17 I just don't like this kind of living

 

Det er ikke bare Roger som tenker lange og kloke tanker, må du tru! Jeg gjør meg mine reflekser, jeg også. Akkurat nå, feksempel, tenker jeg plutselig og helt av meg sjøl: - Virkeligheten er større enn alle drømmer, for virkeligheten inneholder drømmene. Alt som finns, og alt som ikke finns. Det har jeg egenhendig opplevd.

Den satt, tenker jeg!

Derimot tenkte jeg ingen lange tanker der jeg sjanglet nedover motbakken for å hente det ørtende lasset med jord og stein. Tankestubbene mine var sånne som: - Åssen går det med Tituba. Jeg orker ikke mer. Når tar dette slutt. Åssen går det med Tituba - -

Men der kan du se: Når du leser denne historien, så får du med deg mye mer enn bare det som hendte. Du får med deg mye som ikke hendte også, og mange kloke ettertanker. Så les bare videre!

Vi hadde ikke prøvd å legge ned særlig protest mot slaveriet: Sjøl Roger skjønte at det var lurest å lage lite profil før vi såg hvordan landet låg an. Vente og se våre snitter.

Dette er altså ei fortelling til å bli klok av. Med eller uten teorier og hypofyser.

Men nå klarte jeg snart ikke mer. Jeg gikk i svime; det var tåke foran øynene; det suste i øra. Sakket jeg ørlitt, så var det straks en slavedriver der, med en lang påk som danset reinlender på ryggen. En subbende rytme plantet seg fra bakhodet mitt og nedover ryggraden, med stemmen til Sam Cooke: 'Hah, huh - - hah, huh - - that's the sound of the men workin' on the chain ga-a-ang, that's the sound of the men workin' on the chain gang - - '

Jeg hadde vrengt av meg jakka og skjorta i den våte varmen. Nå var hele kroppen min bedekt av støv og svette så tjukk som skokrem. Et summarium av spyfluer og annet utysk sto som ei sky. Det sto nok en dunst også, tenker jeg, men den la jeg ingen brett på akkurat nå. Nede ved jordgrava sto det en butt med grumsete vatn; der fikk vi nådigst stanse og drikke. Ikke appertittelig akkurat, men i nauda eter faen fluer.

Han ble skutt på et horehus før noen skjønte at han var genial. Nå er han på repertoriet til hver eneste rootsprateplater med respekt for seg sjøl. ’Soul’ kaller de det nå, men det visste han jo ikke der han låg og blødde i hjel, og ikke er det sikkert han hadde gitt bengen heller. Sånn kan det gå. Og hva kan vi lære av det? Ikke stort.

Og gampen puler kuer, som han Ola bruker si.

Jeg hadde mistet oversikten over dag og tid. Jeg hadde båret jord og stein fra evighet til evighet, i en sisyfos uten ende eller slutt. Jeg tømte mekanistisk jorda utover vollen der slavedriveren pekte, snudde, subbet nedover… Så husker jeg ingenting før jeg var ved grava igjen og bøyde meg på knakende ledd for å fylle kørja.

"Slap off, Bestefar," sa en stemme i hodet mitt. "Slutt for i dag!"

Jeg såg meg forvirret om. Var det en fyr som snakket, eller bare en flaggertanke?

Jo visst. Roger. Tåka klarnet litt. Bak den sto det et rundt fjes med rosa overkropp, grimete av møkk – han kom til å bli dyktig solforbrent. Han kikket bekymringsfullt. "Du ser jævlig ut, Bestefar! De skulle ikke sette en mann i din alder til tungt kroppsarbeid. Dessverre finnes det ingen tilsynsmyndigheter som - "

Det svimret. Før jeg visste et ord, så satt jeg på reversen i jordhaugen med et pannebånd av rustent jern. Det gjorde vondt i bringa, i armene, i -

Et panisk stikk kom flagrende: Innfark! Det fikk far min, uten varsel og betenkning: Fresk som en folunge den ene dagen, på elgjakt og skogsarbeid og skitur; grå som oske den neste, med beskjed om å ta det kuli og nyte sitt opium. Det ergret ham så han ble klein.

