggen. "Hysj! Være stille, ikke vite hvem hører!" hvisket hun.

I det samme, i forsinket erindring, husket jeg at det ikke bare var lyset som hadde revet meg ut av slummerets slør. Det var også en … anelse; en forenemmelse. Mine vare instinkter fra Odalens dype skoger hadde varslet at det var noe der ute. Noe som lusket.

Roger snøftet, men gjorde som sagt. Han ristet mismoderlig på hodet så hengekjakene slang.

Jeg spente øremuskelen til det ytterste. Jeg følte skogens ro - - nei, ikke helt. Gjennom kvekk og kvakk og sum og snurr ante jeg listende trinn, luskende stemmer.

Titubaene stivnet - de hadde også hørt lydene. Bare Roger fortsatte å klø seg i skrevet og gjespe. Jeg fanget det vasne blikket hans og gjorde tegn til helt stille. Han blunket. "Hva er det som - "

Det knakk en kvist; det hørtes et lågt rop. Lydene var nesten rett under oss. Øynene og munnen til Roger ble trillrunde. Hysj, hysj, vær stille som mus – suste det i mitt stille sinn, med onkel Laurits og Sølvguttene i bakgrunnen.

Jeg kastet et øyeblikk ned mellom filtrete greiner og grønskete stammer. Et tåkete halvmørke gjømte seg fortsatt, men mørket sang på siste reversen. Jeg skimtet en sammenkrøpet skikkelse som listet seg mot stammen vår… En til. Enda en. En flokk.

Jeg pekte. Vi satt som spurv på snor og fulgte de listende folka med øynene.

Det var ikke oss de listet på - ingen av dem henkastet et blikk oppover. Det var noen andre de var ute etter.

Piler plystret. I mudderet under oss ble det liv og rør; en hensunket tømmerstokk løftet seg på frambeina og smekket med meterlang kjeft. Det kunne være kameraten vår fra i går; det kunne være broren hans - kjøttsaksa var i hvert fall like illevarslende. - After a while, crocodile -

Ingen av pilene gjorde nytte for seg. Noen prellet på den hornete huden; andre ble stående en centimeter inni skinnet og gjorde ikke mer inntrykk enn myggestikk. Gamle Gator ble irritert og vraltet seg halvt opp på land, der han glefset og smekket som Få.

De listende skyggene kom til synes på bredden: Åtte-ti bronsebrune menn - kraftige karer; nesten nakne, bare med et kulørt badehandkle knyttet under skrevet og over hofteholderen, og snodige hetter med fjørdusk og en tjukk ring rett over øra. Over hele kroppen var de malt og tatovert med snirkler og figurer.

De holdt seg på respektabel avstand fra gatoren. To av dem bar en lang, spiss stokk mellom seg: Hva skulle de med den? De nærmet seg forsiktig, mens gatoren vispet vatnet og gapte… Og der! Lynkjapt rente de spissen på stokken inn i gapet! Gatoren smikket kjakene sammen og beit så flisene fauk. De to karene begynte å dra. Gatoren beit seg bare mer fast. De to fikk hjelp av flere som halte og drog - og der var den forevokste firfisla helt oppe på land, og veivet med stjerten så beina ville ha røket av som stilkepiper hvis den hadde råkt noen.

Nå begynte en rar brytekamp: De bronsebrune vrengte og vrei på stokken av alle krefter, men gatoren ga seg ikke; den beit og slo og holdt stanga stangen med alle sine fem meter, en bunt av muskler og tenner som ingen med sine fulle fire ville gi seg i kastelag med!

Graset ble flattrampet; greiner og kvister knakk. De kjempende danset rundt. Gatoren bakset og beit.

Men så! Plutselig hadde mennene fått ekstra godt tak; alle tok i og vridde samtidig. Utysket snurret gjennom lufta, og der låg den på rygg. Ennå beit den like påståelig i stokken.

Men nå var gatoren på gyngende front: Halvparten av mennene holdt stokken; resten gikk laus på smørsida med kniver og spyd. Den sparket og slo som bisatt, men på rygg var den hjelpelaus, og mennene holdt den nede så den ikke fikk gjort motmæle. En kar med ekstra fin fjørdusk kom med et langt, stygt spyd og kjørte spissen tvers gjennom dyret. Gatoren bakset verre enn noen gang ei stukket stund; så slappet den av. Flere stimlet til med økser og spyd. Kampen var avgjort, men gatoren var treg i oppfattelsen; det tok mange stikk før den skjønte at den var død.