"En liten illebefinnelse," hikstet jeg. "Børte nok ha tatt meg tid til en skikkelig frokost i dag."

Men der sto Roger, freskere enn jeg kan huske, og her satt jeg, som ellers kunne løpe i sirkel og komme først. Her var det noe fundamentalistisk galt.

Ikke kom han seg igjen heller. Han levde i flere år, men han ble bare en skygge; satt og drakk kaffe på kjøkkenet, grå og grinete, og vågde seg aldri ut i skauen mer. Til slutt kom han på hjemmet. Der låg han og snøvlet om tiur og skaresnø, og etter ei ukes tid ble det stilt borti bosoa.

Undres hvor han er hen nå, jeg. Langt innpå øståsen kanskje, med snadde og kaffekjel over en nying. Rart åssen en husker småting, tjue år seinere.

For ikke å snakke om han bestefar!

Jeg pustet djupt. Flere ganger. Tåkedottene krystallerte seg. Etter ei stund kunne jeg se resten av arbeidslaget. De hadde også satt seg. Fem-seks vakter passet på at vi ikke stelte til ugreie.

Jeg hadde ikke henkastet mange blikk på de nye kollegene mine – registrert dem når vi møttes, men ikke ett ord. Og visa versa. Av og til et grynt. Taletrengte var de ikke nå heller der de satt, tolv-femten mann i hulter og bulter, med skyer av flue og mygg - ingen tusenfryd for øyet. De fleste var unge, men livet hadde krevd sine gnagsår: Noen manglet tenner, andre et øye eller øre og en fing eller to. Et par hadde gapt for høgt og fått avskåret tunga. Alle hadde arr og røde render. De kom fra ymse folkeslag, etter form og fasong å bedømme. Ingen tatover eller bilder med kosmetikk.

Var nok bare fine folk som var dekorert. Praktisk når du er ute blant andre fine folk: Alle og hver kan straks se din stilling og bestand på tatovene dine.

De satt der de falt seg, nedsenket i egne tanker, uten interesser i nærmiljøet eller støyende muntrasjon. De ventet og skulte.

"Du bør nok ta det litt roligere," dreiv Roger på. "Spare på kreftene, så jeg slipper bryderi med deg - det kan hende vi må være kjappe til beins, veit du - "

Litt av kreftene kom i retur mens jeg oppsummerte meg. Nå skimtet jeg sola gjennom den røde disen; den hang over skogkanten og innvarslet at kvelden var på frammarsj. Hva var det vi ventet på?

Svaret kom over bakkekammen: Fire damer med digre boller. To av dem var Tituba.

"Skjønt vi må ikke forhaste oss! Først vil jeg studere de sosiale strukturene i dette samfunnet. Alt nå kan jeg fastslå at dette er et langt mer lagdelt samfunn enn Wendak. Det finns åpenbart en adel, med kongen i spissen, dessuten en kriger- og jegerstand, og til slutt slavene, der vi for øyeblikket finner vår plass. Jeg spør meg: Hva er det som holder denne strukturen ved like? Hvorfor gjør ikke slavene opprør; de er sikkert mange nok til å - "

En av slavedriverne hadde skult på Roger ei stund, stram og mistenkelig rundt kjeften. Nå hadde han hørt nok. Det smalt et piskeslag på rosa rygg. "Grubb glafs!" brølte avsenderen.

Utrulig nok tok Roger hintet.

Midt i elendigheta gjorde det ubesigelig godt å se Titubaene. Jeg burde ha visst at de klarte seg. De damene der flyter opp med beina først, de. Se der kom de svevende med store smil, halvnakne og med svulmende oppstoppere, sånn at tjue par øyne snudde seg. Og jeg, gamle elendige mann med stikk i bein og armer, kjente risling av glede: Så lenge disse to fantes, var verden i vater. Uansett.