Til slutt låg den stiv. Det praktfulle uhyret var desimert av noen puslete mennesker med list og lusk. Sånn kan det gå.

Sjøl i døden beit den seg fast i trestokken. Flisene stakk ut mellom fæle tenner. Litt mindre påståelig, så hadde den sluppet taket og berget livet, og kanskje en indianerfrokost attåt. Var nok en lærepenge i dét, for både folk og fe. Fra barndommens grønne dal mintes jeg sangen om eslet Umbriago: Men der hvor stien vender imot dalen – der det er best å gå mot vest, der setter Umbriago seg på halen – et trassig best, som esler flest - - Til slutt fikk de lure karene i sangen med seg Umbriago hematt på den måten at de dyttet ham i feil retning. For da gikk han jo strikk motsatt, trassig som han var. Sangen trakk en lærepeng, husket jeg.

Jegerne danset og hylte noen minutter, slik det seg hørte og børte; hukte seg ned og slo seg på knea, skingret så det skar i øra og feiret trumfen. Jeg kjentes litt trist til mote. Den fæle drapsmaskinen hadde nok vært ute etter skinka mi, men jeg tok det ikke personlig. Den gjorde bare jobben sin, og hvem kan betenke en overbevist kjøtteter at den prøver å gafle i seg en velskapt Harry når sjansen byr? Ikke mange. Litt trevlete kanskje, men næringsrik.

Karene danset fra seg. Så gikk de laus på etterraksten. Med kyndige never renset de ut tarmer og gørr, skar laus skinnet og delte kjøttet i porsjoner. Fyren med den største dusken spanket rundt, pekte og ordinerte. Da oppgavene var forfordelt og arbeidet gikk som påsmurt, ruslet han ned til vasskanten og myste seg rundt. Sjøl jeg, som ikke er noen beundrer av mannens kropp fordi det finns finere ting, måtte innrømme for mitt stille sinn at han var en praktkar: Musklene spilte i morgensola; tatoveringene satt så tett som livsverket til en tægger og skinte i rødt, hvitt og blått - ormer som snodde og filtret, snirkler og spiraler, stjerner og halvmåner…

Plutselig rettet han seg opp og sto og glante ut over vatnet. Så bråsnudde han, sprang opp til de andre, veivet og gestulerte.

De stimlet ned på stranda. Der sto de og måpte mot det som sjefen hadde sett: Ute i disen stakk Cadillacen opp av vatnet, mørk og mystisk som et bilvrak i 'Psycho'. Huffetu.

Sjefen forordret og pekte. Karene såg motvillige ut. Det hadde du gjort også, hvis noen ville sende deg ut i ei myr tettstappet av forkledte tømmerstokker. Sjefen ga seg ikke, og de hadde nok en sunn respekt, for til slutt vasset tre-fire av dem ut og innspekterte cadillacen.

Noe slikt hadde de aldri sett i sitt liv. De kjente og luktet på panseret, banket og skvatt til av det harde smellet; de dunket hodene i bilrutene og måtte prøve flere ganger før de skjønte at det var noe hardt og gjennomsiktig der.

En av dem klatret opp på taket og holdt utkikk etter tømmerstokker. Heldigvis dukket det ikke opp noen mens de holdt på; da kunne det ha blitt en annen dans.

Sjefen sto på land og hadde sitt på det tørre. Til slutt tok han en bestemmelse og ga nye forordninger. De der ute begynte å skyve og dytte. Bilen sto med snuta mot land, og det var bra, for ellers hadde den ikke rikket seg. Sto nok i fri også, etter siste forsøk på oppstart. Den flyttet seg en tomme, så en til - - sakte og sikkert fikk de skubbet og skjøvet den innover.

Det skar i hjertet hvordan de handterte Cadillacen - helt uten respekt og silkehansk. Hadde den ikke riper i lakken før, så fikk den det nå, sammen med bolk i skjermen og andre lakkskader. De visste ikke bedre, og ikke kunne jeg hoppe ned og be dem vise hensyn heller.