De kom i følge med to lokale damer. De fire hvisket og knisket som gamle venninner. Ved nærmere tilsyn kunne jeg ikke unngå å overse likheten: Runde ansikter, høge kinn, kraftige trekk. Titubaene var litt mørkere til skinns og hadde spor av krus i håret - ellers var de snytt ut av ermet på den lokale herkomsten. Det var nok her de stammet, nå eller i framtida – vispet godt sammen med et islett eller to fra Afrika, etter farge og kulør å dømme. Fin blanding!

Hver av dem bar en bolle med blandet grøntfór. Mennene stimlet. Damene satte bollene fra seg, neide djupt for slavedriverne og svevde bort. Ikke ett ord ble forvekslet, Titubaene sendte meg hvert sitt blikk. Det var to blikk til å leve lenge på.

Vaktene passet på at vi holdt bordskikk. Bønner og mais, nøtter og bær og saftige rotskudd – prima forsikringskost for vegetærer, og det er ikke jeg. Likevel stappet jeg i meg med begge nevene, og kaninfóret smakte så godt som grønt kan smake. Litt av livskraften kom i retur.

Mett ble jeg ikke - vaktene muntret ikke opp til skjør levnet. Etterpå ble vi avmarsjert ned til det grumsete vatnet som hester til vatning. Der fikk vi drikke så mye vi orket mens solnedgangen blødde ut over jungelen.

I aftenskummerets hendøende skjær ble vi ført til et skur utafor landsbyen. De andre slavene fant plassene sine med senger av lauv og mos på jordgolvet. Roger og jeg måtte klare oss med klærne til madrass. Jeg datt sammen med hjorteskinnsjakka under meg. I halvsvime hadde jeg åndsnærvær til å kjenne etter at bilnøkkelen var der. Hvis jaktsjefen hadde halt Cadillacen opp til landsbyen, måtte jeg på en eller annen måte komme meg dit og - dit og -

Tanker, lyder, lukter skvalpet sammen. Stanken av møkkete menn. Mumlende stemmer. Roger hvisket ett eller annet, men jeg klarte ikke å skjelne. Mørket begravde meg i mattelsens drømmelause søvn.

Og vaknet av et spark med en grov stemme. I ørska løftet jeg meg på albuen. Mitt første innskudd var at hodeverken og sandpapiret kom av sideren til Harry Junior. Nå fikk han hæern fløtta la meg sove… "Nå får du hæern fløtta la meg sove!" gryntet jeg, med uigjenkjennelig stemme.

Det kom et spark til. Med en kraftig anstrengelse fikk jeg øynene på gløtt. Det ene etter det andre. Lyset rant inn, og der sto det en slavedriver med spydet i ene handa og påken i andre. "Bland deg i livsfryden, du som fikk være blomst i dens vår!" kvitret Rogerstemmen et sted i nærheten. ”Gjør som han sier; han blir lett irritert.”

Sakte rant dagens hendelser inn i sitt fulle omfang. På sett eller vis kom jeg meg på stående fot. Det var noe galt med golvet; det gynget som Storsjøen i kuling. Topplokket mitt var ikke skrudd ordentlig på. Armene og bringa verket. Rogerstemmen ble mer innpåtrengende: "Nå ville jeg sette meg i bevegelse hvis jeg var deg, Bestefar. Nyte et døgn til det eviges ære i menneskekår! Liten og svak."

Han kunne få sagt det.

Jeg snublet ut. Fotreimene satt som smurt; jeg måtte trippe som ei jomfru i havsnød. Ute foregikk siste rest av frokost: Grøntfór, akkurat som i går kveld. Jeg hogg til meg en neve, men klarte bare å få i meg noen maiskorn. 'Wake up early in the mornin', hear the ding-dong ring. Walk up to the table, see the same damn thing,' gryntet den grusete stemmen til Blymagan for mitt indre blikk.

Bakken gynget. Skyene duvet. En av våre nye kolleger hadde problemer; han kom seg ut, men der datt han så lang han var, grønn i trynet. En av vaktene begynte å slå, mens han brølte i takt.