Inne ved bredden sto den børr. Sjefen tenkte; det var jobben hans. Så pekte han på slyngelplantene og bort på bilen. Såttene hans begynte å kveile og tjore. Så drog de mens de ropte taktfullt: En, to, tre, hiv! En, to, tre, hiv!Eller noe som virket på samme måte.

Med et slafsende sukk slapp framhjula botnen. Med et ekstra kraftig hiv! fikk de framhjula på land. Nå var saken smal; ikke lenge etter sto doningen på tørt land og dryppet gjørme og vassplanter.

Sjefen med den store dusken innspekterte den med sakkyndige grynt og merknader. Dørene slang. Han kraup ut og inn, vridde på rattet, banket på dasjbordet. Etter grundig EU-kontroll traff han en slutning. Han plasserte to av såttene sine som vaktposter og samlet de øvrige med tydelige tegn på avmarsj.

Ingen kastet så mye som et øyeblikk opp i bladverket. Folk gjør sjelden det når det er spøk og spenning på bakken. Vi satt i lønn og kunne dale ned når foranledningen meldte seg og bilen var tørr - men dulpen til Roger ville det ansless.

Han hadde nok sittet og fomlet med den og latt den komme til krefter i morgensolas skjær. Plutselig peip den.

Ikke nok med det. Jeg har ikke greie på sånne dulper og får sjelden virk i dem, men denne her husket de tastene Roger'n hadde trykt i går kveld - for der kom det en pipende teflonstemme: "Det her e ein automatsvarar før hain Tykje sett sentralbord. For a dialogue in English, please dial one. Trøkk to før øyeblikkele hjælp og sjælens førtapels. Trøkk tre før andre bestillinga. Trøkk fir før dagens frestelse. Trøkk fæm før ein oversikt over produktan vårres. Det e mykje jævelskap og ventetid før sentralen svare. men vesst at du veinta i telefona så får du snakk med ein utav småjævlan vårres så snart som det bli ein ledig. Vesst du ikkje lægge på, røkke du stadig bakover i køen." Stemmen feidet bort til tonene av Fanitullen.

Jeg skal ikke underdrive og si at karene virket overrasket. De stimlet, ropte og pekte. Sjefen danset og brølte. På få strakser hadde flere av dem funnet buene sine og besiktiget oss inn. Sjefen viftet med hendene og fikk dem til å vente med å skyte. Så ropte han noe på kaudervelisk opp til oss og sto med hendene på hofta mens han ventet.

"Han vil vi komme ned," sa den ene Titubaen. "Ellers skyte," sa den andre. De begynte å løsne på knutene som bandt dem fast.

Midt i forskrekkelsen måtte jeg stusse. "Skjønner dere hva han sier?"

"Han si mild og mektig mann, men skyter hvis sint," sa den første, og glei nedover stammen. "Mor våres lære snakke når vi er små," la den andre til, og fulgte etter.

Da ingeniør Knut Berg på eventyr kom til Nilens kilder og oppdaget et egyptisk kongerike som historien hadde glømt igjen, var han heldig som hadde med seg munken Tala, for han hadde studert Østens visdom i hjemmetemplet sitt blant Karakorums ville fjell. Der hadde han lært gammelegyptisk, i tillegg til andre nyttige ting, så de klarte seg fint da de traff på lokalbefolkningen. Vi, derimot, var heldige som hadde med oss Titubaene.

Det var bare å følge eksemplarets makt. Jeg gjorde meg laus og ledig og glei ned etter dem. Roger hadde endelig fått skrudd av dulpen, stukket den i en innerlomme og løsnet noen knuter, mens han mumlet: "Nå ser du hva råkjøringa di fører til, Bestefar! Jeg skulle aldri latt deg - - "

Og når jeg tenker på hva jeg kunne ha sagt… Men det gjorde jeg ikke. Jeg slapp meg tvert imot ned med et dunk.

Vi sto som perler på ei snor, og ingen av oss sa et ord. Den muskeløse sjefen underkastet oss en ransakelse like inkvisorisk som bilen.