Stjal som den fengselsravnen han var, veit du: Blues, folkeviser. Linjer og refrainer han likte. ’Goodnight Irene’, feksempel. ’Pick a bale of cotton’. ’Midnight special’. Kalte dem sine egne, den luringen.

Dessuten hadde jeg dritua. Tarmene knaut seg for hvert skritt, og da jeg endelig fikk satt meg på huk sto spruten som en brun rakett. Dassen var ei søppeldynge bak skuret. Jeg holdt pusten og lot det stå til.

Men sånn gjorde alle på den tida. I den bransjen. Lite opphavsrett å snakke om.

Jeg veit ikke åssen det gikk med stakkaren, for eksemplarets makt oppmuntret meg til å stavre oppover lia. Jeg hørte brøl og piskesmell mens jeg gikk. 'Knife and fork upon the table, nothin' in my pan. Say anything about it, and I'm in trouble with the Man.'

Bortsett fra Blymagan sjøl er det Lonnie som har laget de udødelige versjonene, med sagbladstemme og banjo. Og en og annen gitar hvis nødvendig, men det er det ikke.

Roger peste seg opp på sida. "Ånde ett eneste drag inn av den evige dag! Ekte opplevelsesferie, Bestefar. Litt støl i dag, men det går over. Drikkevatnet har satt fart på magan også. Måtte opp i dag tidlig, jeg har ikke hatt slik leveranse sia - " - en av vaktene kom skulende. Kjeften til Roger datt igjen med et smell. De muntret ikke ansattene opp til ørkeslaust skravel på denne arbeidsplassen.

Ken Colyer også, forresten. Kingston Trio har en ganske effen utgave. Og Fogerty, selvfølgelig!

Nå er han borte, han også. Felt av tidens tann og hjerteinnfark. Men bortafor virkeligheten finns han fortsatt: Der dirrer rytmene som blåknuter av synkopert piggtråd og holder hele greia sammen. Verden, meiner jeg.

Roger, den dvaske stuegrisen, var forvandlet. Som en metaformose var han omvendt til reine frisksportusen. Solstikk, kanskje, eller noe han ikke tålte. Jeg, derimot!

Dagen ble enda varmere enn sist. Verken i bringa ble verre. Det dundret i huet. Tåkedottene kom drivende. Gjennom suset hørte jeg stemmer; de mumlet på grensa til det uhørte, og jeg fattet ikke opp hva de sa - men noe godt varslet de ikke.

Bakken gikk i bølger; sola steikte, vatnet smakte kloakk. Med oppbydelsens siste krefter klarte jeg å stå på beina, bære jordlasset opp, tømme det, ned igjen etter nytt lass, opp igjen… Jeg prøvde å telle turene. Kom ut av tellinga, prøvde på nytt, ga opp.

Av og til skimtet jeg fjes mellom tåkedottene: Arrete og slitne på slavene; morske og truende på slavedriverne. En gang stupte en mann foran meg og ble liggende. Det kunne være han som ikke kom seg opp i dag tidlig; det kunne være en annen. Vakta var sporenstraks på pletten, brølte og slo, og slo og slo og slo - - denne gangen fikk de ikke livstegn i ham.

Vakta ga opp. Den blodete skikkelsen ble liggende tvers over stien. Vi andre skrevet over. I dagens løp ble han stadig gråere av støv og møkk. Utpå eftan kom det et par karer fra et annet arbeidslag, tok den livlause skikkelsen i hvert sitt bein og drog ham bort. Folk subbet videre og orket ikke løfte blikket. Var nok en dagligdags foretelse, dette her.

Roger laget gode miner. "Hold ut, Bestefar!" hvisket det gjennom bruset i ørene. "Jeg skal legge en plan! Men først må vi - " - og så videre.

Plutselig var det kveld igjen, og Titubaene var der. Ei stakkete stund var alt godt. 'Let the Midnight Special shine a light on me - Let the Midnight Special shine its everlovin' light on me!' Blunket til meg også, den ene av dem.

Øyeblikk av blank glede; evigheter i sumpen av smerte og mattelse på avgrunnens bevisstlause rand. Slik gikk dagen. Og dagen derpå. Og dagen deretterpå. Vollen ble breiere og høgere; grava der vi hentet jord og stein ble djupere. Det monokrome slitet ble en del av naturens urokkelige gang, akkurat som den brennende himmelen, den evige motbakken, verkinga i kroppen.

Magakjøret fortsatte. Maten rant tvers igjennom. Ikke fikk jeg vasket finga etter dassturene heller, slik som i helselæra på folkeskolen. Lus og utøy floriserte, men jeg merket ikke noe til dem – de likte nok ikke lukta.

Noe utesvevende sosialt liv var det ikke på denne arbeidsplassen. Noen av fangene mumlet seg i mellom om kvelden, før snorken la seg som en lydmur. En sjelden gang var det noen som gryntet til oss, eller skulte surt. Mange ga ikke en lyd fra seg – det var kanskje det lureste. Roger meinte at slavene måtte være fra forskjellige stammer, og før de rakk å bli kjent med noen, ble de transponert videre til ny arbeidsplass.

Det hendte at fangene sloss. På et sted som dette har du ikke mer moro enn du lager. Men før det ble blodsuttredelse og uvennskap, kom vaktene og slo slåsshanene helselause. Ville nok ikke ha skader på besetningen. Likevel tegnet det seg en rangorden, et hirarki. ”Fengselets sosiologi!” kommenterte Roger’n faksinert. ”Den er seg lik til alle tider: Den sterkeste overlever, men det gjør også den lureste. Det blir interessant å se hvordan vi to klarer oss!” Foreløpig holdt vi oss i bakre rad og ble ikke forelempet.

Og en fisring så sår som om den var skrubbet med tjue korns sandpapir. Jeg måtte ligge på magan.

Noen forsvant uten varsel; nye dukket fram. Smil og latter var det lite av. Ikke akkurat «Arbesslaget hass Johannes Johansen».

Roger og jeg fikk ha sluttstykkene våre i fred – kanskje fordi det var to av oss, eller fordi vi virket gamle og seige. Skal sant sies, så er jeg ikke noen pusling heller, sjøl i min medbetatte tilstand. Det såg nok kvialt ut å prøve seg frampå.

Men ellers ble folk voldtatt rett som det var. Den ivrigste bakstreveren var en diger, arrete kar med flattrykt tryne og never som klubber. Assistenten hans var en liten tass som hang i kjølevatnet og hjalp til når oppgaven krevde mer enn én mann: Helan og Halvan; to stygge alen av samme ulla. Når det dukket opp en ny mann, kunne Helan stå og se på ham mens han drog fram drageren og viftet med den. Han hadde en underlig rødsprengt en. Hvis ikke nykommeren stilte seg på kne med sluttstykket i været fikk han først en omgang spark og slag så han ble dyktig mørnet. Så dukket Halvan opp. De to skiftet på; den ene holdt mens den andre pumpet. Når det løsnet for Helan brølte han så skuret ristet – ikke noe mønsterforbilde på distraksjon og dannelse, nei. Halvan hadde det med å klynke som ei bikkje. Ikke hadde han store snurillen heller - en rødblyant nærmest, en liten knallhard en der flua ikke fikk fotfeste.

Ingen gjørs på å gå i vegen for disse to. Forsynte seg først i matfatet gjorde de også.

Vaktene brydde seg ikke med å stoppe dem så lenge de ikke gikk på helsa laus – tvert imot hadde de moro av å se på. Kanskje tenkte de at en inntroduksjon til bedriftskulturen hjalp til med å høvle ned nykommere til passe størrelse.