Først mønstret han oss med smale øyne og stram kjake. Så begynte han å klype for å verifere at vi var ekte. Han saumbefor Titubaene så jeg holdt på å gå fra konfektene: Han klemte og befølte på dem med kjennermine; han… - og hadde de ikke sendt meg advarende øyeblikk, så hadde jeg grepet inn, med konsekvenser til følge. Ferdig med dem begynte han med Roger og meg: Først prøvde han å gni bort ansiktsfargen vår. Da det ikke gikk, begynte han å nappe og dra i det jerngrå skjegget mitt og de pistrete dottene til Roger. Han måtte forevisse seg om at vi var menn også, og tok et grepa tak som nesten fikk meg til å legge bort min besindige ro. Han undersøkte hendene og hodene våre, og viste særlig interesse for mitt stålgrå blikk - jeg trudde nesten at han skulle sette finga i øyet på meg. Det gjorde han ikke.

Han spanket rundt oss og kjente og klaup. Han stakk en pinne i kjeften på meg og undret seg storartet over plombene, akkurat som tannlegen ved mitt siste besøk i sjuogseksti. Han drog skjorta av meg og ble enda mer skjørtet opp over hudfargen min, og ett og annet krøllete hår på bringa. Særlig hårete er jeg ikke - gror ikke gras på bettong, veit du - , men i forhold til skikk og bruk blant den røde mann er jeg nærmest lodden, har jeg sett.

Til slutt kom han nok til at med alle feil og mangler så var vi likevel en slags folk. Dermed ga han noen ordre til, og ikke før visste vi ordet av det så var vi bastet og buntet. Vi ble styrt ut med hver vår renneløkke rundt halsen, og en indianer i hver ende. Hendene våre ble bundet sammen og beina likeså, så tett at vi bare kunne trippe.

Sjefen tok et overblikk. Så ropte han en ordre til avspasering, og hele flokken satte seg i berørelse. Jeg måtte trippe av alle krefter for ikke å bli dratt på snørra. Roger er seinere i snuen, så snuta hans fikk et traumisk møte med bakken før han fant takten. For én gangs skyld kom det ikke en lyd - kanskje var han for sjokkartet til at han klarte å sette ord på følelsene.

Skogen var et uframikommelig kratt av busk og bregn, slyngelplanter og torner, men gjennom urskogen gikk det en sti, brei nok til to om gangen. Stien løp snorrett, og det bar sakte oppover. Vi fire trippet på harde livet, for hver gang vi ble hengende etter, strammet renneløkka seg. Roger prustet som en flodhest i havsnød.

Etter en lang evighet åpnet skogen seg. Her var krattet svidd av i vide kretser; det stakk svartbrente stubber opp av jorda. Over sletta var det tuer med mais, squash, bønner og andre buskevekster. Det arbeidet folk på jordene, både karer og kvinnfolk; de krabbet nesten nakne på knea og såg ikke ut som om de likte seg. Det kan jeg godt skjønne, for de var bundet omtrent som vi, og rundt omkring sto det karer med spyd og passet på dem.

Midt på sletta var det en landsby av runde hytter med stråtak, og breie, rette gater mellom hyttene. Da vi kom nærmere skimtet jeg en stor, overbygd plass i midten der det satt noen eldre herrer, dekorert fra topp til tå, på låge jordbenker i alvorlig konservasjon.

Byen minte litt om Wendak, sjøl om husa var mindre og flere; men stemningen var ikke den samme. Ingen unger sprang og hojet, og ingen flokker av kvinnfolk skravlet og lo på veg ut på jordene. Her hersket det Ordning muss sein. De ungene vi såg, ruslet rundt i avsluttet orden under strengt oppsyn, uten tilløp til spontan muntrasjon.

Jordene buktet seg i bakke, dal. På haugene var det digre voller; noen var snirkelrunde, andre liknet digre slanger, og noen såg ut som fabeldyr som hadde lagt seg ned. På et par slike voller dreiv det folk og arbeidet. De drasset kørjer fulle av jord opp på haugen, tømte dem og klatret ned igjen for å hente flere. Disse karene gikk omtrent nakne; også de ble passet på av dekorerte krigere med buer og spyd.

Det virket lite trivielt. Hvis du ikke var sjef, vel å bemerke.

Vi ble slept langs ei av de snorrette gatene inn til midten. Folk kikket på oss med store øyne, men ingen sa noe. Det hadde de nok ikke lov til.

Vi stoppet ti meter fra de eldre herrene på benkene. Nå såg jeg at det sto flere unge menn bak dem med store vifter av flettet bladverk som de veivet att og fram for å avkjøle dem. Alle gamlingene hadde digre hårdusker med fuglefjør og blomsterkrans. En av dem, en inntørket brødskalk på piperenserbein, hadde ei grønnglinsende kappe som liknet silke, og en hårdusk så diger at den truet med å tippe. Fjeset, bringa og armene hans var dekorert med stjerner og halvmåner, bølgemønstre og slanger, så tett at det ikke var plass til ett eneste punktum. – Her satt nok Hovedsjefen.

Han plirte og knirket med knarkestemme. Ikke før så kastet alle jegerne seg på knærne, unntatt jaktsjefen, som bare bøyde seg djupt og harket for å avklare stemmen.

Vi fire ble stående. Det skulle vi ikke ha gjort: Jegerne ga et napp i tauet så vi datt på trynet. Jeg fikk kjeften full av jord og støv og prøvde å komme meg opp på kne, men da kom det et nytt napp så jeg holdt på å bli kvalt. Jeg resignerte meg og nøyde meg med å vri ansiktet så jeg kunne følge begivenhetens skeive gang.

Sjefen for jaktlaget tegnet og fortalte. Gamlingen plirte; av og til peip han noe. Han virket ikke som noen snill bestefar. Han hadde en stav, blank og fin med utskjæring og dekorasjon, som han viftet med når han spurte. De andre gubbene fulgte med som tente lys på ei snor. Av uransaklige grunner tenkte jeg på livørskallene som satt på trebenken og vedkassa i buttikken til Torgersen da jeg var liten; der satt de og sputtet skråtobakk og hadde dagen til disp, mens de kommenterte år og avling og ungdommen nå for tida. Av og til bommet de og laget brune roser mellom mjølsekkene, men det affikserte dem ikke. Der satt de.

Tanken fikk meg til å hikste et innestengt knis. Så hensenket situasjonens alvor seg, og kniset satte seg fast.

Jaktsjefen skravlet i veg på labbedansk. Av og til pekte han på oss og gestulerte. Gamlingen gjespet. Jaktsjefen tok et hint og avsluttet den historiske gjennomgåelsen sin, bukket så han sto dobbelt en gang til, snudde seg mot de nesegruse såttene sine og brølte som en Gauleiter.

Jegerne spratt opp, og vi med dem. Uten om og men ble vi marsjert ut på jordene og satt i syssel: Titubaene ble slept ut til flokkene som lukte ugras og stelte maisåkrene; Roger og jeg ble marsjert opp til nærmeste jordvoll. Der ble vi framvist for en oppsynsmann - en morsk kar med fjeset og bringa fulle av tatoveringer som hadde grodd til stygge arr i regnbuens farger - ; så ble vi løyst fra renneløkka og uten videre dikkedarium styrt ut med hver vår flettekorg til å bære jord i.

Seinere forsvant Torgersen. I stedet kom Samvirkelaget; der måtte de finne seg av med å sitte ute på trappa. Da forsvant de med de første kuldegradene, men de dukket opp igjen med blåveisen og de brune klysene sine.

Jegerne forlot oss til sin skjebne. Oppsynsmannen brølte og pekte; så sto han med nevene i sida og såg på oss med dyster mine. Kraftig han også.

Her var nok karrierestigen pekt ut for oss. Sikkert klokest å gjøre gode miner. "Kom, Roger," hvisket jeg, tok korga og tuslet ned mot grava der arbeidsfolka hentet jord og stein. Det gikk ikke fort; vi hadde ennå reimer rundt anklene - det var ikke meininga at vi skulle sette av sted i firesprang det første vi gjorde.

Roger fulgte etter, svimeslått i fjeset. Den berømte talegaven hans hadde gått i vranglås. Her var vi, et sted i Florida eller der omkring i historiens morgengny, og her skulle vi henslepe våre liv som slaver på et steinbrudd.

Det var ikke slik jeg hadde tenkt meg det amerikanske eventyret.