Av og til inntraff det seg små epidoser som braut den utrøstelige enstonigheten. Ei natt, for eksempel, vaknet vi av skrik og spetakkel. Levenet gikk over i uling og jammer – så ble det stille. Om morgenen kom en flokk vakter drassende med to kolleger vi drog en gjenkjennelse på, bastet på kryss og tvers etter kunstens regler. Begge var buntet ekstra godt sammen på den måten at det var trukket tau gjennom leggene på dem. Fluene koste seg i blodkakene på kjøttsåret. Ikke rart de hadde vondt for å stå.

Vaktsjefen sto fram med banning og brøl mens han pekte på synderne. Vi skjønte ikke ett ord, men vi skjønte hva han sa: De hadde prøvd å stikke av; nå skulle han statuvere et eksemplar! Uten mer dikkedar drog han fram en lang kniv av den svarte steinen de brukte til skarpe våpen. Mens vaktene holdt og synderne skreik skar han av dem nesene. De fikk på seg forbindelser til å stoppe blodet; så ble de satt i syssel igjen. Ingen karensdager på denne arbeidsplassen! Vi andre vekslet blikk og syntes at hendelsen var lærerik.

En annen gang inntraff det seg ei storhending. Om det var før eller etter husker jeg ikke; dagene henger ikke ordentlig sammen i erindringens bok, jeg aner ikke hvor mange det var av dem en gang. Men denne dagen hang det en rar stemning fra morgenen av. Vaktsjefen spanket og innspekterte; vaktene strammet seg ekstra stramt opp. Midt på dagen ble arbeidsstokken samlet oppe på vollen.

Byggverket hadde vokst noe alvorlig på den tida vi hadde vært her. Ei uke; tre uker? Hver dag var nye alen til landet lagt, og vollen var blitt en enorm, langstrakt jordhaug.

Landsbyen, jordene og jungelen låg i blå dis. Alle former og fasonger ble uklare, som i en sval drøm; likevel syntes jeg at langt, langt i øst, der sola kom fra hver bidige morgen, der ante det meg ei strime av hav. Ellers låg jungelen dampende, bølgende grønn så langt øyet kunne nå. Bare brutt av mørkere striper av vatn.

I landsbyen var det liv og rør. Der nedefra hørtes det en langstrakt, skjelvende tone, som Acker Bilk på feil hastighet. Tonen delte seg, det ble to av den; den ene klatret over den andre, ned igjen; et løvsageri av blå toner. Tonene ble sterkere, kom mot oss. ”Følg med, Bestefar – jeg trur vi får kongelig besøk!” hveste Roger i øret på meg.

Og ja, så sannelig!: Ut av disen krystallerte det seg et opptog. Først to unge menn i badebukse og hodepynt som blåste på hver sin meterlange lur. Så en bærestol båret av fire kraftige karer. På stolen satt den skrukkete gamlingen vi hadde møtt da vi kom til byen, stivpyntet fra rot til topp, malt og tatoverert og påhengt med lange, grønnglinsende slør. Bak ham gikk det to gutter og holdt i sløret så det ikke skulle røre bakken. Jamte ved bærestolen gikk det to til, med store vifter til å svale gamleskrukken med.

Var bare Acker Bilk som fikk til den rare tonen, veit du. Kan godt hende han hadde lært et triks av Chris Barber, men den skjelvetonen over tolv takter eller mer, den var hans oppfinnelse.

Bak gamleskrukken fulgte et par mindre bærestoler. Der satt det to damer som kunne vært tipptipptippdatterdøtrene hans, men det var de nok ikke. De var også styrt ut med promp og prakt: Grønne slør, kvite skjell som dinglet i øra, rødmalte svulmepupper med oppløftende hjelpemidler, fjør i håret. Bak dem igjen, sjanglende til fots, kom de andre gamlingene fra rådsplassen med hver sin viftevifter – og til slutt, som ei buskete rompe, kom resten av landsbyen. I hvert fall alle som kunne krype og gå.

Følget kom opp på toppen og stanset foran vaktsjefen. De to Acker Bilkene blåste en sluttfanfare. Vaktsjefen strammet seg og brølte et kommandorop. Roger og jeg hadde såpass åndsfraværelse at vi kastet oss i nesegrusen med det samme, og når jeg skottet forsiktig opp kunne jeg se at de andre fangene hadde gjort det samme. Vaktsjefen knelte, og de andre vaktene bøyde seg så djupt de kunne uten å gå på snørra, mens de støet seg på hvert sitt lange spyd. Det var nok strenge regler for knelevinkelen i forhold til stilling og stand, for hele skokken bak bærestolene gikk også ned i forskjellige grader.

Gamleskrukken viftet og pekte med den utskårne staven sin, og knirket som et arkivert opptak av ’Sjuende far i huset’ med Jens Bolling. Vaktsjefen svarte. Jeg skjønte ikke orda, men det var lett å se at de betydde: ”Seffølli, Deres Nåde. Ja visst, Deres Nåde. Skal bli, Deres Nåde!”

Flere kvesende knirk – stuttpustet som et sprukkent orgel, gamlingen.

Vaktsjefen reiste seg. ”Gaggelig glakk!” smalt det fra ham. ”Øyeblikkelig, Deres Nåde!” betydde det. Han snurret rundt, viftet og rekommanderte.

Fire vakter spratt opp for å partere ordre. Vaktsjefen pekte; vaktene greip en ung fyr som nettopp hadde begynt i jobben. Fangen hikstet, glippet med øynene, virret med hodet - - før han fikk summert seg hadde de lagt ham på ryggen på ei steinhelle. Den unge mannen sprellet og slo, men vaktene holdt ham i skrustikk. Vaktsjefen knelte foran bærestolen. Med skjelvhendte never utleverte gamleskrukken først en svart steinkniv, så en stor trebolle.

Fangen skreik og skar ansikt så øynene bulte. Skrikinga tok bråslutt da vaktsjefen skar over halsen på ham. Blodspruten sto som en påle til værs.

Det steig et sukk; det var som om alle tok et halvt skritt fram og sleikte seg om munnen. Vaktsjefen samlet blod til bollen rant over. Fangen sparket ikke så kraftig lenger; bevegelsene ble slappere, stanset helt. Da de kjente seg trygge på at han ikke ville stikke av, begynte vaktene å dele ham opp: Først sløyet de ham og rensket ut innmaten; så lemmet de ham opp i passelige stykker.

Vaktsjefen hadde levert tilbake kniven og blodbollen og gått ned i knestående igjen. Gamleskrukken drakk; blodet rant i striper fra de innsunkne munnvikene, nedover finstasen – men noe fikk han nok i seg mens han tømte bollen.

Det hensenket seg en ørebedøvende stillhet. Jeg trur hver eneste landsbyboer oppfattet den knirkende talen som gamleskrukken holdt, med mye host og kves og veiv med staven – en preken, antar jeg. Han virket svært gudfryktig av seg.

Han avsluttet og slapp seg tilbake på stolen med et pip – hadde nok vært strevsomt for en gammel mann, dette. De to Acker Bilkene løftet lurene og blåste en lang avmarsj. Bærerne løftet stolene, og med gamleskrukken først toget skokken nedover igjen i avsluttet orden. På vegen fikk hver av gamlingene med seg en middagssteik av den oppskårne fangen, så langt det rakk.

Seremoniellet hadde kanskje ikke tatt mer enn en halvtime, men der jeg låg på magen, iskald i den steikende varmen, der hadde det vart i en evighet.

Jeg kan ikke huske at jeg tenkte noe særlig – låg bare med nesa i støvet og kjente isen prikke i blod og marg mens jeg såg og hørte. Detaljer virvlet i et koas av skrekk og motbydelse. Men én liten ting står støpt på erindringens lange lerret: Idet vaktsjefen bøyde seg og skar over strupen, bare påført badehandkleet og de kulørte tatovasjonene, la jeg merke til at han sto på huk med en struttende ståmann mellom beina. – Han der er glad i jobben sin, tenkte jeg da blodspruten sto.

Ekte arbeidsglede på slakteriet.